En gang var Kenneth Andresen Nato-presseoffiser i Kosovo. Siden har han arbeidet videre med krig, krise og medier; nå som dosent ved Universitetet i Agder (UiA).

– Det er fokus på fortid. Konflikthistorie blir brukt aktivt, og det skjer mer og mer, sier Andresen.

Sammen med UiA-kollega Abit Hoxha og forskere og formidlere fra ti EU-land har han forsket på hvordan europeiske samfunn håndterer en vanskelig fortid. Repast, het prosjektet. Nå følger han opp med dataspill og andre digitale løsninger for å formidle Norges vanskelige historie.

Forskjellige versjoner

– Politikerne spiller mye på dette, og journalistene bruker det ofte. De henviser gjerne til forskjellige versjoner av historien, sier Andresen.

Han har gjort intervjuer i blant annet Bosnia og Kosovo og sett hvordan han versjonene av historien varierer, avhengig av hvilken etnisk gruppe intervjuobjektene tilhører.

– Det er et viktig funn i prosjektet at historien brukes mer og mer aktivt for å fremme forskjellige saker, sier Andresen.

Han mener det mest overraskende resultatet i Repast-prosjektet er hvordan de som har vært gjennom en konflikt, stiller seg til forsoning.

– De tar et oppgjør med historien og er forsonlige. De er mye mer åpne for dialog enn de som har fått høre om konflikten i ettertid. De som bare har fått historien fortalt, er mer bitre, mer uforsonlige og mer kritiske, forteller han.

Fælt og viktig

– Det overrasket meg. Jeg tenkte at de som har opplevd det på kroppen, kanskje ville være de som er mest bitre, sier han.

– Betyr det at historien gjøres verre enn den var når foreldre forteller om den til barna sine?

– Ja, jeg tror det er en del av forklaringen. De tingene som de mener var galt og som ikke må gjenta seg, blir løftet frem. De tingene som er fæle, blir viktige å fortelle om, sier han.

Kenneth Andresen mener at de som har levd gjennom en konflikt, trekker frem de vanskelige opplevelsene fordi de vil at vi skal gjøre alt vi kan for å unngå at det samme skjer igjen.

«Aldri mer» eller bitterhet

– De som har opplevd det på kroppen, tenker «aldri mer», og de klarer å legge bort bitterheten. Derfor er det viktig at disse stemmene blir hørt, slik at ikke neste generasjon blir for bitter, sier han.

Også de som opprinnelig stammer fra et konfliktområde, men som ikke bor der lenger, er bitre.

– De ser det utenfra, de får informasjonen gjennom nyheter og sånne ting, og de er mye mer påvirkelige til bare å si én side av saken, forteller Andresen.

Nå håper han at forskningen vil føre til nye verktøy for å bearbeide den vanskelige fortiden. Han trekker frem den mørke turismen som et eksempel. Folk drar til steder der hvor det har vært konflikt. Berlinmuren, Belfast, Auschwitz.

Digitale vandreturer

– Det vi har utviklet, er konkrete verktøy som for eksempel en digital vandretur. Du kan gå fra minnesmerke til minnesmerke. Gjennom en stedtjeneste får du opp kvalitetssikret informasjon, og så er det quiz til slutt, forteller han.

Foreløpig er det laget slike digitale vandreturer som tar for seg alt fra kvinner i den spanske borgerkrigen til jødene i Thessaloniki. Nå har Universitetet i Agder fått penger fra Norges forskningsråd for å bruke den samme teknologien for å fortelle om Norges vanskelige historie.

– Vi skal lage vandretur i Kristiansand, og kanskje i Oslo, også. Vi kan for eksempel gå til et sted hvor det bodde en jødisk familie eller hvor en jødisk familie som ble deportert, drev en butikk. Det trenger ikke å handle om bare annen verdenskrig; vi har også lyst til å gjøre noe nyere, sier Kenneth Andresen.

Nær fortid

Det har direktør Lena Fahre på 22. juli-senteret sansen for.

– Det er tradisjonelt forsket mye på krig og krigshendelser som ligger veldig langt tilbake i tid. Vi må også prøve å forstå egen, nær fortid både i lokalt og internasjonalt perspektiv, sier hun.

Fahre ser frem til å få mer forskning etter hvert som årene går på hvordan samfunnet har håndtert terroren 22. juli 2011.

– Foreløpig er det vanskelig å si hva i Repast-prosjektet som har relevans for situasjonen etter 22. juli, sier hun.

Referanser:

Abit Hoxha og Kenneth Andresen: Violence, War, and Gender: Collective Memory and Politics of Remembrance in Kosovo. I Ana Milošević og Tamara Pavasović Trošt (redaktører:) Europeanisation and Memory Politics in the Western Balkans, Palgrave Macmillan, Camden, 2021. ISBN: 978-3-030-54700-4. Sammendrag

Øyvind Bugge Solheim and Anders Ravik Jupskås: Consensus or Conflict? A Survey Analysis of How Norwegians Interpret the July 22, 2011 Attacks a Decade Later. Perspectives on Terrorism, juni 2021, ISSN 2334-3745. PDF

les også:

Å leve med krig kan gi tre ganger så mye angst og depresjon