Hvordan klarer vi å huske forskjell på julaften i fjor og julaften i forfjor? Ny norsk forskning peker mot at hjernen holder styr på like minner ved å lagre dem på så ulik måte som mulig.
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Hver dag lagrer hjernen stadig nye minner om hendelser og situasjoner som ligner temmelig mye på saker vi har opplevd før: Vinterføret på veien til jobben, en diskusjon med en kollega, en handletur, dagens middag, en prat med ungene ved kjøkkenbordet.
Alt sammen minner unektelig om noe vi har drevet med før. Så hvorfor blir ikke alle minnene om veien til arbeidet eller diskusjoner rundt middagsbordet bare rørt sammen til ei eneste sammenflytende smørje?
Nå begynner forskerne å skjønne mer av hvordan hjernen klarer å lage nye minner som skiller seg fra de andre.
- Når man skal kode noe nytt i hukommelsen, er det en forutsetning at hjernen lagrer det på en måte som er så ulik andre minner som mulig, sier Edvard Moser fra Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Universitet (NTNU).
- Derfor gjør hjernen signalene utenfra mer forskjellige enn de er i virkeligheten, den øker rett og slett kontrastene.
Nå har Moser og kollegaer fra Centre for the Biology of Memory (CBM) ved NTNU funnet ut mer om hvor og hvordan dette skjer. Forskningen publiseres i denne utgaven av Science.
"Stefan Leutgeb og Jill Leutgeb fra CBM, med et bilde av en rottehjerne i bekgrunnen. Det er Jill som står bak mye av arbeidet bak det nye funnet."
Minner sitter i nettverk av celler
- Minner sitter ikke i cellene selv, men i synapsene - kontaktene mellom cellene. Når hjernen skal lagre et minne, henter den fram en del celler som så knyttes sammen i et nettverk for anledningen, forklarer Moser.
- Forbindelsene mellom disse cellene blir gjort sterkere. Dermed vil denne spesielle kombinasjonen av celler lett bli reaktivert. Slik kan erindringen hentes fram igjen neste gang vi opplever eller tenker på noe som minner om hendelsen i hukommelsen.
Men her kan hjernen støte på problemer når det gjelder dagligdagse minner, som ofte ligner fælt på hverandre og lett kan blandes sammen. Slike minner må lagres slik at de ikke så lett blandes sammen.
- Når hjernen skal gjøre minner så forskjellige som mulig, prøver den å ikke bruke de samme cellene til lagringa. Slik unngår den overlapp, sier Moser.
Ikke helt som forventet
Dersom målet er å lagre minner i forskjelligst mulig nettverk av celler, gjelder det å ha tilgang til en hel masse celler som det går an å lage nettverk av.
Derfor har forskerne lenge hatt mistanke om at området gyrus dentatus i hjernedelen hippokampus kan ha en finger med i spillet.
"May-Britt Moser og Edvard Moser."
- Gyrus dentatus har enormt mange nerveceller, som er ekstremt lite aktive. Man har tenkt at en slik oppbygging virker veldig praktisk for en skillefunksjon, sier Moser.
Sammen med kollegaene har han nå vist er at gyrus dentatus har en rolle i å skille minner. Men ikke helt slik man hadde forventet.
Annonse
- Gyrus dentatus er med på å skille minnene, men på en annen måte en vi hadde sett for oss.
- Det vi egentlig trodde skulle skje i gyrus dentatus viste seg å hende i en annen del av hippocampus. Dette området kalles CA3, og er nærmest perfekt for formålet.
Perfekt sted for minner
- CA3 er bygd med stor evne til å lagre minner, nesten som en matrise av celler der nærmest alle snakker med hverandre, forklarer Moser.
Dermed går det an å lage alle mulige koblinger. Det er lett å lage nye nettverk for nye erindringer, uten at lignende minner lagres i lignende nettverk.
Hvis du ser for deg at alle cellene i CA3 er nummerert, kan du tenke deg at ett spesielt minne kan lagres i et nettverk mellom celle 1, 2, 3, 4 og 5. Når et lignende minne skal lagres, prøver hjernen å unngå at det kobles til et nettverk mellom mange av de samme cellene, for eksempel 1, 2, 3, 4 og 6.
Da er det bedre å lagre det ene minnet i nettverket 1, 3, 5, 7 og 9, mens det andre lagres i andre celler, for eksempel 2, 4, 6, 8 og 10.
På feil spor
- Dersom lignende minner lagres i for like nettverk, kan det bli en del rot når de skal hentes fram igjen, utdyper Moser.
- Når vi tenker på eller opplever noe som ligner på erindringen, setter likheten hjernen på et hukommelsesspor som leder til minnet. Jo mer ulikt minnene er lagret, desto større sjanse er det for at vi husker den riktige erindringen.
- Er de derimot lagret i nettverk som ligner på hverandre, er det mye lettere å komme innpå sporet til et annet minne, sier Moser, som presiserer at dette i virkeligheten skjer ganske ofte.
Annonse
- Vi blander sammen minner rett som det er, men uten mekanismer for å skille hverdagsminner ville dette ha skjedd mye oftere, avslutter han.
Og skal man se litt uvitenskapelig på det, høres hypotesen unektelig ganske fornuftig ut.
Det kan jo for eksempel forklare at vi husker at det manglet surkål til ribba sist julaften og akevitt til pinnekjøttet i forfjor, mens vi likevel er en smule usikre på hvilke av de grimme dukene fra tante Gunda vi pakket opp i hvilket år.
Referanse:
J. K. Leutgeb, S. Leutgeb, M. B. Moser, E. I. Moser, Pattern Separation in the Dentate Gyrus and CA3 of the Hippocampus, Science, vol 315, 16. februar 2007, s 961-966.
