De siste årene har det vært et økende fokus på dyrevelferd i de fleste europeiske land, både politisk og blant folk flest. I Norge er det lovfestet at voksne melkekyr få beite og mosjon i minimum åtte uker i løpet av sommerhalvåret.

For storfe som fremdeles står bundet i båsfjøs, er mosjonskravet på minimum 16 uker. I løsdrift har fjøset en åpen løsning hvor dyrene kan bevege seg fritt mellom spiseplass, liggeplass, fellesområde og eventuelt melkegrav.

– Nye krav om å bygge om båsfjøs til løsdriftsfjøls har ført til endringer i det norske landbruket. Mange mindre melkebruk er lagt ned og flere av dem som er igjen, har slått seg sammen eller utvidet driften, sier forsker Grete Jørgensen ved Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO).

Jørgensen og hennes kolleger har sett på driftsutfordringene med beite i løsdriftsfjøs i Nordland, Troms og Finnmark. I 2015 sendte de ut en spørreundersøkelse til alle registrerte produsenter av kumelk i de tre fylkene.

Formålet med undersøkelsen var å finne løsninger som kan bidra til at flere melkekyr kommer ut på beite, i tråd med mosjonskravet og visjonen om god dyrevelferd.

– Dersom man tenker dyrevelferd, virker det innlysende at melkekua har godt av å komme seg ut på beite i sommerhalvåret. De fleste er også enige i at kyr på beite er god markedsføring av melkeproduktene.

– Derfor håper vi på at gårdbrukernes egne forslag til praktiske løsninger kan bidra til å få flere melkekyr ut på beite, sier Jørgensen.

Beite må planlegges før fjøset bygges

Den viktigste begrensende faktoren er tilgangen på egnede beiter nær fjøset.

– Det er dessverre en gjengs oppfatning at løsdrift, store besetninger og bruk av melkerobot er vanskelig å kombinere med beite, sier Jørgensen.

Mange løsdriftsfjøs med melkerobot er bygget uten at det er lagt til rette for beiting eller utendørs luftearealer for dyrene. Det medfører en del praktiske problemer med å overholde kravet om utendørs mosjon. Dessuten begynner besetningene å bli så store at det er vanskelig å finne godt nok beite i nærheten av fjøset.

De fleste større norske melkebruk har innmarka og beiteområdene sine spredt rundt på små leide områder. Belastningen fra både dyretråkk og maskinkjøring på de gårdsnære arealene kan derfor bli stor, og det er vanskelig å opprettholde stabile grunnforhold samtidig som området skal gi gress til beite og framtidige avlinger.

– Utfordringene fører til at flere bønder ikke tør å prøve på å oppnå beitekravet, men heller belager seg på dispensasjoner fra mosjonskravet og krever omarbeiding av paragrafen.

Veier og andre fysiske hindringer som skiller fjøs og beite kan by på problemer for mange som prøver å overholde kravet.

– I dag blir fjøs godkjent på tegnebrettet, uten tilgang til beiteområder rundt bygningen, sier Jørgensen.

– Her har myndigheter, fjøsplanleggere, selgere og rådgivere en stor jobb å gjøre. Det må bli en større bevissthet rundt gode driftsløsninger for beitetilgang allerede i planleggingen av nybygg.

Reduserer beite melkemengden?

En av de viktigste suksessfaktorene for å få god tilrettelegging av bruk av beite, er en positiv holdning til ordningen blant bøndene. For de fleste bønder er dyrevelferd en viktig motivasjon, men de er også avhengig av at drifta skal lønne seg økonomisk.

I fjøs med melkerobot er de avhengige av at kyrne går frivillig i roboten flere ganger daglig for å unngå nedgang i produksjonen.

– En av de største utfordringene er å få kyrne til å forlate et attraktivt beiteområde for å gå inn til melking. I tillegg må dyra ha tilgang til fôr med høyt næringsinnhold for å opprettholde melkeproduksjon. Dette kan være vanskelig ved hjelp av bare beitegress, sier Jørgensen.

Tidligere undersøkelser har vist at kyr på beite ligger mindre, beveger seg mer og får lavere melkeproduksjon i beiteperioden. En svensk undersøkelse i en større besetning har på den andre siden vist at ved tilgang på beite av god kvalitet i 9–12 timer per dag, kan melkeproduksjonen faktisk øke sammenlignet med om dyrene bare har tilgang til luftegård.

Er luftegårder godt nok?

I unntakstilfeller hvor det ikke er mulig å få til beite for dyra, tillater forskriftene luftegård som alternativ hvor dyrene sikres mulighet for fri bevegelse og mosjon utendørs. Det er viktig at luftegården er stor nok til at dyr som er lavt på rangstigen, har mulighet til å komme unna dyr av høy rang, og at alle har tilgang til skygge, fôr og vann.

Flere av bøndene som svarte på spørreundersøkelsen til NIBIO, mente luftegårder er bedre enn ingenting, men at det ikke er en god erstatning for beite.

De poengterte at det ikke gir mulighet til grønt beite og at luftegården lett blir opptråkket og grisete. De mente også at dyra får beveget seg mindre enn på et beite og at mosjonskravet dermed ikke blir overholdt.

Likevel kan tilgang til et uteareal med et variert underlag og innhold være positivt for kyrnes velferd.

Ingen grunn til å tvile på positiv effekt

Som en følge av problemene med å tilrettelegge for beite, spør enkelte seg om beite er nødvendig og etterlyser dokumentasjon på de positive effektene.

– Det finnes ingen grunn til å tvile på den forskningsbaserte bakgrunnen for beite- og mosjonskravet, sier Jørgensen.

– Effekten er dokumentert, men denne kunnskapen har ikke nådd ut til bønder, rådgivere og byggeplanleggere. Kun gjennom god spredning av den forskningsbaserte kunnskapen kan vi oppnå en felles forståelse for at beite er viktig og positivt.

– Beitende kyr brukes ofte i markedsføringen av meieriprodukter, men bruken av beite i praksis må opprettholdes for at Norge også i framtiden kan kalle seg det landet i Europa med best dyrevelferd for melkekua, sier Jørgensen. 

Artikkelen er produsert og finansiert av NIBIO - Les mer

Fact: Click to add text