Den 44 år gamle mannen som ble utgangspunktet for artikkelen Brain of a white-collar worker, publisert i The Lancet i 2007, jobbet i det franske byråkratiet.

Han var hos legen for å sjekke en svakhet i kneet, da det ble bestemt at han burde gå gjennom en hjerneskanning. Det var da legene oppdaget at det var lite igjen av hjernen hans – den var uthulet av forvokste ventrikler, hulrom i hjernen.

Mannen ble IQ- testet, og scoret riktignok ikke høyere enn rundt 70, men han fungerte mye bedre enn hva bildet av skallens indre liv tilsa.

- Hvis jeg hadde fått et sånt bilde i fanget uten å vite noe om personen, ville jeg ha trodd av vedkommende nærmest var død, sier hjerneforsker Siri Graff Leknes ved Psykologisk Institutt på Universitetet i Oslo.

- Dette tilfellet er et ekstremt eksempel som illustrerer at vi ikke nødvendigvis kan si noe om funksjonen til et menneske, ut i fra hvordan strukturene i hjernen ser ut, sier hun.

Kan ikke si alt

Leknes mener det er riktig at man skal legge til grunn nevro-undersøkelser og bruke hjerneavbildningsteknikker som et ledd i arbeidet med å utrede en pasient, eller en tiltalt, der det er spørsmål om psykiatri.

Samtidig vil hun ha fram svakhetene som det fremdeles har å bruke disse metodene for å si noe om hvordan et menneske fungerer, for eksempel i rettssaken mot Anders Behring Breivik.

De sakkyndige i Breivik-saken ønsket egentlig å gjøre en hjerneskanning av den tiltalte.

- Det jeg ønsker å understreke er at heller ikke våre målinger vil kunne gi fullgode og tilfredsstillende svar i saker som den vi nå står oppe i, og der det er tydelig at psykiatrien ikke kan gi entydige svar.

Hvorfor bruke hjerneskanning i retten?

Men hva kunne man ha fått ut av å saumfare hjernen til 22.juli-terroristen?

- Det man kunne ha gjort er å ta et høyoppløselig bilde med MR. Da kunne man for eksempel sett etter om han hadde en tumor et sted der vi tror vi vet noe om funksjonen.

- For eksempel, hvis man har en svulst på hypofysen, vet vi at den kontrollerer hormonene våre, sier Leknes, som selv arbeider på feltet som berører både psykiatri og hjerneforskning.

Man kunne også foretatt målinger fra Breiviks hjerne mens han gjorde oppgaver, for eksempel relatert til empati eller emosjonelle reaksjoner.

- Trolig ville slike målinger vise aktiveringsmønstre i hjernen som er konsistente med en forflatning i affekt og mangel på empati. Men så blir jo spørsmålet: trenger vi virkelig et hjerneskanning for å vise at dette er tilfelle? Det ville muligens være mer interessant sett fra et vitenskapelig synspunkt enn fra et juridisk, sier hun.

- Kan ikke belyse spørsmålet om ansvar

Kanskje kan altså en utforskning av tiltaltes hjerne si noe om visse trekk ved personen, i tillegg til til å kunne avdekke sykdommer som setter tydelige spor i hjernens struktur, som MS, aldersdemens og hjerneslag.

Men hjernevitenskapen kan ikke avgjøre spørsmålet om ansvar, mener Nils Erik Gilhus.

Gilhus er professor og overlege i nevrologi ved Universitetet i Bergen og Haukeland universitets­sykehus.

- De grunnleggende spørsmålene knyttet til personlighet, ansvar og straff kan definitivt ikke belyses med spesialiserte hjerneundersøkelser. Det må gjøres ut i fra helt andre perspektiver, sier han.

Sier lite om hvordan vi fungerer

- Jeg kjenner ikke Breivik-saken, og vil ikke uttale meg om den. Men jeg vil si at mer generelt er det slik at bildeframstillinger av hjernen sier mer om strukturen i hjernen enn om funksjonene.

