‒ Kvinner kunne ikke dømmes for homofili, fordi man mente at sex mellom kvinner egentlig ikke kunne regnes som sex i det hele tatt, forteller Tonje Louise Skjoldhammer.
‒ Kvinner kunne ikke dømmes for homofili, fordi man mente at sex mellom kvinner egentlig ikke kunne regnes som sex i det hele tatt, forteller Tonje Louise Skjoldhammer.

Lesbiske kvinner på 1800-tallet unnslapp rettssaker

Kun to ganger i norgeshistorien har det blitt ført rettssaker mot kvinner som har hatt sex med andre kvinner.

– Det var et tema som offentligheten ikke ville snakke om, og helst bare feie under teppet, sier historiker Tonje Louise Skjoldhammer.

I Historisk tidsskrift har hun skrevet om rettssakene mot Simonette Vold og Anne Marie Johannesdatter. Dette er de to eneste sakene om seksuelt samkvem mellom kvinner som har endt opp i Høyesterett, i henholdsvis 1847 og 1854.

Vold, som var 69 år da hun ble dømt, skal ha ligget med to tjenestepiker over flere år, mens Johannesdatter ble tatt på fersk gjerning med venninnen Karen Dorthea Olsdatter.

Skjoldhammer mener at vi kan få ny innsikt i homofiles historie ved å se på rettsdokumentene fra disse sakene.

– Dette var nytt kildemateriale som ingen hadde kikket på tidligere. Jeg var ikke så interessert i å studere rettshistorie, men ville heller finne ut om hva folk tenkte og mente, sier hun.

Kvinner kunne ikke dømmes

Skjoldhammer mener den viktigste årsaken til at det har vært så få slike saker er at offentligheten ikke ønsket å ta tak i problemstillingen. Samtidig ligger noe av svaret i datidens forståelse av kvinnelig seksualitet.

– Loven gjaldt egentlig bare for menn, forklarer hun.

– Det kom til slutt frem i saken mot Simonette Vold. Kvinner kunne ikke dømmes for homofili, fordi man mente at sex mellom kvinner egentlig ikke kunne regnes som sex i det hele tatt.

Loven som ble brukt i disse sakene handlet om «omgjengelse mot naturen». Skjoldhammer forteller at denne loven var lite i bruk i Norge, og at de eksisterende sakene hovedsaklig handlet om menn som hadde hatt seksuell omgang med husdyr.

– Det ble ikke spesifisert i loven hva «omgjengelse mot naturen» faktisk betydde, sier hun.

– Den gjengse oppfatning var at det innebar penetrering og sædavgang på en «unaturlig» måte. For eksempel oralsex, analsex, eller sex mellom mennesker og dyr. Egentlig all seksuell aktivitet som ikke kunne føre til barn.

Denne tolkningen av loven gjorde det vanskelig å dømme kvinner. Fokuset på penetrering, samt ideen om kvinner som seksuelt passive, førte til at Høyesterett i saken mot Vold brukte mye tid på å diskutere i hvilken grad to kvinner i det hele tatt var i stand til å ha sex.

– De undersøkte om Vold kunne ha en unormalt stor klitoris som hun kunne penetrere kvinnene med, eller om hun hadde en såkalt «løsfyr», altså en dildo. Men det er vanskelig å si om hun ville blitt dømt selv om dette var tilfellet. Jeg har funnet litt blandet informasjon på om det ville vært «nok», sier Skjoldhammer.

Ingen sex uten mannen

Hun mener grunnen til dette ligger i en heterosentrisk oppfattelse av seksualitet. Uten en mann med i bildet, var det uklart om man kunne ha en aktiv part i samleiet. Både Vold og Johannesdatter ble allikevel tiltalt strengere enn sine partnere. De ble tiltalt for å ha «imitert mannens rolle», mens partnerne insisterte på at de hadde vært passive.

