Beskrivelsen av en forbrytelse påvirker oss. Er den levende skildret, synes vi forbryteren fortjener strengere straff. (Foto: Colourbox)
Trangen til å straffe er dypt menneskelig. Hevntanker, sinne og krav om rettferdighet blusser opp når vi hører om en forbrytelse.
Men vi klarer også å kontrollere følelsene.
Når en alvorlig hendelse skyldes et uhell, blir vi mildere stemt. Vi straffer ikke den som drepte noen uten å kunne noe for det.
Nå forsøker amerikanske forskere å vise hvordan hjernen reagerer når det skjer.
Språk påvirker straff
Forskerne undersøkte hvordan vanlige folk i 20-årene valgte å straffe gjerningspersoner i tenkte situasjoner.
De 30 forsøkspersonene fikk beskrevet ulike typer hendelser, fra skade på eiendom til død, og velge hvor streng straff de ville gi den ansvarlige på en skala fra 0 til 9.
Halvparten av hendelsene var gjort med vilje, den andre halvparten var uhell.
Forskerne skannet hjernene deres for å se hvilke nettverk som var mest aktive når forsøkspersonene skulle straffe forbryteren.
Det viste seg at forsøkspersonene høynet straffen når skadene ble beskrevet på en måte som skulle vekke følelser hos leseren.
Den mer følelsesladde versjonen fikk fart på hjerneaktiviteten:
Annonse
«Steve styrter ned mot steinene nedenfor. Nesten hvert eneste bein i kroppen hans blir knust i sammenstøtet. Steves skrik blir kvalt av det tykke, skummende blodet som strømmer fra munnen hans idet han blør i hjel.»
Kan påvirke en jury
Bilder, tekst og andre framstillinger som gjør et sterkt inntrykk, kan dermed bli kraftfulle bevis i en rettssal, og påvirke ønsket om å straffe.
Dette er noe man har vært klar over lenge, påpeker forskerne. I USA kan dommere la være å vise bevis, for eksempel en video. Det kan de gjøre dersom de tror det vil påvirke juryen følelsesmessig, mer enn det vil fungere som et viktig bevis.
Nå er vi ett skritt nærmere å forstå det som skjer i hjernen når følelsene blir viktigere enn en kjølig vurdering av hendelsene.
Hjernen ordner opp
Effekten av levende skildringer forsvant imidlertid når gjerningspersonen ikke hadde skyld i ulykken.
Da ga forsøkspersonene mildere straff, til tross for en sterk fortelling.
I hjernen deres slo et annet nettverk inn, som overdøvet følelsesladde amygdala og hindret kontakten med området for beslutningstakning.
I stedet ble det mer aktivitet i området vi bruker når vi skal oppfatte hvilke intensjoner andre mennesker har.
Det ble altså viktigere om den som utførte handlingen var skyldig eller ikke, enn om hendelsen var beskrevet på en grufull måte.
Annonse
– Det er betryggende, sier en av forskerne bak studien, psykolog René Marois ved Vanderbilt University i USA, i en pressemelding.
– Det tyder på at vi ikke bare skyver følelsesmessige impulser til side når skaden skjer uten vilje, men at hjernen regulerer impulsen slik at vi ikke føler like sterkt. Det kan gjøre at trangen til å straffe ikke dukker opp like lett på et seinere tidspunkt.
