Hvis hjernen ikke skjønner hva øynene forteller, undertrykker den synsinntrykkene fra det ene øyet og favoriserer det andre. Hjernen sender også tilbakemelding for å sensurere det som sees, mener australske psykologer.
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Vanligvis henter hjernen inn synsinntrykk uten problemer. De ulike synsfeltene fra de to øynene kobles i hjernebarken til ett bilde med dybdesyn. Men hvis dataene fra øynene ikke passer sammen, blir hjernen nødt til å skjære igjennom og bestemme seg for ett synsinntrykk om gangen.
Rivaliserende øyne
"Synseksperiment fra 1838 utviklet av Charles Wheatstone, som oppdaget dybde-effekten i stereobilder."
Du kan teste dette selv ved å se på sirkelfiguren. Ved å skjele kan du få de to øverste figurene til å bli to sirkler inne i hverandre, der den minste stikker opp fra den største i en dybde-effekt.
Prøver du det samme med de nederste rundingene, får hjernen problemer. Bokstavene S og A vil veksle på å dominere, men det blir ingen sammensmeltet bokstav.
Vanligvis kombinerer hjernen synsinntrykkene for å legge til dybde, sier psykolog Colin Clifford ved Sydney Universitys psykologiske institutt. Men hvis øynenes inntrykk er så ulike at de ikke kan kombineres, får vi “binokulær rivalisering”: Ett øyes inntrykk blir godtatt og det andre blir undertrykket.
Denne effekten har vært kjent siden 1700-tallet. Det plager oss ikke til daglig fordi vi omtrent aldri ser konkurrende synsinntrykk i vanlige omgivelser.
Hjernemysterium
Colin Clifford har sammen med psykologistudentene Tamara Watson og Joel Pearson brukt øye-rivaliseringen til å undersøke et hjernemysterium: Når hjernen mottar synsdata, sender den også signaler i retur ut til hjernebarken der de to synsinntrykkene kobles sammen. Ingen vet hvorfor, men kanskje forteller hjernen hva den forventer å se, tror forskerne.
Psykologene eksperimenterte ved å vise gående mennesker med minimalt av visuell informasjon: Det eneste synlige var lyspunkter som belyste leddene på personene. Etter at hjernen hadde “koblet punktene” og tolket dette som en gående figur, holdt den fast på tolkningen selv etter at lyspunktene skiftet og ikke ga noen mening. Da begynte rivaliserings-effekten med veksling mellom synsinntrykkene.
Hjernen bestemmer hva vi får se
Selv om hjernen ikke skjønner at dette er gående skikkelser før lenge etter at synsinntrykkene er koblet sammen, viser resultatene at når en gående person først er gjenkjent kan det føre til dominerende inntrykk fra ett øye og undertrykte inntrykk fra det andre, sier Clifford.
Eksperimentet tyder dermed på at hjernens inntrykk av en gående person ble sendt tilbake til hjernebarken. Der kunne de innkommende synsinntrykkene styres - eller undertrykkes, når hjernen fant det nødvendig.
Hvis forskerne har rett, klarer vi bare å se det hjernen forventer at vi ser.
- Synet vårt kan vise seg å være atskillig mer subjektivt enn vi tror, sier Colin Clifford.
Referanse:
Tamara L. Watson, Joel Pearson, Colin W. G. Clifford: Perceptual Grouping of Biological Motion Promotes Binocular Rivalry.
