Bakgrunn: Døden fremfor tap

I 564 f.Kr. mottok Arrichion sin olivenkrans for seieren i fribryting, men da var han død. Hva var det som fikk grekerne til å risikere livet i de olympiske leker?

Published

Ikke bare blomkålører

- Å Augustus, denne mann Olympikos som her står, han pleide å ha nese, hake, panne, ører og øyelokk. Men så gikk han inn i boksernes laug, med det resultat at han ikke mottok sin del av sin arv. For i søksmålet om testamentet viste hans bror dommeren et portrett av Olympikos, som ble dømt som en bedrager da han ikke hadde noen likheter med sitt eget bilde.

Lucillus, Greek Anthology 11.75, etter Sweets oversettelse

Kilde: Archeology Magazine

 

Ikke bare blomkålører

- Å Augustus, denne mann Olympikos som her står, han pleide å ha nese, hake, panne, ører og øyelokk. Men så gikk han inn i boksernes laug, med det resultat at han ikke mottok sin del av sin arv. For i søksmålet om testamentet viste hans bror dommeren et portrett av Olympikos, som ble dømt som en bedrager da han ikke hadde noen likheter med sitt eget bilde.

Lucillus, Greek Anthology 11.75, etter Sweets oversettelse

Kilde: Archeology Magazine

 

Arrichion brøt for sin tredje olympiske seier, men burde kanskje heller ha blitt hjemme. Hans motstander hadde festet et grep rundt halsen på ham og klemte til. Arrichion fikk tak i ankelen hans og klarte å brekke den i et forsøk på komme løs.

Smertene fikk motstanderen til å gi seg, men Arrichions strupehode var knust, og han trakk sine siste sukk da han ble utropt til vinner. Arrichion var ikke den eneste som satte livet til i antikkens brutale kampsporter.

Pankration som han vant, var en slags fribryting hvor alt var lov unntatt biting og fingre i øynene. Spark og slag mot genitialene var lov. Og deltagerne var jo nakne og uten beskyttelse.

Skamfert til det ugjenkjennelige

I boksing viklet de reimer rundt hånd og håndledd for å kunne slå hardere. Senere kom de med en tjukk lærkant som stakk frem over knokene og beskyttet dem, men kuttet opp motstanderen. Lucillius beskriver hvordan ingen klarte å kjenne igjen en hjemvendt og skamfert bokser (se rammen).

Bryting ble avgjort ved fallseiere, men i boksing og pankration fortsatte man til en atlet ga opp eller var ute av stand til å fortsette. I noen tilfeller holdt man da på til en rett og slett døde, og Arrichion vant altså posthumt.

Døden var såvidt vanlig at atletene hadde immunitet ved ikke overlagte dødsfall. En Kleomedes ble likevel fratatt seieren i boksing, tydeligvis fordi han med overlegg drepte sin motstander.

 

For et mer normalt menneske av i dag er det kanskje vanskelig å forstå hvorfor grekerne i det hele tatt ville stille opp i sånt. De hadde heller ikke vektklasser, så noen av kampene var trolig svært ujevne.

Er det ikke viktigst å vinne?

“Det viktigste er ikke å vinne, men å delta”. Uttrykket tilskrives Pierre de Coubertin og er blitt et uttrykk for god sportsånd. Coubertin sa dette i en tale under OL i Stockholm 1912, men siterte fra en gudstjeneste som ble holdt av biskopen av Pennsylvania i London i 1908.

Uttrykket er senere blitt en del av den olympiske “trosbekjennelse” som lyder: “Det viktigste i de olympiske leker er ikke å vinne, men å delta, slik som det viktigste i livet ikke er triumfen, men kampen. Det sentrale er ikke å ha beseiret, men å ha kjempet godt.”

Grekerne ville vinne

Dette mottoet villle antikkens grekere hatt vanskelig for å forstå. De regnet ikke med annet enn vinneren. Resten var tapere, det fantes ikke andre- eller tredjeplasser. Og tapte du, ble du utsatt for spott og spe.

I noen tilfeller ser vi her en enorm forskjell fra antikkens leker, når de aller dårligste deltagerne i dag kan få ekstra applaus fordi de i det hele tatt stiller.