– Jeg tror ikke de kunne forestille seg sex utenfor rammene de allerede kjente til, med en mann og en kvinne, en aktiv og en passiv part. Det var jo også mye strengere kjønnsroller på den tiden. Man tenkte kanskje en mann måtte være tilstede for at noe i det hele tatt skulle kunne skje.

Resultatet ble at Vold ikke ble dømt for «omgjengelse mot naturen», men heller for såkalt «forargerligt, uteerligt forhold». Dog med samme strafferamme. Hun fikk ett år med tukthusarbeid, mens tjenestepikene måtte sone 15 dager i fengsel med vann og brød.

I saken mot Johannesdatter endte derimot den tiltalte med å gå fri. Sannsynligvis fordi dommen mot Vold hadde understreket at seksuell omgang mellom kvinner ikke lå innenfor straffelovens rammer.

Fryktet smitteeffekt

En grunn til at så få saker om homofili ble ført i det norske rettsvesenet, var frykten for at det ville vekke offentlig forargelse. Dette var noe av grunnlaget for dommen mot Vold. Skjoldhammer viser også til at det i noen rettslige tekster ble sagt at man ikke skulle gi folk idéer.

– Jeg tror det kan handle om frykt for en slags smitteeffekt, sier hun.

– Snakker man om at dette er en ting som går an, kan jo folk finne på å gjøre det! Så det er nok en viss frykt for at folk skal teste det ut selv. En annen grunn er ren sømmelighet. Man skulle jo generelt sett ikke snakke om sex, og i hvert fall ikke «unaturlig» og tabubelagt sex.

I saken mot Vold var det sognepresten som tok affære, etter at ryktene hadde svirret i bygda i lang tid. I Johannesdatters tilfelle var det politiet som grep inn. Man forsøkte å holde en lav profil, nettopp for å skåne allmennheten.

Idé om en annerledes seksualitet

– I saken mot Vold hadde jo lokalbefolkningen visst om det i årevis, påpeker Skjoldhammer.

– Vakte det egentlig offentlig forargelse, eller var det bare myndighetene som syntes det?

– Det er vanskelig å si utfra rettsmaterialet, som er transkribert og kanskje skrevet om. Rettsapparatet mener jo åpenbart at det her er noe vederstyggelig. Det mente tydeligvis også presten. Men jeg finner ikke den samme motviljen i vitneforklaringene. Jeg får inntrykk av at de kanskje ikke brydde seg så mye om denne «usømmeligheten», selv om vi ikke kan vite sikkert.

Hun peker på at mennesker på 1800-tallet kan ha hatt en idé om at noen hadde en annerledes seksualitet, selv om de manglet begreper for å beskrive det.

– Jeg tror nok de hadde en tanke om folk som er litt sånn, sier hun.

– De forsto nok ikke homofili som en identitet noen hadde. Men de hadde kanskje en løs idé om at noen var litt annerledes. Man brukte for eksempel ord som «tvetulling» om et menneske som er både mann og kvinne. De hadde altså et begrep om at det fantes mennesker som ikke passet helt inn i kjønnskategoriene.

Skjulte liv

Hilde Sandvik er historiker og professor ved Universitetet i Oslo. Hun mener at kvinner og menn kunne ha muligheter for å holde homofile forhold skjult i det norske samfunnet på 1800-tallet.

– Det var helt vanlig å dele seng på denne tiden, sier hun.

– Det ble ikke oppfattet som rart at for eksempel søstre eller tjenestejenter sov sammen, eller at menn delte leie. Men fordi det var mange som sov sammen, var det også mange som kunne varsle om det som ikke sømmet seg.

Sosiale forventninger kunne by på ytterligere problemer. Rent økonomisk ga heterofile forhold en fordel, forteller Sandvik.

– Vi kan kanskje tenke oss at hvis det var gjensidig tiltrekning og ingen av partene fikk store sjelekvaler, så kunne et forhold være mulig. Men det var ekteskap mellom mann og kvinne som var forventa ramme for seksualitet og som ga grunnlag for levebrød, sier hun.

