Hvem har ikke et minne de helst skulle glemt?

De fleste av oss har nok en og annen pinlig erindring som vi gjerne kunne vært foruten. Men for mennesker som har hatt spesielt opprivende opplevelser blir hukommelsen en direkte plage i hverdagen.

Nå tror Brendan Depue og kollegaene fra University of Colorado imidlertid at det kan gå an å gjøre noe med slike vonde minner.

De har gjort undersøkelser som tyder på at vi kan undertrykke erindringen av uhyggelige bilder, dersom vi aktivt prøver å ikke huske dem. Forskerne har også en ide om hvilke nevrologiske mekanismer som står bak.

Ingen løsning på fortrengte minner

- Studien tyder på at undertrykkelse av minner kan skje, skriver forskerne, som beskriver mekanismen som en reduksjon i sannsynligheten for at hjernen skal hente opp uønskede minner.

De understreker imidlertid at en effektiv frivillig undertrykkelse av emosjonelle minner bare kan utvikles igjennom gjentatte forsøk på å styre deler av hukommelsesprosessen med viljen.

Forskerne er heller ikke sikre på hvordan teknikken vil virke på virkelig traumatiske minner, eller om forskningen kan si noe nytt om såkalte fortrengte minner.

- Konseptet fortrengte minner er ekstremt kontroversielt, sier Depue.

Det er store diskusjoner over hvorvidt begrepene fortrengte minner og undertrykte minner kan brukes om hverandre, eller om førstnevnte i det hele tatt eksisterer.

- Debatten om fortrengte minner stilner antageligvis ikke i min levetid, sier Depue.

- En viss kontroll

Han tror det viktige med oppdagelsen er funnet av nevrologiske mekanismer og potensialet for å utvikle nye behandlingsmetoder for sykdommer som posttraumatisk stressyndrom, fobier, depresjoner, angst eller tvangstanker.

- Studien viser at testpersoner kunne øve en viss kontroll over sine emosjonelle minner. Ved å stenge av enkelte deler av hjernen, kunne de stoppe opphentingsprosessen for noen erindringer, sier Depue.

- Vi tror vi nå har en forståelse av nervemekanismene som er i sving, og håper at de nye resultatene og framtidig forskning vil lede til nye terapeutiske og farmakologiske tilnærminger til behandling for ei rekke emosjonelle lidelser.

Sterke bilder

Forskerne fikk frivillige forsøkspersoner til å lære seg 40 bildepar hvor det ene fotoet viste et ansikt, og det andre viste bilulykker, skadede soldater eller andre uhyggelige situasjoner.

Etterpå ble de frivillige delt inn i to grupper som fikk se noen av ansiktene igjen.

Den ene gruppa måtte prøve å huske det fæle bildet som hørte til hvert ansikt. Den andre skulle aktivt forsøke å ikke huske det. Noen av de 40 bildene var utelatt fra denne delen av forsøket.

Etterpå kom den virkelige testen. Nå fikk testpersonene et gjensyn med ansiktene, og beskjed om å beskrive det uhyggelige bildet som skulle ha fulgt med.

Denne gangen var alle de 40 ansiktene med. Forskerne noterte spesielt hvor godt de frivillige husket kontrollbildene - bildene som ikke var vist i den forrige delen av forsøket. Dermed hadde de noe nøytralt å sammenligne de andre resultatene med.

Undertrykte bilder

Resultatet viste at menneskene som hadde prøvd å memorere bildene i forrige omgang husket flere av disse bildeparene enn av kontrollbildene. Det tyder altså på at de husket bedre når de aktivt forsøkte å gjøre det.

De som hadde prøvd å ikke huske bildene, hadde oftere sluttet å assosiere det negative fotoet med ansiktet, sammenlignet med resultatene fra kontrollbildene.

Under undersøkelsene hadde forskerne brukt MRI-skannere til å ta bilder av hva hjernen foretok seg. Dermed fikk de også innsikt i hvilke nevrologiske prosesser som kan ligge bak den viljesvekkede hukommelsen.

Referanse:

B. E. Depue, T. Curran, M. T. Banich, Prefrontal Regions Orchestrate Suppression of Emotional Memories via a Two-Phase Process, Science, vol 317, 13. juli 2007, s 215-219.