En menneskehjerne på sprit i New York i USA. (Illustrasjonsbilde: AP Photo/David Duprey/NTB Scanpix)
Hvorfor har vi så stor hjerne?
Det er ikke nødvendig med en stor hjerne for å overleve i dyreriket, men hvorfor har vi endt opp med den digre hjernen vi har?
Menneskeheten er foreløpig en suksesshistorie i naturen. Vi kan tilpasse oss nesten alle klimaer på jorden, og vi har kolonisert store deler av landjorda. Vi har laget globale systemer for samarbeid, og milliarder av mennesker kan overleve på grunn av matproduksjon og systemer som vi har laget.
Evnene våre som art kan kanskje spores tilbake til hjernen vår, som er blant de største i dyreriket når du ser i forhold til kroppsvekt. Ifølge en standardtabell om kroppsvekt og hjernestørrelse blant pattedyr, burde vi hatt en hjerne som er seks ganger mindre enn det vi egentlig har.
Men en stor hjerne krever også ekstremt mye energi og en vanskelig utvikling. Vi blir født med en underutviklet hjerne, og hjernen vokser helt fram til 10-årsalderen, kanskje på bekostning av en sterkere og raskere voksende kropp.
Det er mange ulemper med å ha en så stor hjerne, så hvorfor ble den slik?
En forskergruppe har undersøkt flere forskjellige forklaringer ved hjelp av en kompleks datamodell og resultatene er publisert i tidsskriftet Nature.
Overlevelse
Den åpenbare grunnen til at vi har så stor hjerne er at det har gitt vår art en eller annen fordel som har hjulpet oss med å overleve.
En populær hypotese er at denne fordelen har vært sosiale egenskaper. Moderne mennesker har hatt en fordel ved å både konkurrere og samarbeide med andre for ressurser, og det å leve sammen har vært en stor del av denne fordelen.
En annen type fordel kan henge sammen med evnen til å skaffe mat, og at fordelen har vært en slags økologisk intelligens, som forskerne kaller det.
Datamodellen er blant annet basert på hvor mye energi det trengs for å utvikle og bruke hjernen og kroppen. Dette blir satt i sammenheng med utregninger og teorier om hva som trengs i forskjellige scenarier.
For eksempel kan forskerne kjøre simuleringer hvor sosiale utfordringer er den største evolusjonsdriveren, eller et mat-scenario hvor kampen mot naturen er det viktigste, som forskerne kaller det.
Da kan de teste ut hva slags utfordringer som leder fram til en kropp og en hjerne som ligner på det vi har i dag. Og svaret de fikk fra modellen var kanskje ikke det du tror.
Oss mot naturen
Forskerne testet ut forskjellige varianter, men den som førte nærmest fram til en moderne menneskelig gjerne bestod av 60 prosent økologiske utfordringer (skaffe nok mat, overleve mot naturen), 30 prosent sosiale- og samarbeidsutfordringer og 10 prosent konkurranse mellom forskjellige grupper.
Dette betyr kanskje at jakten på mat og evnen til å skaffe nok mat og takle naturens utfordringer har vært viktigere enn evnen til å danne og skape komplekse sosiale bånd. Forskerne hinter til at det sosiale kan ha oppstått på grunn av såkalte økologiske utfordringer.
Forskerne er klare på at det fortsatt er mye som mangler i modellen, og at dette er mest tenkt som et utgangspunkt for en modell som kan endres og bygges på med ny kunnskap.
Forskeren Richard McElreath ved Max Planck-instituttet har skrevet om den nye modellen i en meningsartikkel i Nature, hvor han kaller det et potensielt enormt viktig verktøy for å undersøke sammenhengen mellom forskjellige variabler når det gjelder menneskelig utvikling.
Referanse:
González-Forero mfl: Inference of ecological and social drivers of human brain-size evolution. Nature, 2018. DOI: 10.1038/s41586-018-0127-x. Sammendrag