Hjerneskanning kan si noe om arr, skader eller sykdommer som gir strukturforandringer. Dette er instrumentene følsomme på, og kan se millimeterstore forandringer.

Han er enig med Leknes i at funksjonsnivået til et menneske er mye vanskeligere å bli klok på ved hjelp av hjernebildene.

- Her er teknikkene mye mindre følsomme, og det er også en mye større normalvariasjon mellom mennesker.

- Fratar mennesker ansvar

- I mange av sammenhengene som har med oppførsel å gjøre er det funksjonen som er avgjørende, og ikke strukturen i hjernen – det er begrensningen til bildeteknikkene, sier Gilhus.

Han synes det er svært betenkelig å knytte straffespørsmål til et hvilket som helst bilde av respons i hjernen til et menneske.

- Nesten uansett hvordan hjernen måtte se ut, har man en mulighet til å velge mellom rett og galt.

- Et MR-bilde av hjernen kan ikke si at skjebnen til eieren blir slik eller slik, eller at han gjorde det han gjorde fordi han ser sånn ut.  Det er å tilsidesette menneskenes ansvar i dette, sier han.

- Kan utnyttes av tiltalte

Selv om man skulle finne avvik i strukturen i en hjerne, ville man i rettspsykiatrien ha hatt store problemer med å slå fast årsak-virkning - forholdet mellom hvordan hjernen til den tiltalte ser ut, og hva han eller hun eventuelt har gjort, ifølge Siri Graff Leknes.

- Det kan være fristende å tenke at irregulariteter eller spor etter skader på hjernen er årsaken til den kriminelle handlingen, men våre målinger vil ikke kunne bevise en slik årsakssammenheng.

Ved å bringe slik hjerneforskning inn i rettssystemet, kunne man potensielt også ha fått et problem hvis man hadde funnet en svulst i hjernen til Breivik, behandlet den og den hadde krympet, mener hjerneforskeren.

- Man kan tenke seg et scenario der dette kunne ha blitt utnyttet. Breivik kunne kanskje ha påstått: Det var hjernen min som gjorde det; svulsten forårsaket drapene og ideologien – nå er den borte, jeg er frisk og kan ikke straffes, sier hun.

Leknes ser farer ved å bruke hjerneforskning til å argumentere for skyld, tilregnelighet og straff, etter å ha observert noe i en hjerne.

Les intervju med forfatteren av boka My Brain Made Me Do It, som tar opp spørsmålet menneskers moralske ansvar, i magasinet Scientific American.

For sterk tiltro til hjerneargumenter?

Et argument i retten kan også bli tillagt ufortjent mye troverdighet hvis man supplerer det med hjerneforskning, ifølge Leknes.

I en forskningsartikkel i tidsskriftet Journal of Cognitive Neuroscience fra 2008, har forskere undersøkt fenomenet nærmere blant folk som ikke er hjernekyndige.

- Denne forskningen viser at folk som ikke er eksperter tror mer på en forklaring hvis man legger til en helt irrelevant setning om hjernen.

- Jeg vil tro at i rettssammenheng vil det være en fare for å overtolke funnene fra hjernen til en tiltalt, sier Leknes.

Fremtid med mer nøyaktighet

En hjerneforsker vil altså ikke kunne si om en person har psykoser ut i fra å se bilder fra inne i vedkommendes hjerne.

Men i framtiden håper forskerne blant annet på å kunne klare å skille mellom ulike typer schizofreni ved hjelp av å bruke hjerneforskningsteknikker.

- På lang sikt ser vi for oss at det kan gå an å diagnostisere ut fra det, sier Siri Graff Leknes.

- For eksempel kanskje man kan komme så langt som å kunne si: Din hjernerespons ligner såpass mye på andre med denne diagnosen, så da bør du ha denne behandlingen. Men vi er ikke der nå, sier Leknes.

Referanser:

D. S. Weisberg, et.al. The Seductive Allure of Neuroscience Explanations. Journal of Cognitive Neuroscience. Vol. 20, nr. 3, 2008.

L. Feuillet, et. al. Brain of a white-collar worker. The Lancet, 27.juli 2007.