Det er også vanskelig å tolke private kilder, som kjærlig omtale funnet i brev. Forskere i dag omtaler det som homoerotikk, men ikke homoseksualitet.

– Man kan for eksempel se på mannlige vennskap på 1700-tallet og tidlig 1800-tall, hvor det var mye vanligere å hylle hverandres skjønnhet. Marianne Berg Karlsen har skrevet fint om dette i boka I venskabs paradiis. Men det hadde ikke blitt definert som homoseksualitet enda, sier Sandvik.

‒ Det er mye vi ikke vet

Sandvik understreker at det er vanskelig å si noe konkret om hva folk tenkte for to hundre år siden. At noe var en norm, behøvde ikke å bety at det var praksis.

– Det er trolig at noen visste at homofili fantes, forklarer hun.

– Homofile mannsmiljøer i byene i Europa var for eksempel kjent for flere. Homofili omtales i lovene som sodomi, likestilt med omgang med dyr, men også begrepet «pederaster» ble brukt. Det viser til maktmisbruk i slike forhold: eldre, mektige menn som utnyttet sin posisjon for å ha samleie med unge gutter eller tjenestefolk. I siste nummer av Historisk tidsskrift har Ola Teige en artikkel om dette. Men vi mangler i stor grad kilder til folks oppfatninger, så det blir rett og slett mye antagelser.

Sandvik mener dette er et gjennomgangstema i skeiv historie. Mye ble skjøvet under teppet, og mangelen på gode kilder gjør det vanskelig å vite hvordan livene til homofile artet seg.

– Det er mye vi ikke vet. Lov og lære definerte homofili som stor synd som fortjente dødsstraff. Vi vet ikke om tilsvarende fordømmende holdninger var enerådende i befolkningen. Men jeg mener en viktig lærdom fra kvinnehistorie er at det ofte er en forskjell på lover og den folkelige oppfatningen, sier hun.

Fra kriminalitet til medisin

Skjoldhammer trekker i tvil i hvilken grad folk flest var klar over at homofili kunne være et lovbrudd. Nettopp fordi det ikke skulle snakkes om, tenkte man kanskje ikke så mye på det. Samtidig understreker hun prestenes rolle som formidlere. Enkelte prester kan ha forkynnet mot seksualitet mellom kvinner.

– Presten i saken mot Vold visste jo helt tydelig at dette var noe han kunne prøve å anmelde dem for, sier hun.

Hun vektlegger også at begge disse rettssakene skjedde i en brytningstid i forståelsen av homofili. Det som tidligere hadde vært kriminelle handlinger ble etter hvert sett på som et medisinsk anliggende.

– I skeiv historie snakker man ofte om paradigmeskiftet som skjedde mot slutten av 1800-tallet. Man ser da at medisinsk forskning begynner å interessere seg for menneskelig seksualitet, forteller hun.

– Plutselig begynner man å få ord og begrep for seksuelle avvik. Man begynte å se på homofili som noe innebygd i mennesket, der man tidligere så det i lys av strafferettslige hensyn. Selv om man fremdeles straffet dem.

Fra og med 1889 ble det spesifisert at loven mot «omgjengelse av naturen» kun gjaldt for menn. Dermed ble det en gang for alle understreket at seksuell aktivitet mellom kvinner ikke passet inn under straffelovens definisjon av sex. For mannlige homofile gjaldt loven frem til 1972.

– Jeg tror nok det var en glidende overgang i forståelsen av homofili. Vi vet jo at homofile dukker opp de fleste steder, til tross for at samfunnet rundt påstår at de ikke eksisterer. Det er nok rimelig å anta at det også gjaldt i bygde-Norge på 1800-tallet, avslutter Skjoldhammer.

Denne saken ble først publisert på Kilden Kjønnsforskning.no.

Powered by Labrador CMS