Beviset på at hodet er fullt av ... hjerne. (Foto: Eivind Torgersen)
Vil du delta i et forskningsprosjekt? Ja, kjempehjerne!
JEG BARE ELSKER FORSKNING: Du må gjerne spørre hva du kan gjøre for forskningen, men den kan også gjøre mye for deg. I hvert fall hvis du lurer på om du har hjerne.
For lenge siden var jeg med på et forskningsprosjekt der belønningen for å delta var en pose Twist. En hel pose. Helt alene. Eller var det Non Stop? Nå husker jeg ikke helt. Men jeg er godt over middels glad i sjokolade, så posen gikk uansett ned på høykant.
Men for halvannet år siden meldte jeg meg som frivillig til et annet forskningsprosjekt som skulle gi meg en premie som var veldig mye bedre for selvfølelsen. Det var egentlig ikke meg de forsket på, men jeg var med i den veldig viktige kontrollgruppa.
Jeg kan ikke gå i detalj på hva forskerne skulle undersøke, men det innebar i hvert fall en snau time inne i en trang tunnel av en hjerneskanner. I det øredøvende bråket der inne lå jeg, med ørepropper og lydisolerende hodetelefoner, og lurte på om de ville se noe.
«Jeg tenker, altså er jeg», trøstet jeg meg selv.
Men man kan jo aldri være helt sikker.
Klisterhjerne
Det var derfor en lettelse da jeg etterpå fikk se bildene på skjermen i kontrollrommet. Ekkelt, synes kanskje noen, men alternativet er jo mye verre.
Min venn, hjernen, lå der så fint, full av engelske fotballresultater og lagoppstillinger fra 1980-tallet, nesten alle grunnstoffene i det periodiske system i stigende rekkefølge og en hel del postnummer, særlig fra Østlandet, en yrkesskade etter en jobb jeg hadde ved siden av studiene.
Stolt kom jeg tilbake på jobben og hang opp det fine hjernebildet på plassen min. Du har kanskje høye tanker om oss som jobber i forskning.no, men vi kan telles på to–tre fingre vi som har bildebevis på at vi faktisk har hjerne.
Hjernerystelse
Jeg bare elsker forskning:
Vitenskapen har gitt oss svar på noen av livets store spørsmål.
Takket være forskningen lever vi lenger, kommuniserer over enorme avstander, reiser ut i rommet og vet mye mer om oss selv og det andre livet på jorda.
Men forskningen er også gøy, rar, sprø, teit og morsom.
På vår jakt etter de viktige forskningssakene gjennom tidsskrifter, pressemeldinger og tips snubler vi over mye rart.
Vi skriver kanskje en liten nyhet om det, eller dykker dypt ned i stoffet med kritiske journalistbriller.
Men noen ganger har vi bare lyst til å vise frem hvor utrolig rar, spennende og fjollete forskningen kan være. Fordi vi bare elsker forskning.
Her finner du alle sammen: Jeg bare elsker forskning.
Nylig var jeg inne hos forskerne til en ny runde. De må jo følge oss, også den veldig viktige kontrollgruppa, over flere år.
Da jeg denne gangen ble hentet ut fra duringen og pipingen inne i skanneren, klar for et nytt blikk inn i mine innerste tanker, var det ikke snakk om å få se på bilder.
Skjermen var svart, hva nå det skulle bety.
Jeg tror jeg ble forklart hvorfor, men hørte nok ikke så godt etter. Kanskje hadde jeg ikke engang en hjerne som kunne bearbeide hørselsinntrykkene. Var det derfor de ikke ville vise meg bilder? Var det ingen bilder å vise?
Hjernegymnastikk
Heldigvis visste jeg råd.
Neste post på forskernes rebusløp var å få plassert 64 elektroder på hodet, hver av dem med en lang ledning koblet til en datamaskin et sted bak meg.
I smug, mens forskerne gjorde andre forskerting, tok jeg frem mobilen og tok noen bilder i bakspeilet. Det krevde litt forsiktig akrobatikk med selfietommelen, og noen harde intervaller med øyemuskelen for det var ikke så lett å sikte. Men jammen var det verdt det.
De 64 linjene hakket tydelig opp og ned, gjorde de ikke det da? For å være helt sikker fikk jeg også filmet litt. Jo da, det var bevegelse og aktivitet der, med eller uten hjerne.
Hjernevask
Siste stopp var frisørstolen. Håret og hodet var nemlig fullt av fettet elektrodene hadde vært festet i.
Mens kyndige forskerhender masserte hodebunnen min, kunne jeg slappe av. Jeg undret meg litt over at hårvask er blant forskertingene som forskere må gjøre, men tenkte mest på de 64 aktive linjene som danset over skjermen noen minutter tidligere.
Og jeg innbiller meg at forskeren spurte: «Skal jeg vaske litt mer?»
Og jeg svarte sikkert: «Ja, gjerne».
