Folk på Island levde enkelt. De var fiskere og bønder og slett ikke forberedt på piratangrep.(Kunstner: Auguste Mayer, 1836, falt i det fri)
Slik gikk det da 400 islendinger ble kidnappet og solgt som slaver
Tre store skip dukket opp utenfor kysten av Island sommeren 1627. Folk lurte på om det var danske skip som kom med varer eller kanskje engelske fiskebåter?
300 menn kom løpende, bevæpnet med kniver, sverd og skytevåpen. De brant ned hus, stjal verdisaker og jaktet på folk. Mer enn hundre voksne og barn ble til fange og brakt om bord i skipene. Så reiste de videre.
Piratenes neste mål var den vesle øya Heimaey, sør for Island.
Der hadde de hørt om raidet, men de hadde få våpen og ikke noe forsvarsverk. Folk samlet seg ved havna, men piratskipene seilte forbi. Lettet gikk de og la seg.
Tok hele bygda
Bare for å bli overrasket dagen etter. Piratene hadde fått hjelp fra engelske fiskere til å ta seg inn på baksiden av øya. Der hadde ingen gått i land i manns minne.
Igjen lette piratene etter folk i hvert hus og mulige gjemmesteder.
Piratene drepte dem som sloss eller stakk av. Resten - menn, kvinner og barn - ble tatt til fange.
På Island hadde de vært spart for piratvirksomheten som foregikk sør i Europa. Riktignok hadde engelske pirater vært innom noen tiår tidligere, men det var blitt et blekt minne. Nå tok piratene nesten alle innbyggerne på Heimaey, den største øya i Vestmannaeyjar, en mil sør for Island.(Foto: Thomas Males / Shutterstock / NTB)
Presten Ólafur Egilsson var blant de første som ble tatt. Han trodde først at piratene var engelske, men så skjønte han at de kom langveis fra. De fleste var tyrkiske, mente presten. Tyrkere var det de kalte alle muslimer. Men det var også tyskere, engelskmenn, dansker og nordmenn blant dem, ifølge Egilsson, som skrev om hendelsene noen år etterpå.
234 innbyggere ble tatt til fange, 34 ble drept, og noen få unnslapp ved å gjemme seg i huler på øya, forteller den amerikanske forskeren Adam Nichols på bloggen Corsairs & Captives.
Gråt da hjemlandet forsvant
Om bord på skipet fikk Egilsson juling. Piratene ville ha informasjon om hvor verdisakene befant seg på øya. Men Egilsson visste ikke om noe. Det var lite av verdi å hente hos fattige fiskere og bønder.
De tre skipene seilte hjemover til Algerie og Marokko.
Fangene ble godt behandlet. «Piratene oppførte seg godt mot alle og var snille mot barna», skriver Egilsson. Kona hans var høygravid og fødte barnet ombord. Da ble piratene rørt og donerte klær til den lille.
Men fangene gråt da de så hjemlandet forsvinne.
Da de kom fram, ble de 400 islendingene solgt som slaver.
Slavehandel var vanlig i Nord-Afrika og Europa. Her er slavemarkedet i en by i Algerie, tegnet av en samtidig kunstner.(Illustrasjon: Jan Luyken, 1684, Amsterdam Historic Museum)
God butikk i sjørøveri
Maurerne, som var muslimer fra Nord-Afrika, hersket over store deler av Spania og Portugal fra tidlig på 700-tallet. Etter 800 år var det slutt. De siste maurerne måtte forlate Spania på 1600-tallet. Da bosatte de seg i Algerie og Marokko.
Annonse
Noen av dem utnyttet kunnskapen de hadde om europeiske skip og havner. De etablerte seg som pirater.
Kapring av skip, tjuvtokter på land og kidnapping av folk til slaveri eller for løsepenger hadde vært god butikk gjennom århundrene.
Pirater fra Portugal, Spania, Frankrike og England kapret skip fra andre nasjoner, overtok lasten og gjorde mannskapet og passasjerer til slaver, mer eller mindre i statlig regi.
Men flest og dyktigst var piratene fra Marokko og Algerie.
Nederlandsk sjørøverkaptein
Det var skip fra disse to landene som raidet Island i 1627. Kapteinene var fra Nederland.
Jan Janszoon var en av dem. Han startet med kapring av spanske skip på vegne av nederlandske myndigheter, men fant ut at han tjente mer på egen hånd, ifølge Cosairs & Captives. Da han senere ble tatt til fange av pirater, gikk han over til dem. Han konverterte til islam, flyttet til Marokko og tok navnet Reis Mourad.
