Kronikk: Utmarka – et naturlig valg for norsk matproduksjon

Mange områder i Norge har svært gode utmarksbeiter, men mindre enn halvparten av dette utnyttes i dag, skriver Finn-Arne Haugen i denne kronikken.

Foto: Høgskolen i Nord-Trøndelag
Foto: Høgskolen i Nord-Trøndelag

Høsten er får-i-kålsesong og i jula står pinnekjøttet på bordet. Lokale merkevarer er i skuddet og kjøttprodusentene vinner priser for kvalitetsprodukter basert på lokalprodusert kjøtt. Men forbruket av slike kjøttprodukter er større enn det de norske bøndene produserer, dermed må vi importere lammekjøtt for å dekke den store etterspørselen.

Samtidig er det store utfordringer i den globale matvaresituasjon. Det er anslått at produksjonen på verdensbasis må økes med 70 prosent de neste 40 årene dersom vi skal unngå store hungerskatastrofer. I Norge har Regjeringa som mål å øke matproduksjonen med 20 prosent innen 2030. Økt satsing på beitenæringa bør da være naturlig etter som 97 prosent av landarealet vårt er definert som utmark.

Norsk institutt for skog og landskap har beregnet at halvparten av Norges landareal er nyttbart som beite ut fra kvaliteter i vegetasjonen (basert på tall for 1/3 av fylkene). Dette tallet varierer mellom fylkene, fra 48 prosent i Agderfylkene til 65 prosent i Troms. I Troms har over 1/4 av utmarka en vegetasjon som gjør den særdeles godt egnet som husdyrbeite. Dette er et svært høyt tall sammenlignet med de fleste fylkene i landet.

En milliard kroner fra utmarka

I 2009 høstet norsk landbruk (reindrift ikke inkludert) fôr til en verdi av knapt 1 milliard kroner fra utmarka, beregnet ut fra kostnad ved å produsere samme fôrmengde som grovfôr. Skulle samme antall dyr beite på innmark ville 25 prosent av det fylldyrka arealet måtte brukes til beite.

Men potensialet for høsting fra utmarka er mye større. I snitt er bare 1/3 av Norges beiteressurser utnytta i dag. Også her er det store variasjoner mellom fylkene. Hordaland har en utnyttelse på 65 prosent, mens Troms har under 20 prosent. Bare i Troms er produksjonspotensialet i utmarka èn million fôrenheter hver dag, altså nok til å fø èn million sauer. Beregnet i grovfôrverdi gjennom en normal beitesesong på 90-100 dager utgjør dette vel 300 millioner kroner.

Hvorfor utnyttes ikke den fantastiske ressursen som utmarksbeitet representerer bedre?

Antall dyr og bruk går ned

Over hele landet har det vært en betydelig nedgang i antall bruk i drift de siste 30-40 årene. Nord-Norge er den landsdelen med størst tilbakegang. I perioden 1969-2006 ble antall bruk redusert med 83 prosent, men gjenværende bruk er i snitt større enn de var i 1969.

Også dyretallet i Nord-Norge er redusert. Antall sau holdt seg lenge stabilt, men de siste 10 årene har det vært en nedgang. For storfe og geit har nedgangen fra 1969 til 2006 vært dramatisk, ihhv. 25 prosent og 50 prosent. Endring av jordbruksareal i drift varierer mye fra kommune til kommune, men samlet er det en liten nedgang. I bygder med små og lite lønnsomme gårdsbruk er nedgangen stor, mer enn 70 prosent noen steder. Der det er et aktivt jordbruk og muligheter for nydyrking har jordbruksarealet noen steder økt.

Den dramatiske strukturendringen i det nordnorske landbruket de siste 10-årene har betydning for utnytting av utmarksbeitene. Nedlegging og konsentrasjon etterlater store utmarksarealer uten beitedyr. I aktive jordbruksområder begrenser tilgangen til areal for grasproduksjon muligheten til å få flere dyr på utmarksbeitene.

Andelen leid jord øker i takt med at gårdsbruk legges ned, men å basere utvidelse av drifta på leiejord er et sjansespill for bonden da det ofte pålegges restriksjoner og korte avtaleperioder i leiekontraktene.

Mange nedlagte bruk har små teiger, lange avstander til aktive bruk og, i noen tilfeller, kompliserte eierforhold. Dette virker begrensende for utleie og slik jord går ofte ut av drift. Lovendringer og en aktiv jordskiftepolitikk kan være et middel for bedre utnyttelse av dyrkingsjorda. Initiativet til dette bør ligge hos myndighetene.

Rovdyr gir store tap

Beitenæringa har også store utfordringer i forhold til drift i rovdyrutsatte områder. Tapene ligger i dag på over 10 prosent noen steder, og under slike vilkår er det ikke mulig å drive et økonomisk og etisk forsvarlig sauehold. I indre Troms er sau på utmarksbeite nærmest avvikla, mye på grunn av rovdyrproblemer.

Dette har skjedd uten forankring i noe politisk vedtak om at en slik utvikling er ønsket. Dette synliggjør at det i enkelte regioner er behov for en bedre avklaring av forholdet mellom rovdyrpolitikk og beitenæring.

Bedre organisering må også til. Uklare beiterettigheter og gjerdeproblematikk har skapt utfordringer for mange drivere. Arealbrukskonflikter blir også stadig mer vanlig i takt med at andre ser nytten av utmarka. På landsbasis nyttes vel 30 prosent av utmarka av organiserte beitelag. I Troms er andelen mye større dersom vi også tar med reindrifta. Dette gjør beitenæringa til den største arealbrukeren vi har.

Utviklinga kan snus

Med dagens fokus på for eksempel mineralleting, vindmølleparker, hyttebygging og vern blir det neppe mindre kamp om arealene i framtida. Næringa må derfor dokumentere sin arealbruk bedre, og bidra til at denne kunnskapen blir en del av forvaltningsprosessene.

Det naturgitte potensialet for utnytting av utmarksbeite til matproduksjon er stort her til lands. Århundrer med beiting og aktiv drift har kultivert utmarka og gjort gode beiteforhold enda bedre. Med endringene i landbruket de siste tiårene forringes kvaliteten raskt, blant annet som følge av gjengroing.

Dette skjer over hele landet. Men utviklinga kan fortsatt snus, ressursene er der og de er relativt lett tilgjengelige. Dette handler om noe mer enn ønske om lokalprodusert pinnekjøtt til jul - har vi råd til å la ressursen ligge ubrukt når vi har mål om å opprettholde selvforsyningsgraden i takt med økende befolkning?

Powered by Labrador CMS