Kjell Kjellman har sett på et bredt utvalg av norske protestbevegelser fra 1984 til 2003, blant dem kvinnebevegelser, fredbevegelser og miljøbevegelser. Særlig miljøbevegelsene har stått sterkt i Norge i perioden han har studert.

Kjellman har funnet ut at noen bevegelser går fra konfrontasjon til samarbeide med myndighetene, mens andre velger å avstå fra slikt samarbeid.

Et klassisk eksempel på en utvikling mot samarbeid er miljøorganisasjonen Bellona.

Fra konfrontasjon til samarbeid

Bellona startet i sin tid opp som en utbrytergruppe fra Natur og ungdom etter Tsjernobyl-ulykken i 1986. Bellona ønsket målrettet handling mot forurenserne i steden for grasrotromantikk. Denne utbryter-effekten kaller Kjellman for “den radikale flanke-effekten”.

Bellona var inspirert av etablerte miljøvernorganisasjoner som Friends of the Earth og særlig Greenpeace.

I sine røde kjeledresser var Bellona-aksjonistene et blikkfang i media med aksjoner mot nedgravde gifttønner og annen miljøkriminalitet, et ord som Bellona lanserte.

På nittitallet utviklet Bellona seg til å bli et ressurs- og kunnskapssenter, og gikk fra fysiske aksjoner til stadig tettere samarbeid med industri og myndigheter for å påvirke gjennom lovlige kanaler.

Men slik som Bellona i sin tid var en utbrytergruppe, har Natur og ungdom blitt mer radikale og aksjons-orienterte.

Disse to utviklingssporene - samarbeid med myndighetene eller radikal flanke-effekt - kjennetegner også de andre organisasjonene Kjellman har studert, blant dem kvinnebevegelsen og fredsbevegelsen.

Ett eksempel er hvordan deler av kvinnebevegelsen har gått inn i partipolitisk arbeid og fått påvirkningskraft som har ført til konkrete reformer som bedre lønn i kvinneyrker og lengre fødselspermisjon, mens andre deler av kvinnebevegelsen dels har fokusert på personlig egenutvikling og dels på gateaksjoner, for eksempel mot strippeklubber og horekunder.

Fra køller og skjold til overvåkningskameraer

Parallellt med “slipsifiseringen” av protestbevegelsene endret også politiet strategi overfor aksjonistene.

På begynnelsen av åttitallet skulle hester, køller og skjold skremme aksjonistene fra å lage bråk. Men det viste seg at bare de moderate lot seg skremme. Konfrontasjonslinja var som å helle bensin på de militantes bål.

Politiet fikk negativ omtale i media, og politikerne reagerte mot oppslagene. På begynnelsen av nittitallet innførte dessuten politiet i Tyskland og andre europeiske land en mykere linje, og dette ble et forbilde også for norsk politi.

Fra slutten av nittitallet endret politiet strategi, og i dag prøver politiet i større grad å være usynlig tilstede under gateprotester med politifolk i sivil og bruk av helikoptere og kameraer for overvåkning.

Kjellman understreker at politiet fortsatt kan slå hardt tilbake i noen tilfeller, slik som under USAs president Clintons besøk i Norge i 1999.

Også i vår valgte politiet en hard linje mot demonstranter under det uformelle møtet mellom NATOs utenriksministre i Oslo 26. og 27. april. Tendensen vekk fra konfrontasjon er likevel klar.

Noen innenfor, andre utenfor

Studien til Kjell Kjellman viser at Norge har en sterk demokratisk tradisjon der ønsket om å samarbeide med uavhengige bevegelser har blitt sterkere i perioden 1984 til 2003.

Dette samarbeidet mellom uavhengige bevegelser og myndighetene er spesielt for skandinaviske land, og særlig for Norge, ifølge Kjellman.

Likevel kan et slikt samarbeid slå uheldig ut. Det blir et skille mellom bevegelser som tas inn i varmen i maktens korridorer og bevegelser som blir stående utenfor.

Bevegelser som makthaverne mener er moderate, får lett innpass. Bevegelser som makthaverne mener er for radikale eller mangler ressurser, stenges ute.

De som holdes utenfor vil føle avmakt og misnøye og kan presses mot en konfrontasjonslinje.

Første norske studie over tid

I studien har Kjellman kartlagt avisomtaler i tidsrommet 1984 til 2003, og gjennomført intervjuer med deltakere i protestbevegelsene og politifolk.

På 1970-tallet var norsk protestbevegelse stor, med Alta-aksjonen i 1981 som ett av flere høydepunkt. På 1980-tallet kom protestbevegelsene i skyggen for jappetidas idealisme, og det ble en vanlig oppfatning i fagmiljøene at sosiale bevegelser i Norge er lite aktive, og at protestaksjoner er sjeldne.

En enda viktig grunn for Kjellman til å gjennomføre studien var at slike studier ikke tidligere var gjennomført i Norge, slik som i andre land. Doktorgraden til Kjell Kjellman er den første norske studien av hvordan protestbevegelser har utviklet seg over tid.

Referanse:

Mobilization and Protest in a Consensus Democracy: Social Movements, the State, and Political Opportunities in Norway (Kjell Erling Kjellman, Department of Sociology and Human Geography, University of Oslo 2007)