I Marokko tok karrieren virkelig av. Han ble valgt til president for byen Salé, som var piratenes hovedkvarter. Byen erklærte seg som uavhengig republikk og etablerte egen marine med Mourad som øverste admiral.
Innimellom dro han på raid.
Jan Janszoon startet som pirat i Nederland, men ble etter noen år sjefspirat i Algerie.(Maleri av Pier Francesco Mola, Public domain)
Stor overgang fra Island til Algerie
Da skipet med presten Egilsson og de andre islendingene kom til Algerie, sto en stor folkemengde på stranda for å ta dem imot.
Annonse
Fangene betydde inntekt, men folk var også nysgjerrige.
Det var også mye å ta inn for islendingene, ifølge en artikkel av Þorsteinn Helgason ved universitetet på Island.
Ikke bare hadde de blitt fanger, men de kom til et byliv som var fjernt fra livet på øya hjemme.
Gatene var trange, husene var mange, og det var tett med folk fra ulike nasjonaliteter. Islendingene forsto verken språkene eller skikkene. Det var nok både spennende og skremmende på en gang, ifølge Helgason.
Øyevitnet Egilsson forteller om fangenes videre skjebne.
Solgt som sauer
«Vi islendinger ble skilt fra hverandre, venn fra venn, barn fra foreldrene sine, og drevet gjennom gatene fra ett hus til et annet, til markedsplassen der vi ble satt opp for auksjon som om vi var sauer eller kveg», skrev Egilsson.
Fangene ble taksert etter arbeidsevne, ferdigheter og utseende.
Hender, ansikter og kropper ble inspisert av mulige kjøpere. Den lokale kongen fikk velge først. Han valgte den 11 år gamle sønnen til Egilsson.
Farens siste ord til sønnen var at han i Guds navn ikke måtte forlate sin tro.
Religionen var en stor bekymring for presten og andre europeere som ble tatt til fange. Piratene var muslimer. Fangene var kristne, og de fryktet både å bli tvangskonvertert og måtte leve blant hedninger.
Ólafur Egilsson skrev om islendingenes skjebne da han kom hjem for å samle inn penger til å frikjøpe dem.(Bokomslag, The Catholic University of America Press)
Verdifulle kvinner
Annonse
For slaver som ikke var rike nok eller hadde forbindelser med penger, var slaveriet siste stopp. For andre var det fortsatt et håp om å bli kjøpt fri av de der hjemme.
Mange av islendingene døde den første tiden - av varmen og sykdom, ifølge Egilsson. Resten ble ble satt til ulike typer slavearbeid.
Noen ble tjenere, kokker og barnepassere, andre fikk kroppsarbeid i byen eller måtte slite ved årene på skip.
Kvinnene var spesielt verdifulle, ifølge kulturhistoriker Khalid Bekkaoui ved University Sidi Mohamed Ben Abdellah i Marokko.
Kvinner var arbeidskraft, men kunne også bli tilskudd til rike menns harem.
Ryktene om Anna
På samme måte var muslimske kvinner verdifulle slaver i kristne land, ifølge Bekkaoui. En spansk pirat var med på et raid i Tunisia i 1602 og forteller at de fanget alle kvinnene og barna, men få menn. I alt tok de med seg 700 fanger.
Både kristne og muslimske kvinner ble sett som enklere å omvende, selv om mange av dem holdt på sin tro i fangenskap.
En av kvinnenes skjebne er kjent gjennom et brev faren skrev.
Anna Jasparsdóttir og faren Jasper Kristjánsson ble tatt på Heimaey i 1627. Begge ble solgt som slaver i Algerie, ifølge Corsairs & Captives.
Annas mann, Jón Oddsson, satt igjen på Island. Han fikk høre rykter fra Algerie om at Anna var i et forhold til en rik, muslimsk mann og at hun hadde blitt sett i flotte klær rundt om i byen.
En gammel og en ny mann
Så kom Jasper Kristjánsson til Island. Han hadde blitt kjøpt fri av Annas nye mann og fikk dra hjem. Da skrev han brev til biskopen, slik at den første mannen kunne få skilsmisse.
Annonse
I brevet forteller Kristjánsson at Anna har fått to barn med den spanske muslimen Iss Hamet. Han hadde selv bodd sammen med dem i to år og ble behandlet bra.
Annas første mann fikk sin skilsmisse. Anna selv ble i Algerie og kom aldri tilbake til Island.
Islendingen Guttormur Hallsson skrev om hvordan det var i et brev hjem i 1631:
«Det er stor forskjell her på slaveeierne. Noen av slavene har gode, milde eller greie eiere. Men noen uheldige har endt opp hos grusomme, kaldhjertede tyranner som aldri slutter å mishandle dem. De er tvunget til å jobbe og streve med lite mat og klær, bundet i jernlenker fra morgen til kveld.»
