Rein idyll?

Forskere mener en vindmøllepark ikke hindrer reinsdyr i å vandre på sommerbeite. Reineierne mener dyra kan bli skremt av øvrig ferdsel langs anleggsveier.
21.5 2012 05:00


Reinsdyr blir ikke skremt av vindmøllene på Dyfjord-halvøya i Finnmark, ifølge forskningsrapporten.

Prosjekt VindRein startet opp i 2005. Kartlegging i flere områder over lang tid skal gi svar på om vindmølleparker forstyrrer reindriften.

De første resultatene tikker nå inn, i form av en studie fra Nordkinnhalvøya i Finnmark. Forskerne kan ikke finne at vindmøllene påvirker reinens bevegelser.

Men de lokale reindrifteierne har innvendinger mot forskningen i dette området, blant annet fordi de etterlyser bruk av lokal kunnskap, og fordi økt allmenn ferdsel på veien til vindkraftanlegget kan forstyrre reinen.

Som skapt for forskning

Området det strides om, ligger ytterst på Nordkinnhalvøya i Finnmark. Det kan nesten se ut som om naturen selv har formet to halvøyer her ute til ære for forskerne.

Skjøtningsberg-halvøya ligger i nord. Den er ellers bare øde lyng og berg. Men på Dyfjord-halvøya i sør synger det i bladene fra 17 vindturbiner. Perfekt for sammenlignende forskning.

Det store spørsmålet er: Blir tamreinen skremt av de nesten førti meter lange rotorbladene, der de skjærer gjennom lufta som kjempekniver, rundt og rundt mellom himmel og jord?

Og måten å finne det ut: Flytter dyra seg forskjellig på de to halvøyene – med og uten vindmøller?


På Nordkinn har forskerne kartlagt reinsdyrene med kikkert. I andre forskningsprosjekter er det mer hensiktsmessig å bruke GPS-merking. Her blir et reinsdyr utstyrt med GPS-sender.

Små marginer

- Reineierne har lenge fryktet at vindmølleparker skal forstyrre reinsdyrene deres og driften. Derfor ble prosjekt VindRein startet, forteller Jonathan Colman.

Han er førsteamanuensis ved Institutt for naturforvaltning på Universitetet for Miljø og Biovitenskap på Ås, forsker ved Biologisk institutt på Universitetet i Oslo og leder VindRein-prosjektet.

- Reinsdyr lever under tøffe kår. Tida og energien som dyrene bruker for å unnvike mennesker istedenfor å spise, er tapt for alltid, sier Colman.

Dessuten er godt beite ofte begrenset, og reinsdyra må utnytte det så godt som overhodet mulig for å få nok mat til å vokse.

- Marginene er små. Hvis reinsdyrene blir forstyrret, kan det i verste fall stå om livet. Derfor er denne forskningen viktig, understreker han.

- Forsker fritt

I 2007 ble prosjektet slått sammen med prosjekt KraftRein, som ser på tilvarende virkninger av høyspentmaster og kraftlinjer.

Forskningen finansieres av Norges vassdrags- og energidirektorat, Reindriftens utviklingsfond, Statkraft, Statnett og andre vindkraftutbyggere.  Flere områder i nord og sør av landet undersøkes, både for tamrein og villrein.

- Vi har forsket helt fritt, og uten føringer fra oppdragsgiverne, forsikrer Colman.

- Hvis de overhodet har presset oss, har det i så fall vært for at vi skal komme ut med noe så fort som mulig. Vinkraftutbyggerne er utålmodige etter å starte anleggsarbeidene, og vil gjerne ha informasjon som kan bidra til minst negative løsninger.

Intet hinder


Reinsdyr ved vindmøller på Dyfjord-halvøya i Finnmark.

Så hva har Colman og kollegene hans funnet ut? Resultatene begynner å tikke inn, i første omgang fra Nordkinn-halvøya, i tidsskriftet Wildlife Biology.

Vindmølleanlegget på Dyfjord-halvøya ble bygget i 2006. Fra samme år og fire år framover lå Colman og kollegene hans hver sommer utpostert på strategiske utkikksposter på begge halvøyene.

Ville vindmøllene skremme reinsdyrene fra å følge sine gamle ferdselsveier mellom beiteområder?

- Vi ble selv overrasket over resultatene, forteller Colman. Det viste seg at vindmøllene ikke utgjorde noe hinder for reinsdyrene. Selv under byggeperioden var ferdselen forbi vindkraftverket bare litt mindre.

- Annen ferdsel kan forstyrre

Moderne vindmølleparker er automatisert. Derfor er det sjelden anleggstrafikk i området under normal drift. Likevel mener reindriftseierne at vindmølleanlegget kan virke forstyrrende.

