Arabiske og israelske forsøkspersoner kjente ikke særlig mye empati overfor medlemmer av den andre gruppa. Hvorfor fant ikke forskerne spor av det samme i hjernene deres?
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
(Illustrasjonsfoto: iStockphoto.no)
Konflikter gjør noe med oss. Tidligere forskning har pekt mot at uoverensstemmelser mellom to folkegrupper kan bli forsterket og opprettholdt av psykologiske mekanismer.
Medlemmene i ei gruppe begynner for eksempel å betrakte de andre som urimelige og trangsynte, selvopptatte og aggressive. Da blir det ikke akkurat enklere å komme fram til en felles løsning.
I de siste åra har nye teknikker innen nevrologien ført til at vi kan begynne å studere slike fenomener også på innsida av hjernen. Kanskje kan vi få en ny forståelse av konfliktens biologi?
- Hva er de psykologiske barrierene som settes opp mellom oss i disse delene av konflikter mellom grupper? Og hva kan vi gjøre for å overkomme dem? spør Emile Bruneau i ei pressemelding fra MIT.
Nå har han og kollegaene undersøkte både meningene og hjernene til arabiske og israelske forsøkspersoner. Resultatene var en smule overraskende.
Historier om fienden
De ulike deltagerne fikk lese historier om fysisk og psykisk lidelse. Personene i fortellingene var medlemmer av forsøkspersonens egen gruppe eller av folkegruppa de var i konflikt med.
I tillegg leste deltagerne også lignende historier om mennesker fra Sør-Amerika. De representerte ei fjern og nøytral gruppe.
Ikke uventet oppgav forsøkspersonene at de hadde mye større medfølelse med representanter fra sin egen gruppe enn med de fra konfliktgruppa.
Både araberne og israelerne hadde til og med større empati for søramerikanerne enn for medlemmer av motstanderne.
Da forskerne skannet deltagernes hjerner, forventet de derfor å finne forskjeller i aktiviteten i sentrene som er involvert nettopp i medfølelse for fysisk og psykisk smerte. Men der tok de feil.
Lik aktivitet
Aktiviteten i hjerneområdene som er forbundet med følelsesmessig lidelse var like stor da forsøkspersonene leste om sine egne som da de leste om motstanderne. Derimot var den lavere da det var snakk om medlemmer fra Sør-Amerika.
Det er rett og slett litt merkelig at det ikke gikk an å finne igjen de opplevde mønstrene av empati noe sted i hjernen, skriver forskerne i siste utgave av Philosophical Transactions of the Royal Society B.
Det kan se ut som om hjernekretsene er følsomme overfor hvor nær eller viktig personene er, ikke om man liker dem eller ei. Resultatene viser uansett at medfølelse – og mangelen på den – er kompliserte fenomener.
Ubehag og skadefryd
Kanskje er det slik at de involverte hjernedelene sender signaler videre til forskjellige områder, spekulerer Bruneau og kollegaene.
Annonse
De har nå tenkt å teste om det for eksempel kan være slik at gruppemedlemmers lidelse gjør at det sendes beskjeder til områder som styrer med ubehagelige følelser, mens motstanderes smerter går til deler som har å gjøre med skadefryd.
Foreløpig må imidlertid konklusjonen være at hjerneundersøkelser ennå ikke kan kaste lys over hvordan vi tenker på folk vi er i konflikt med.
- Dette er en enorm visjon, som vi bare er ved begynnelsen av, sier Rebecca Saxe.
