I 1821 dro en nordmann til Amerika. 

Han kom tilbake i 1824 og fortalte andre nordmenn om det veldige landet. 

Det ble begynnelsen på en utvandring som betydelig tynnet befolkningen i Norge.

– Du kan si at en fjerdedel av alle nordmenn bodde i USA i 1910, sier historiker og forfatter Knut Djupedal. 

Han har nettopp gitt ut boken «Nordmenn bygger i Amerika».

Veiledet nye norsk-amerikanere

Historien om den moderne norske utvandringen er straks 200 år gammel. 

Den begynte med den eventyrlystne nordmannen Cleng Peerson. Han dro første gang til Amerika i 1821 for å undersøke forholdene for utvandrere. Det var på oppdrag fra kvekerne i Stavanger. Kvekerne var et religiøst trossamfunn. Mange av dem dro fra Norge for å slippe forfølgelse. 

Peerson var tilbake igjen i Norge i 1824, men det tok ikke lang tid før han på ny reiste til Amerika.

– Jeg tror de tilbakemeldingene Peerson ga i 1824, var ganske viktige, sier historieprofessor Nils Olav Østrem til forskning.no. 

Det første følget – sluppefolket fra Stavanger – kom i 1825. Mange av dem var kvekersympatisører. Noen haugianere var også med. 

Overnattet hos kvekerlederen

Sluppefolket ble ledet av nordmannen og kvekerlederen Lars Larsen Geilane. De dro med båten «Restauration». Det var en slupp, det vil si en mindre båt for personfrakting. Derav gruppas navn. 

Nordmennene fra det første følget dro til Rochester i New York. Der ble de i tre-fire år. Noen likte seg dårlig i USA og dro tilbake til Norge. 

De andre fulgte etter hvert Cleng Peerson videre, til Fox River-dalen i Illinois. Peerson dro senere til Texas og døde der.

Lars Geilane ble i Rochester sammen med familien. Mange nye utvandrere dro innom ham fra slutten av 1820-tallet og frem til hans død i 1845. De fikk overnatte noen netter og ble veiledet om hvor de kunne dra og hva de kunne gjøre i sitt nye land. 

– Så flyttet de gjerne vestover. Da ble disse igjen stoppested for nyankomne. Slik virker det hele veien, sier Djupedal. 

Ville sikre bondelivet og arven til barna

Ti års tid etter at sluppefolket dro over, ble det mer vanlig å reise. En ny gruppe folk brøt opp. 

– Det er ikke opplagt at alle hadde religiøse eller frihetssøkende grunner til å dra, forteller historieprofessor Nils Olav Østrem på Universitetet i Stavanger.

Selv om utvandrerne svært ofte var unge, var de første som dro gjerne familier, forteller han. Slik var det frem til borgerkrigen. Fra 1870-årene reiste flere single ungdommer, mange av dem matroser og sjøfolk, ifølge Østrem.

Ofte var amerikafarerne velstående bondefamilier, sier Østrem. 

– De dro for å sikre sitt bondeliv og videreføre det til ungene sine. 

Plass var det trolig nok av i Norge fortsatt, sier han.

– Her er det mer et forsøk på å sikre status quo og den gode posisjonen som de har, sier Østrem. 

Men hvem var det som våget å dra over?

Unge og eventyrlystne

– Den typiske utvandreren er en ung mann eller en ung kvinne som skal ut og se verden. De skal ha et eventyr eller tre og så tjene masse penger. Så skal de komme tilbake til Norge og etablere seg, sier Djupedal. 

For mange av eventyrerne skjer det imidlertid noe når de har vært borte en stund. Før de vet ordet av det, finner de kjærligheten, blir gift og etablert. 

Mange kommer tilbake til Norge og oppdager at gresset slett ikke var grønnere her, forteller Djupedal. Så drar de over igjen for andre gang. 

– De reiste i tenårene, rett og slett. Det er ganske fascinerende, synes Østrem. 

– Ungdomsutvandrerne hadde ofte et byopphold i Norge først, sier han. 

På kant med økonomien

– Utvandrerne dro fra alle samfunnsklasser, sier Djupedal. Han sier de fleste var fra den lavere middelklassen. 

Gjennom forskningen sin har Djupedal funnet ut at brorparten av de som reiste, gjorde det på grunn av økonomien.

– Av en eller annen grunn opplevde de en trussel mot sin personlige økonomi. Det kan være nedgang i for eksempel sildefiske eller jordbrukspriser. 

– Så blir gården kanskje solgt på tvangsauksjon. Eller det kan hende de ser at fremtiden ser litt mørk ut her i Norge. 

– Samtidig hører de fra andre som har dratt til Amerika at her er det gode tider og gode utsikter.

Slike grunner gjorde at mange solgte unna det de hadde og dro over Atlanteren. 

– Det syns jeg er en modig, for ikke å si dumdristig ting å gjøre. 

Trodde det var kirketårn – var egentlig siloer

De fleste som dro fra Norge til Amerika, så trolig noe som var helt utenfor deres erfaringsgrunnlag, sier Djupedal. 

En norsk mann fra Selje tok toget fra New York ut mot Midtvesten og Minnesota. Under et togbytte på den lange reisen kikket han omkring seg. 

– Han fikk øye på disse store, amerikanske siloene. Han sa til seg selv at amerikanere må være veldig religiøse folk, så mange kirketårn det er overalt. 

– Han tok det for å være det. Ingen hadde fortalt ham noe annet. 

Djupedal intervjuet mannen for flere år siden og fikk utvandrerens fortelling om sitt første møte med Amerika. 

I Djupedals egen hjembygd, Selje, dro omtrent 1.600 personer til Amerika. 200 av dem dro to ganger. Over 50 dro tre ganger. To-tre stykker dro så mye som fem ganger, forteller Djupedal. 

– De fleste havnet omsider i småbyer og byer. Det var industriarbeidere og fiskere og alt mulig annet, sier Djupedal. 

Gikk fortere med dampskip

Turen over Atlanteren var antagelig strevsom. Sluppefolket brukte flere måneder på overfarten. De dro i juli og var fremme 9. oktober.   

Det var stormfulle dager og vanskelig seilas, ifølge Norsk utvandrermuseum. Et barn rakk å bli født underveis. 

Utvandringen økte etter hvert som dampskipene kom, ifølge en artikkel av historiker Jan Eivind Myhre på Norgeshistorie.no. 

Dampskipene brukte litt over en uke på overfarten. Dødsfall ble en sjeldenhet. Men trangt om plassen var det fortsatt. 

———

Denne saken kan du også lese på engelsk på sciencenorway.no

Referanse: 

Djupedal, Knut. (2023). «Nordmenn Bygger i Amerika». Norsk utvandrermuseum.

LES OGSÅ

Norske bedehusjenter dro til New York for å bli frigjort

Historien om hester i Amerika er feil, ifølge studie

Få med deg ny forskning

MELD DEG PÅ VÅRT NYHETSBREV HER!