Spoiler alert: Det er neppe en ånd som får glasset til å bevege seg rundt mellom bokstaver under en seanse av «ånden i glasset». Forskere har brukt eyetracking til å avsløre hva som faktisk skjer. (Screendump fra video på YouTube)
Ouijabrett: Derfor beveger glasset seg
Forskere avslører hva som skjer når vi opplever at en «ånd» styrer glasset til bestemte bokstaver.
ThomasHoffmannJOURNALIST, VIDENSKAB.DK
Publisert
«Hvordan ble du drept?»
Du har sikkert prøvd det eller hørt om andre som har kastet seg over det: ouijabrett.
Én eller flere deltakere sitter med fingeren på et glass eller tilsvarende. Rundt glasset ligger alle bokstavene i alfabetet. En ånd blir tilkalt, man stiller et spørsmål, og glasset begynner å bevege seg fra bokstav til bokstav for å danne ord som svar:
«K-N-I-V.»
Kanskje du også har hatt følelsen av at du ikke påvirket glasset, og at alle andre var overbevist om at det ikke var dem? Og at det derfor godt kunne være en ånd?
Da har vi en nyhet til deg: Det er ikke en ånd. Det er hjernene til deg og vennene dine som lurer dere.
Forskere fra Aarhus Universitet, Syddansk Universitet og Bielefeld Universitet i Tyskland har funnet hva som skjer.
Det er faktisk littegrann magisk.
Forsøksdeltakere på ouija-konferanse
Hovedforskeren bak studien, Marc Andersen fra Interactive Minds Centre ved Aarhus Universitet, hadde tenkt på det lenge:
Hvordan er det mulig at en gruppe mennesker med hver sin finger på et glass kan stave en rekke meningsfulle ord og fortsatt være sikre på at det ikke skjedde bevisst?
I 2015 tok han med seg eyetracking-utstyr til byen Baltimore i USA.
Der var det en konferanse for folk som kontakter ånder med ouijabrett. De bruker ikke glass, men en brikke som kan bevege seg rundt på en plate med bokstaver, tall og ord som ja og nei.
På konferansen fikk Marc Andersen 40 stykker til å ta på seg utstyret som kunne følge deltakernes blikk.
Samtidig ble seansene filmet. Hele forsøket er beskrevet i en artikkel i tidsskriftet Phenomenology and the Cognitive Sciences.
Slik fant forskerne fram til en løsning
Deltakerne ble satt sammen i par og bedt om to ting:
Å stave ordet «Baltimore» på ouijabrettet.
Å gjennomføre en seanse med en ånd.
Annonse
Når deltakerne skulle stave Baltimore, så de naturlig nok på neste bokstav i navnet.
De kunne med andre ord forutsi hvor brikken ville bevege seg.
Men når deltakerne forsøkte å kontakte en ånd, var det mye vanskeligere for den enkelte deltaker å regne ut hvor brikken ville bevege seg.
Eyetracking avslører hvor deltakerne forventer at brikken vil bevege seg. (Foto: Cecilie Cedergren/Marc Andersen, Aarhus Universitet)
Eyetracking-utstyret kaster lys over paradokset at ingen deltakere kan forutsi hvilke ord som blir dannet. Likevel har over 100 år med forskning tydelig vist at det er deltakernes egne fingre som får brikken eller glasset til å bevege seg.
Marc Andersen forteller at svaret dukket opp da forskerne sluttet å fokusere utelukkende på blikket til hver enkelt deltaker, og i stedet analyserte parets blikk samlet.
Forskerne oppdaget at blikk fra to deltakere til sammen forutsier den neste bokstaven på bretten like godt som hvis én deltaker staver ordet Baltimore.
«Ånden» oppstår når mennesker interagerer
Med andre ord ser det ut til at den enkelte deltakeren virkelig ikke kan regne ut hva resultatet vil bli.
Men blikkene avslører at én av de to deltakerne ofte vil ha sett på den neste bokstaven, og at de derfor til sammen ubevisst forutsier hva «ånden» vil skrive, særlig etter den første og andre bokstaven, som ser ut til å bli satt sammen mer eller mindre tilfeldig.
Forsøket avslører at deltakere blir bedre og bedre til å se i den retningen brikken skal styres for hver bokstav som blir lagt til. (Foto: Cecilie Cedergren/Marc Andersen, Aarhus Universitet)
– Det er ganske utrolig at det sitter to spillere som ikke kan forutsi hva «ånden» vil fortelle dem. Men ser vi på deltakerne som en samlet enhet, kan vi se hvordan de gjennom interaksjon med hverandre plutselig skaper noe meningsfullt, oppsummerer Andersen, som er postdoktor ved Interacting Minds Centre ved Aarhus Universitet.