Selv om han beskrev tøffe forhold for mange slaver, hadde han selv en grei eier. Han ble verken slått eller kjeftet på. Han jobbet på åkerne og solgte vann i byen.
Guttormur fikk beholde noen av pengene han tjente til mat og klær, men livet var uansett ikke lett: «Å gud, hvor elendig vi har det på dette forferdelige stedet,» skrev han i brevet.
Stockholmssyndromet før Stockholm
En ny studie publisert i The Historical Journal tar for seg forholdet mellom piratene og fangene deres.
Flere tidligere fanger skrev om opplevelsene sine etter løsepenger ble betalt og de kom seg hjem. Disse historiene solgte godt hos det europeiske publikummet.
En rik amerikaner ble kidnappet i Marokko. Han satt fanget i seks uker, mens diplomater forhandlet om løslatelse. Senere skrev han: «... Jeg ble tatt av de vennligste og mildeste røverne man kan tenke seg.»
Fire sveitsere som også blir kjøpt fri, fortalte om en følelsesladd avskjedsscene der de fikk penger, gullringer og varme klemmer av piratene.
Det ligner på stockholmssyndromet, skriver historiker Juliane Hornung i studien.
Dette fenomenet har navnet fra et bankran i Stockholm der fire ansatte ble holdt som gisler. Da de ble frigitt etter seks dager, hadde de utviklet varme følelser for bankraneren.
Men det kan også hende at de rike og løslatte fangene vil framstille seg selv på en fordelaktig måte. Selv om de mistet friheten og var i piratenes vold, så klarte de å gjøre seg godt likt. De ville ikke framstå som ofre, ifølge Hornung.
Noen få kom hjem til Island
Presten Ólafur Egilsson var i sekstiårene og ble ikke sett på som verdifull arbeidskraft. Han ble satt i fengsel ved ankomsten til Algerie, men løslatt etter en måned.
Da fikk han i oppdrag å reise til København for å ordne løsepenger.
Den danske kongen var blakk, men både hoffet og kirken startet innsamlingsaksjon.
Etter ni år ble 34 islandske slaver kjøpt fri. I årene etterpå ble noen flere frikjøpt eller kom seg hjem på andre måter.
Bare rundt 50 av de 400 islendingene kom hjem.
Hore og hedning
Guðríður Símonardóttir var en av dem. Hun ble kjøpt fri fra slaveriet etter ti år.
Sammen med andre frigitte slaver ble hun først sendt til Danmark for å friske opp språket og sin kristne tro. Så fikk Guðríður dra hjem til Island.
Der ble hun ikke tatt godt i mot i hjembygda. Hun fikk kallenavnet Tyrkja-Gudda og ble sett på som hore og hedning. Hun flyttet vekk, giftet seg på nytt med en yngre mann og levde videre til hun døde i 1682.
Island lå under Danmark i 1627. De islandske slavene ba derfor kong Kristian kvart om å betale løsepenger for dem. Men kongen var blakk.(Maleri: Karel van Mander III, public domain)
Noen av islendingene, særlig de yngre, konverterte til islam og levde videre i Marokko og Algerie.
Mange døde i løpet av de første årene med hardt arbeid, uvant klima og elendige boforhold.
Deres historier er ikke like godt kjent.
Ny katastrofe for Heimaey
Hva skjedde med Heimaey? Den lille øya som ble brent ned og frarøvet alle innbyggerne.
Hendelsen satte dype spor. I årevis etterpå satt folk vakt og speidet utover havet.
I januar 1973 startet utbruddet fra vulkanen Eldfell. Det varte i et halvt år. Alle innbyggerne ble evakuert.(Foto: AP / NTB)
Ingen nye pirater dukket opp, men i 1973 ble Heimaey rammet av en ny katastrofe. Et vulkanutbrudd spredte så mye lava og aske at innbyggerne måtte forlate øya. Husene ble begravd, og det tok mange år før den ble beboelig.
Øya fikk på ny verdens oppmerksomhet da spekkhuggeren Keiko, kjent fra filmen Free Willy, ble satt fri og fraktet til en fjord på øya.
I dag bor 4.500 mennesker på øya.
Referanser:
The Travels of Reverend Ólafur Egilsson: The Story of the Barbary Corsair Raid on Iceland in 1627. The Catholic University of America Press, 2016. Sammendrag.
Khalid Bekkaoui: White Women Captives in North Africa: Narratives of Enslavement, 1735-1830. Palgrave Macmillan, 2011
