Vi blir stadig mer opptatt av miljøvennlig matproduksjon. Men hva gjør vi når husdyra viser seg å være blant de verste klimagassynderne i landbruket?

Om lag 60 prosent av klimagassene fra landbruket stammer fra dyrenes metangassutslipp. I forsøksfjøset til Bioforsk på Tjøtta forskes det på disse metangassene.

Drøvtyggerne produserer metangass

Metan er i hovedsak et resultat av gjæringsprosessen i vommen til drøvtyggere og påvirkes i stor grad av hva dyrene spiser.

– Metangassene kommer ut med både fis og rap, men mesteparten kommer opp med rapen, sier forsker Vibeke Lind.

Hun er initiativtaker til forskningen på metangassutslipp fra sau.

• Les også: Metanraping er arvelig

– Sauen drøvtygger maten. Den tygger og svelger, gulper opp og tygger og svelger på nytt. Samtidig kommer disse gassene ut med rapen.

Tester effekten av ulike fôrtyper

Nå vil forskerne se på hvordan valg av fôr påvirker metangassutslippene under norske forhold. I prosjektet er 18 søyer delt inn i to grupper som enten fôres med surfôr og kraftfôr eller med høy.

Surfôr, eller silo, er for eksempel gras som er konservert lufttett ved gjæring for å bevare fôrkvaliteten. Kraftfôr er fellesbetegnelsen på fôrslag med høy energi- eller proteinverdi, for eksempel korn, soya eller raps.

Forskernes hypotese baserer seg på tidligere forskning om at en diett med kraftfôr medfører mindre utslipp av metangass enn en diett med bare høy.

– Søyene som får kraftfôr, får også surfôr for å stabilisere vomfunksjonen og fordøyelsen, men i denne omgang fokuserer vi på kraftfôret, sier Lind.

– Kraftfôret er mer konsentrert og lettere fordøyelig for sauen enn høy. Veldig enkelt sagt: Når sauen fordøyer høy, produseres det reststoffer som sauen ikke kan benytte seg av. Disse kommer ut igjen i form av blant annet metangass.

Etter en tilvenning til diettene, blir de første seks søyene satt inn i hvert sitt såkalte respirasjonskammer for måling av metangassutslipp. Respirasjonskamrene er en relativt sikker metode som gir nøyaktig registrering av avgassene. I disse kamrene skal søyene stå i tre døgn mens de fortsatt får sine fôrdietter.

På Aberystwyth Univserity i Wales fikk forskergruppen fra Norge opplæring i bruken av respirasjonskammer. (Video: Bioforsk)

Veggene i kamrene er laget av pleksiglass og fungerer som vindu inn til nabosauen.

– Dyrene står oppstilt i hvert sitt kammer, men de kan se hverandre. Dermed blir ikke stresset med sosial isolasjon så sterkt, sier forsker Grete H.M. Jørgensen.

Etter tre døgn i kamrene slippes søyene tilbake til fjøset, og seks nye søyer flytter inn.

Vil måle rapen på beite

Neste steg er å måle metangassene i rapen når sauen slippes på beite til våren. Søyene vil da bære med seg en egen måler med en gassbeholder på ca. 1 kg festet under halsen. Dette er et viktig ledd i å registrere utslippet i en normal beitesituasjon.

– Det kan se dramatisk ut når små dyr får utstyret på, men vi ser at etter kort tid har søyene vent seg til å ha noe hengende under halsen, sier Lind.

I forkant av beiteslippet får søyene tilført en ampulle på størrelse med et AA-batteri i vommen. Ampullen avgir svovelheksafluorid (SF₆). Dette er en ufarlig gass for sauen som gir forskerne et referansepunkt for hvor mye gass måleinstrumentet klarer å fange opp på beitet.

– Vi vet nøyaktig hvor mye SF₆-gasser den tilførte ampullen avgir. Slik vil vi få et referansepunkt for hvor mye metangass vi klarer å fange opp på beitet, forklarer Lind.