Det er nok ikke alle som er enige i Coubertins motto i dag heller. Det kan vi se av enkelte deltageres forsøk på å jukse seg til seier.

Juksemakere ble pisket

Også i antikken forsøkte noen å jukse seg til seier. Det var svært viktig for grekerne å kåre den rette vinneren, så dette slo de hardt ned på.

Tjuvstarter og ulovligheter ble straffet med offentlig pisking og utvisning fra lekene. Fra det fjerde århundre f.Kr. ble juksemakere også bøtelagt, og pengene ble brukt til å reise statuer av Zevs på veien til Olympia.

Statuene bar også inskripsjoner om hvem som hadde jukset til nærmest evig tid.

Antikkens grekere var ikke amatører

Det å vinne i Olympia ga ikke bare ære, hjembyen premierte vinnere fyrstelig. Allerede i år 600 f.Kr. kunne vinnere fra Athen regne med å få tilsvarende 300 000 dollar for en olympisk seier. Solon lovfestet på sin tid hvor mye en vinner skulle få.

Atleter mottok kostbare gaver, frie måltider og kunne få startpenger i forskjellige konkurranser. Det var som i dag - de mindre arrangørene trengte å betale for å få de beste til å stille opp.

Lekene i Olympia trengte ikke å betale, det var de som ga vinnerne den største prestisjen og de største premiene fra hjembyene. Dessuten ga en seier i Olympia de høyeste startpengene andre steder.

Olympias leker var de største

- Som det på dagtid ikke finnes noen stjerne lysere og varmere enn Solen, finnes det heller ingen konkurranse større enn de olympiske leker, skrev Pindar på 500-tallet f.Kr.

Det fantes til og med “overganger”. Pausanias forteller om langdistanseløperen Sotades fra Kreta, som ble betalt til å løpe for Efesos i stedet.

Mange andre muligheter til å dø

Man skal heller ikke glemme at grekernes samfunn, tross all kultur, var langt mer preget av vold enn for eksempel dagens Norge. De greske bystatene var stadig i krig med hverandre og omliggende stater.

"Det var bare å ta i, ellers kunne du virkelig komme ut å kjøre selv. Det livsfarlige ved kampsportene skapte nok sine egen intensitet. (Foto: Purdue University)"
"Det var bare å ta i, ellers kunne du virkelig komme ut å kjøre selv. Det livsfarlige ved kampsportene skapte nok sine egen intensitet. (Foto: Purdue University)"

Så det var mange muligheter til å dø. Døden var nok noe en måtte regne med som en mulighet selv om man var i sin beste alder. Men vant man i Loympia, vant man også et snev av udødelighet.

Guddommelighet

Som tidligere nevnt var idrettskonkurransene bare en del av arrangementene til ære for gudene. Riktignok ble idretten med årene stadig en større del av lekene, men helt sekulære ble de aldri.

Og vant du i Olympia, tilskrev folk deg det at du var utvalgt av gudene, og at noe av gudene hadde virket inne i deg. Og det å få et snev av guddommelighet er vel ingen liten premie for forsakelsene?

Grekerne søkte arete

Grekerne søkte noe de kalte arete i mange sammenhenger, noe som vanligvis oversettes til dygd på norsk. Det tilsvarer ikke dyd, men er en egenskap som gjør det mulig å handle rett. Arete gjaldt både kroppslige og sjelelige egenskaper.

I det fjerde århundre f.Kr. ble Aeschines spurt om hvorfor noen var villige til å delta i Olympia i grener som pankration.

- På grunn av konkurransen og æren, og den udødelige berømmelse en seier bringer med seg, derfor er menn villige til å risikere sine kropper, og underlegge seg den strengeste disiplin for å kunne komme seg gjennom strevet til målet.

Seier i Olympia var stort

Pindar skriver at seier var den største høyden et dødelig menneske kunne sikte mot, og han nevner også tapere som snek seg hjem gjennom bakgatene.

Selv Platon skrev at det lykkeligste liv måtte være å bli vinner i Olympia.

Lenker:

Ancient Olympics Guide

Death before defeat in the ancient games