– Det løser paradokset om at de produserer ordene, men likevel ikke vet hvilke ord som kommer fram. Dermed kan man si at «ånden» faktisk er en representasjon av kollektivet, «vi-et», det som kan oppstå når mennesker interagerer med hverandre, sier Andersen.
Mye tidligere forskning har vist at mennesker ubevisst kan handle ut fra hjernens forventninger til hva som vil skje.
Annonse
Det kalles idiomotoriske bevegelser og ble første gang konstatert i 1852. Les mer om dem i boksen under artikkelen.
– Fantasifull og effektiv bruk av eyetracking
Forsøket skaper begeistring hos James T. Todd, professor i psykologi ved Eastern Michigan University i USA, som gjennom 25 år har forsket på ulike typer kommunikasjon gjennom andre og ved hjelp av gjenstander.
«Jeg er imponert av forskernes fantasifulle og effektive bruk av eyetracking. Andersens arbeid er viktig fordi det gir oss en relativt lett metode for å oppdage og måle bidrag til handlinger under rimelig normale forhold hos vanlige mennesker. At Andersen og kollegene hans har oppnådd disse resultatene utenfor laboratoriet, styrker antagelig resultatene fordi effektene har vært sterke nok til å bli fanget opp under ganske normale omstendigheter», skriver Todd i en e-post.
Hvis du sitter med en fornemmelse av at forskernes resultater ikke utelukker at ånder er involvert, bør du huske på at mange tidligere forsøk har vist at ånder får enorme problemer med å kommunisere når deltakerne ikke kan se brettet.
Du kan for eksempel se dette klippet fra National Geographic:
Marc Andersen nevner et annet eksempel fra konferansen i Baltimore.
For å få på eyetracking-utstyret, måtte en kvinne ta av seg sine kraftige briller. Kvinnen hadde fortalt at hun normalt fikk kontakt med det hinsides ganske raskt.
Uten briller opplevde kvinnen plutselig en ånd som hadde store problemer med å stave skikkelig.
– Deltakerne forklarte etterpå at det var fordi hun da snakket med en 5 år gammel jente som ikke hadde lært å stave enda, sier Andersen.
Annonse
Tror du på noe, kan du oppleve det
Forsøket i Baltimore viser også at folk som mener ouijabrett kan brukes til å kontakte ånder, var mer tilbøyelige til å tro brikken beveget seg av seg selv.
Det stemmer godt med Andersens tidligere forskning. Den har avslørt at folk som forventer å møte overnaturlige vesener, er mer tilbøyelige til å oppleve dem når de går gjennom en skog i virtual reality.
Den nye studien kaster dessuten lys over hva som går galt når man bruker en svært omstridt metode for å kommunisere med personer med handikap eller autisme som gjør at de ikke kommer i kontakt med omverdenen.
Metoden blir kalt fasilitert kommunikasjon og kan skje ved hjelp av for eksempel skriveplater.
Metoden er tillatt i Danmark tross solid vitenskapelig dokumentasjon på at den er upålitelig. I USA har uskyldige mennesker blitt dømt for overgrep etter anklager fra fasilitert kommunikasjon.
Mennesker har tendens til å utføre små ubevisste handlinger ut fra det vi – eller rettere sagt hjernen vår – forventer vil skje. Det har mye forskning vist, helt siden den engelske fysiologen William Benjamin Carpenter første gang beskrev fenomenet vitenskapelig i 1852. Den ubevisste handlingen blir kalt «den idiomotoriske bevegelsen» og ble raskt akseptert, blant annet av den anerkjente psykologen Alfred Lehmann. På 1800-tallet skrev han om fenomenet med henvisning til overveielser helt tilbake fra 1600-tallet. Lehmann brukte den idiomotoriske bevegelsen som forklaring på mange overnaturlige fenomener, inkludert dette konkrete eksempelet: Hvis en mann med en pilkvist forventer at den vil dirre over et bestemt sted med vann under bakken, er det god sjanse for at det skjer. Fordi mannen ubevisst kan bevege pinnen selv om han ikke opplever at det er ham som gjør det. – Bevegelsens retning bestemmes ved forestillingen om en bestemt bevegelse, skrev Lehmann i 1893 (i boken Overtro og trolldom fra de eldste tidene til våre dager, bind 4). Den idiomotoriske bevegelsen har også blitt brukt til å forklare fenomener som ouijabrett eller ånden i glasset, men det danske forsøket er det første som viser at deltakerne ubevisst styrer glasset i en retning.
