Christian Hansen Ernst (til venstre) er avbildet på et maleri som henger i Eidsvollsbygningen. Han var gjort til slave av grev Ulrik Frederik Gyldenløve (til høyre). Ernst kan ha blitt født i England og kjøpt av Gyldenløve som liten gutt. Ernst ble fri og fikk jobb i posten. Mye er usikkert om Ernst videre skjebne, men han kan ha vært postmester i Kragerø og kan ha blitt drept i et sjalusimord, ifølge norgeshistorie.no.(Utsnitt av maleri, ukjent maler / Wikimedia Commons / public domain)
Vilhelmine og Adam Jacobsen var slaver i Norge
Danmark-Norge drev slavehandel for å ha arbeidere på plantasjene i kolonien. Noen av slavene havnet i Norge.
Vilhelmine er 29 år, bor på Stange i Hedmark og er slave. Det viser folketellingen i 1803.
Hun kom til Norge fra den danske kolonien Saint Croix, en liten øy i Karibia.
Vilhelmine jobbet hos Jemina Høgh, datteren til en dansk guvernør på Saint Croix. Da Jemina giftet seg og flyttet til Stange, var Vilhelmine med.
Det fortalte historiker Hanne Østhus fra NTNU på et seminar i Oslo nylig. Hun forsker på slaveri i private husholdninger på 1600- og 1700-tallet i Danmark-Norge.
Hvilke arbeidsoppgaver Vilhelmine hadde, står ikke oppført noe sted.
Definert som eiendom
– Jeg vil tro at hun hadde de samme arbeidsoppgavene som tjenestefolkene, men vi vet også lite om hva de gjorde, sa Østhus.
Det var likevel en stor forskjell på Vilhelmine, og de betalte tjenestefolkene.
– Tjenestefolkene hadde arbeidskontrakter, som de kunne si opp. Det hadde ikke en slave. Hun var definert som eiendom, sa Østhus.
I verste fall kunne en slave drepes av sin eier uten straff – nettopp fordi hun var eiendom. Men drap på en tjenestejente førte til straff.
Kom med på malerier
Noen av de som ble slaver, hadde en helt spesiell arbeidsoppgave.
Det var å stå sammen med sin eier når han eller hun skulle portrettmales.
– Slavene er noe eksotisk som eierne ville vise frem. Derfor står de i fine klær og er med på maleriene, i motsetning til tjenestefolkene som nesten aldri ble avbildet, sa Østhus.
Portrett av dronning Sophie Amalie av Danmark-Norge. En ung gutt i turban er med på maleriet. Dette er et typisk for hvordan slaver ble avbildet, ifølge Hanne Østhus. De var med som et eksotisk element og statussymbol.(Utsnitt av maleri, malt av Abraham Wuchters, 1667. Public domain)
Giftet seg og flyttet
Vilhelmine kom seg ut av slaveriet. 36 år gammel gifter hun seg med en husmann, Kristoffer Østensen, og de to flytter til Ullensaker i Akershus.
De rike fikk sine portretter malt og historier fortalt. Vanlige folk finnes det bare korte linjer om i offisielle arkiver.
Vilhelmine dukker igjen opp i kirkeboken i Ullensaker i 1830. Da er hun død, 56 år gammel. Ekteparet fikk ikke barn, ifølge ektemannens opplysninger i arveoppgjøret. Det er heller ingen penger igjen i boet når gjelden er trukket fra.
Annonse
– Det ser ut som de har levd et fattigslig liv. Hun skylder blant annet penger til legen, så hun har nok vært syk før hun døde, sa Østhus.
100.000 slaver ble fraktet på skip fra afrikanske land til de danske koloniene i Karibia, ifølge Videnskab.dk. Det er mulig at Vilhelmine var en av dem, for ektemannen opplyser om at hun var fra Afrika.
Adam, sønn av Jacob
På tre øyer i Karibia, kalt Dansk Vest-India, og i kolonien Trankebar i India måtte de slavegjorte afrikanerne jobbe på plantasjer. Arbeidet var hardt, mange døde.
Noen av dem jobbet som tjenere for plantasjeeierne eller for de som styrte øya.
– Når de dro hjem til Danmark-Norge, tok de med seg en eller to slaver, fortalte Østhus.
Adam ble født på Saint Croix. Foreldrene var slaver. I motsetning til Vilhelmine og andre som ble slaver, har Adam etternavn. Han heter Jacobsen etter faren Jacob.
Hans Herlofson er en rik kjøpmann i Arendal, med gode forbindelser i de danske koloniene. Han bestiller en slave og betaler 300 riksdaler, som var et dramatisk stort beløp, fortalte Hanne Østhus.
Det blir Adam. 12 år gammel. Han kommer til Arendal i 1780, og der jobber han på butikk-lageret og på gården til Herlofson.
– Vi kjenner historien til Adam Jacobsen, fordi han rømte, fortalte Østhus.
Hanne Østhus ved NTNU forsker på de slavegjorte som kommer til Danmark-Norge og som jobber i private husholdninger.(Foto: Nina Kristiansen)
Moren vil kjøpe ham fri
Det skjer i 1791, ti år etter at Jacobsen kom til Norge. Først holder han seg i området rundt Arendal, der han lever av frukt og grønnsaker. Så gir Jacobsen opp og går ned til byen, der han melder seg for byfogden, ifølge historiker Gustav Sætra i boka Aust-Agder arv.
