Menn med forsørgeransvar jobber gjerne mye. De jobber overtid, de jobber turnus for å få ekstra tillegg, de tar ekstrajobber, og på fritida pusser de opp eller bygger på huset selv slik at det blir billigere.
Når kvinner velger å jobbe mindre for å være mer hjemme med barna, må ofte mennene jobbe mer for å forsørge familien.
– Mange menn strekker seg langt for at deres ektefeller eller samboere skal kunne være hjemme på deltid og for å skape både den gode familien og det gode hjemmet, forteller May-Linda Magnussen.
Hun er sosiolog og forsker ved Agderforskning og har intervjuet 12 menn i Agder om deres forsørgerrolle i familien.
– Mange menn opplever at de har hovedansvaret for å forsørge familien. Og det er også en selvfølge for dem å ta dette ansvaret. Det er ikke noe de stiller spørsmål ved, sier forskeren.
Prioriterer sikker inntekt
Ansvaret for å forsørge familien gjør at mennene er opptatt av å både sikre og maksimere inntekten sin. Det å gjøre en god jobb for å sikre stillingen og for å ha muligheter til avansement på jobben er dermed en prioritet.
– Det å ha en sikker jobb er veldig viktig for dem. Og ofte blir dette veid opp mot andre muligheter, som det å ha en høyere inntekt. De tenker langsiktig og legger vekt på å kunne betjene faste utgifter som huslån og forsikringer, sier Magnussen.
Mennene planlegger familiens økonomi og er også den som betaler de fleste regningene. Blant dem Magnussen intervjuet var det vanlig at mennene brukte det meste av lønnen sin til å betale såkalt faste utgifter, mens konene betalte mat og klær.
Etter flere år med hovedansvaret for familiens økonomi, blir ofte mannen familiens økonomisjef, noe som gir ham autoritet i diskusjoner om hva familien kan bruke penger på og ikke.
Mennene kunne også bruke mye tid og krefter på å bekymre seg over økonomien.
– Mennene delte ofte ikke disse bekymringene med ektefellen eller samboeren. Det virket som det var viktig for flere å «ta det som en mann», altså å forsøke å ordne opp i problemene selv uten å involvere partneren, forteller forskeren.
Knyttet til maskulinitet
Hun forteller videre at flere av mennene var opptatt av å presisere at de aldri har bedt sin ektefelle eller samboer om penger til familiens utgifter, selv hvis de en periode hadde et stramt budsjett.
Magnussen knytter dette til annen forskning som viser at lønnsarbeidet og forsørgerrollen er sterkt knyttet til det å være mann. Lønnsarbeid har ikke vært knyttet til kvinnelighet på samme måte, forteller hun.
Dette bidrar også til at mennene snakker om sin måte å drive forsørgelse på en måte som fremhever dem som hovedforsørgere.
– Annen forskning viser at kvinner ofte framstiller mannen som hovedforsørgeren i familien, selv når det er hun som tjener mest, forteller forskeren.
Annonse
– Dette viser kraften i forventningene om menns forsørgelsesansvar.
Bør inn i debatten
Forskeren understreker at hun ikke mener mannens forsørgelsesarbeid nødvendigvis oppleves bare som et offer.
– Menn får mye ut av forsørgerrollen også, det er ikke sånn at det bare er en byrde. Det å være familiens hovedforsørger gir dem lønn, pensjonsrettigheter, innflytelse, status og mannlighet, sier forskeren.
– Hovedforsørgeransvaret har imidlertid også en pris, helsemessig. Jeg vil hevde at menns forsørgeransvar er én av flere grunner til at menn gjerne går på jobb i stedet for til lege når de blir syke.
For mange har et liv med så stort fokus på å skaffe inntekt satt seg i kroppen og blitt en vane slik at de går på jobb nærmest uansett.
– Jeg sier ikke at dette bare handler om menns forsørgeransvar, men at det er en viktig del av det, sier Magnussen.
Forskeren mener menns forsørgelse av familien ofte er et aspekt som vies for lite oppmerksomhet i likestillingsdebatten.
– Jeg tror forsørgelsesansvaret er viktigere for mange norske menn enn det tausheten om dette temaet kan tyde på. Det er viktig å se mødres deltidsarbeid og omsorg for barnet i sammenheng med fedrenes forsørgelsesarbeid, når vi skal debattere likestilling i familien.
Referanse:
May-Linda Magnussen: «Menns forsørgerarbeid», i boka Velferdsstatens familier: Nye sosiologiske perspektiver (red. Ellingsæter og Widerberg) 2012.