To norske forskere tar utgangspunkt i dette pussige og kanskje litt pinlige faktum innen den omfattende forskningen på samtidsdramaet som ble utgitt i 1879: Ingen har vært enige om antall monologer i dette dramaet.

Dosent Ragnar Arntzen og høgskolelektor Gunhild Brænne Bjørnstad ved lærerutdanningen ved Høgskolen i Østfold, har nylig publisert en artikkel om Et dukkehjem i Ibsen Studies, et tidsskrift for den internasjonale Ibsen-forskningen.

Ibsens bruk av monologer i Et dukkehjem har plaget Ibsen-forskningen i over 100 år. Hva var det som fikk skaperen av det moderne, realistiske samtidsdramaet til å ta i bruk et så utdatert virkemiddel som monologen?

– Vanligvis oppfattes monologer som kunstige og som et fremmedelement i realismen fordi det forstyrrer virkelighetsillusjonen. Den store Ibsen-forskeren John Northam sammenliknet Ibsens bruk av monologer med Shakespeares, og fant at Ibsens monologer manglet den illustrerende kraften, veltalenheten og poesien som en finner hos Shakespeare, sier Ragnar Arntzen.

– Northam konkluderte med at Ibsens bruk av monologer var et tegn på at Ibsen var teknisk klønete, clumsy, som dramatiker. I enkelte engelske oversettelser har man til og med utbedret denne feilen og utelatt alle monologene, forteller han.

Tallet er 19

Arntzen og Bjørnstad skriver at ingen har vært enige om antall monologer i dette dramaet. Enkelte, som for eksempel Northam, nevner sju monologer, noe som gjentas av Toril Moi i hennes kjente Ibsen-monografi fra 2006, mens andre har registrert opp mot 16 monologer.

Ifølge Arntzen og Bjørnstad er det korrekte antallet 19.

De forteller at dette veldige omfanget av monologer gjør at man får øye på helt andre og mer komplekse estetiske funksjoner som dette virkemidlet har enn det tidligere forskning har funnet.

For eksempel begynner og slutter hver akt med en monolog, og slik sett er hele dramaet innrammet av monologer. Dersom man ser nærmere på hvor, hvordan og i hvilke situasjoner disse monologene dukker opp, finner man at disse 19 monologene utgjør et bemerkelsesverdig komposisjonelt mønster som er knyttet til de viktigste hendelsene og vendepunktene i dramaet.

– Ibsen-forskningen har vært for opptatt av å se på innholdet i det som sies i monologene, men i denne artikkelen argumenteres det for at man heller må undersøke måten ting sies på, forklarer Arntzen.

– Språket vi møter i monologene er et helt annet enn det språket vi møter i Ibsen-dramaenes dialoger. Monologenes språk er fragmentarisk, usammenhengende og fullt av ufullstendige setninger, gjentakelser, brudd og nonsens. Enkelte forskere har ment at dette er dårlig språk, forklarer han.

Utforsker et røft formspråk

Arntzen og Bjørnstad tolker i stedet dette som et uferdig språk og viser at monologene kan oppfattes som et slags eksperimentelt rom der karakterene kan utforske tanker og følelser som de ennå ikke har et konvensjonelt og kommuniserbart språk for.

I artikkelen argumenteres det for at Ibsens bruk av monologer i Et dukkehjem ikke er et utdatert fenomen, men at Ibsen tvert imot er langt mer dristig og utforsker et helt annet og langt mer moderne og røft formspråk i disse monologene enn det han gjør ellers i samtidsdramaene.

Det blir derfor feil å sammenlikne Ibsens bruk av monologer med fortidens mestere. De to forskerne hevder at monologene i Et dukkehjem peker framover mot det litterære formspråket som kommer i det neste århundret, med blant annet stream of consciousness-litteratur og absurd drama.

Referanse:

Ragnar Arntzen og Gunhild Brænne Bjørnstad: The Lark’s Lonely Twittering: An Analysis of the Monologues in A Doll’s House, Ibsen Studies 2019 (Introdukjon)

Artikkelen er produsert og finansiert av Høgskolen i Østfold

Høgskolen i Østfold er én av 77 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Fikk du med deg disse artiklene fra Høgskolen i Østfold?

– Autistiske karakterer på TV og film forsterker stereotypier

Ungdomsspråket er bedre enn sitt rykte

Hardt arbeid å gå fra rus til arbeidsliv