Annonse
Jacobsen ber byfogden om reisebevis, et dokument som vil gi ham tillatelse til å dra tilbake til Saint Croix.
Moren hans, Sofia, har nemlig blitt fri. Hun ønsker å kjøpe sønnen tilbake og har tilbudt 170 riksdaler.
Hans Herlofson sier nei. Han vil at Jacobsen skal straffes, deretter føres tilbake til ham. Byfogden setter Jacobsen i arrest og avhører de involverte.
Jacobsen forteller at han rømte fordi han har blitt behandlet dårlig. Han må jobbe så hardt, slepe sekker fra kaia til lageret og jobbe på åkrene. Herlofson kjeftet og slo.
Byfogden trenger hjelp til å løse saken. Han sender brev videre oppover i systemet og forklarer at Adam Jacobsen er døpt og konfirmert, og dermed en kristen og likemann.
Byfogden avgjør at Jacobsen ikke har gjort noe kriminelt. Og han slår fast at selv om Herlofson har kjøpt Jacobsen, så gjør det ham ikke ufri, for i Norge finnes ikke slaveri.
– Norge hadde ikke egne lover for slaveri, men fulgte de danske, sier Hanne Østhus til forskning.no.
Men det fantes derimot en rekke lover for tjenestefolk, som regulerte oppsigelser, avtaler og vilkår.
– De kunne ha valgt å bruke disse, men det gjorde de ikke med Jacobsen eller i andre saker med slavegjorte, sier Østhus.
Forsvinner
Adam Jacobsen blir en fri mann.
Annonse
Så forsvinner alle spor.
Han er i alle fall ikke lenger hos Hans Herlofsen, viser folketellingen i 1801. Men ble han i Norge? Reiste han tilbake til moren på St.Croix? Ingen vet.
Hanne Østhus sporer opp de som jobbet i husholdninger i Danmark-Norge.
Det er ikke mange. I Norge har hun funnet fram til 10 personer så langt. Ofte blir de ikke kalt slaver i brev, kirkebøker og arkiver. Så det er et møysommelig arbeid å finne dem.
Mange av de som kom fra Dansk Vestindia, jobbet i private hjem. Neky var tjenestepike og barnevakt for Marie, kunstnerens datter.(Utsnitt av maleri fra 1838 av Niels Peter Holbech / Nationalmuseet, Danmark / CC BY-SA 2.0
Slaveri som straff
De som derimot hadde offisiell status som slaver, var kriminelle som fikk lovens strengeste straff.
Lauritz Bang fra Ringerike var tidligere offiser, men tok seg sivil jobb i Norges Bank da han flyttet til Oslo.
Familien hadde det trangt, og Bang spedde på med å forsyne seg av kassa. Politiet fant verdier tilsvarende flere årslønner da de arresterte ham i 1827.
Lauritz argumenterte med formildende omstendigheter. Kona var syk og foreldrene gamle, han slet økonomisk og gjelda hadde blitt for stor. Kollegaer og sjefer ga ham gode skussmål.
Likevel ble han dømt til 13 års slaveri. Dommeren skjerpet straffen fordi Lauritz Bang kom fra de høyere klasser i samfunnet og derfor burde ha forstått følgene av å stjele.
Ole Olsen Rønningen var en av dem som ble dømt til slaveri. Her er han avbildet i politiets forbryteralbum i 1865.(Foto: Kristiania-politiet / Justismuseet / public domain)
Skammen over slavene
Lauritz Bang må i de neste årene bo på byens festning, bære fangedrakt og ha lenker rundt kroppen, bein og armer. De jobbet uten lønn på byggeplasser eller med å feie gatene.
Synligheten deres i gatebildet var en stor skam for familien.
Annonse
Bangs kone, Maren, skrev brev til kongen. Hun ville heller at mannen skulle landsforvises, enn at barna skulle se at faren gikk rundt i byen som slave.
Slaveriet som straff forsvinner gradvis utover 1800-tallet.
I 1833 var det 215 slaver på Fredriksten festning i Halden, dømt til kortere eller lengre tid med tvangsarbeid, lite mat, mye straff og offentlig skam.
I 1844 var det rundt 500 slaver på Akershus Slaveri i Oslo. I 1880 blir slaveriet omdøpt til straffeanstalt, og folk dømmes ikke lenger til å sone som slave.
Gjorde opprør
Slaveriet i de danske koloniene endte litt før.
I 1792 var Danmark-Norge det første landet som vedtok forbud mot transatlantisk slavehandel. Men det endte ikke slaveriet, ifølge Videnskab.dk. For det ble samtidig innført en overgangsordning på 10 år da intern slavehandel var tillatt.
Formålet med ordningen var at plantasjene skulle ha tid til å kjøpe inn tilstrekkelig med slaver slik at de var selvforsynte etter at forbudet trådde i kraft.
Antallet slaver i husholdninger øker i denne tiårsperioden i København. Fra 19 personer før forbudet i 1792 til 51 personer ti år etter, fortalte Hanne Østhus.
I 1847 kom vedtaket at slaveriet skulle opphøre. Planen var en ny overgangsordning, men det kom til en brå slutt året etter. 8.000 slaver gjorde opprør og tok tilbake sin frihet.