- Det er bygget en anleggsvei i området. Der vil det naturlig bli ferdsel av blant annet turgåere og syklister, sier Ellinor Guttorm Utsi, lokallagsleder for Polmak flyttsamelag. Hun kjenner godt til vindkraftanlegget og forskningen på Nordkinnhalvøya.

Tidligere forskning kan understøtte det Utsi sier. Den har vist at veier og kraftlinjer kan virke som hindere for reinsdyr, ifølge artikkelen i Wildlife Biology.

Skiller mellom hindere

Colman mener at det er viktig å skille mellom forskjellige typer hindere.

- Vi er de første forskerne som skiller klart mellom gjerder, brøytekanter og andre hindere som fysisk sperrer for reinsdyrene, og hindere som virker skremmende på dyrene, sier han.

- Det er bare disse skremmende adferdshindrene vi har villet kartlegge. Derfor har vi særlig studert hvordan reinsdyrene krysset halvøya forbi vindmølleparken, og om de brukte områdene på begge sider like mye, sier Colman.

Konflikt med reineierne

Forskerne på Nordkinn har hatt en konflikt med representanter for reindriftsnæringen i dette spesielle området.

De har hatt problemer med å innhente lokal kunnskap fra de lokale reineierne som kunne utdype tolkningen av forskningsresultatene.

Dette beklager Colman, som kan dokumentere at reineierne er forsøkt trukket inn i forskningen gjentatte ganger og med romslige svarfrister i løpet av hele forskningsperioden.

Den begrensede kontakten som har vært med de lokale reineierne har likevel vært positiv, og konstruktiv kritikk har styrket prosjektet og forskningsmetodene, ifølge Colman.

Han mener også at samarbeidet forøvrig har vært meget godt i de andre studieområdene.

Unnvikelse


 

På Nordkinnhalvøya har forskerne bare studert de spesielle vandringsperiodene lokalt. Annerledes er det å kartlegge hvordan reinen vandrer resten av tida over større områder.

- Vi forsker også på effekten over større områder.  Da får vi kartlagt det som kalles unnvikelse. Det gjelder områder som reinen holder seg unna under vanlig beiting, sier Colman.

Møkktelling

Men da kreves andre metoder. Å sitte året rundt med kikkert og notatblokk, blir en umulig oppgave. Derfor kartlegger forskerne unnvikelse på to måter, en høyteknologisk og en lavteknologisk: GPS og møkktelling.

- Møkktellingen viser omtrent hvor mange dyr som har vært i området i et visst tidsrom, forklarer Colman.

Usikker, men langsiktig

Ulempen med møkktelling er at reinsdyrmøkka brytes ned i ulikt fart, avhengig av vær og vind. Reineiere har også innvendt at når reinen blir skremt, slipper den mer møkk. Dermed kan det virke som om det er flere rein i et område enn det egentlig er.

Forskerne mener imidlertid at dette først og fremst skjer der dyra blir spontant skremt av mennesker eller dyr i terrenget, ikke ved faste installasjoner som en vindkraftpark. Effekten i større områder blir derfor liten, mener de.

- I liten skala kan møkktelling være en noe usikker metode. Til gjengjeld har møkktelling vært brukt i mange år i forskningen. Den er spesielt egnet til å sammenligne flere områder innen ett og samme år. Det er viktig, sier Colman.

- Når du skal kartlegge unnvikelse, må du kartlegge over lang tid både før og etter at vindkraftanlegget ble bygget. Bare da kan vi jevne ut kortsiktige variasjoner og se de store linjene, se hva vindkraftutbyggingen har betydd, fortsetter han.

GPS på Fosen


Jonathan Colman under GPS-merking av rein.

I de seinere årene har forskerne også utstyrt utvalgte reinsdyr med GPS-sendere. Slik kan de kartlegge bevegelsene året rundt i hele leveområdet til reinen.

- Over førti reinsdyr på Fosen-halvøya har nå gått med GPS rundt halsen, noen fra 2008 og flere fra 2010. Her er det planlagt storstilt utbygging av vindkraft og kraftledninger, så data fra dette området vil bli viktige om noen år, sier Colman.

Også i flere andre områder kartlegges reinsdyr nå med GPS, blant annet villreinen i Setesdal og tamrein nord for Essandsjøen i Sør-Trøndelag og Berlevåg på Varangerhalvøya i Finnmark.

- Det er viktig å gjøre denne kartleggingen grundig for å unngå konflikter mellom reineiere og utbyggere så langt som mulig. Vi er helt avhengig av det gode samarbeidet med begge for å kunne gjøre jobben, avslutter Colman.

Referanser:

Jonathan E. Colman et al.: Is a wind-power plant acting as a barrier for reindeer movements? Wildlife Biology (in press)

Årsrapport fra prosjekt VindRein, 2011

Annonse

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Annonse

Annonse