Torkel Brekke er doktor i religionshistorie, og arbeider ved Institutt for kulturstudier ved Universitetet i Oslo. Han har gitt ut en rekke bøker både på norske og utenlandske forlag. Et av Brekkes mange interessefelt har vært sammenhengen mellom religion og vold, noe som blant annet har gitt seg utslag i boken Kains barn. Her skildrer han menneskeofringer i forskjellige kulturer gjennom historien.

Hvorfor menneskeoffer?

For en moderne nordmann, vant som vi er til en religion som oftest er både human og opplyst, virker det fullstendig vanvittig å ofre et menneske til Gud. Hvorfor har man så i så mange forskjellig kulturer, ofret mennesker?

- Det er mange forskjellige innfallsmåter til å svare på det spørsmålet, sier Torkel Brekke.

- Én skole innen religionsvitenskapen er opptatt av sammenhengen mellom rite og myte. Slike forskere vil gjerne se på ritualet, i dette tilfellet menneskeofringen, som en måte å sette i scene mytene i religionen.

Myter blir offer

Et ypperlig eksempel er hvordan India i vedisk tid, mellom 1200 og 500 år før vår tidsregning, hadde ofringsseremonier som den viktigste del av religionen. Den vediske religionen hadde kompliserte offerseremonier som iscenesatte vediske myter om gudene, og det var ildens gud, Agni, som var den store formidleren av offeret.

- Særlig viktige blir mytene om hvordan universet har oppstått. Dermed blir offerhandlingen en gjenskapning av det som skjedde ved begynnelsen av tiden, da verden oppsto.

Det høres kanskje merkelig ut å gjøre slutt på livet til et menneske for å fortelle hvordan verden oppsto, men det begynner å rime når man ser nærmere på de indoeuropeiske religionene. Til de indoeuropeiske religionene hører både den religionen som fantes i Norge i førkristen tid og dagens hinduisme.

Død til nytt liv

I disse religionene ble verden skapt ved drapet på et urmenneske - i norrøn religion het han Ymir, i India Purusha. Av dette første menneskeofferet oppsto verden ved at blodet ble til hav, hodeskallen ble til himmelhvelving og håret til skog. Hvis religionen har en forestilling om at naturen ikke fornyer seg på egen hånd, kan man fort komme på tanken om at den trenger hjelp av menneskeofre.

- Det er ikke bare naturen som må fornyes, det samme må samfunnets autoritetsgrunnlag. Derfor finner man ofte menneskeofring i sammenheng med ritualer som har med de kongelige å gjøre. Men man trenger ikke ofre selve kongen. Aztekerne valgte for eksempel ut den vakreste krigsfangen de hadde og behandlet ham som en konge i et år. Etter dette året kunne man da ofre “kongen” til guden Hvite Tezcatlipoca. Man kunne da blidgjøre guden og likevel ha regenten i behold, forteller Brekke.

I gjeld til kosmos

- Men hvorfor må man ofre mennesker? Kan ikke gudene heller nøye seg med litt røkelse eller en blomst, slik vi kjenner fra mange andre religiøse tradisjoner?

- Aztekerne ofret jo også andre ting. Men jeg tror du må huske på at det du ofrer skal erstatte noe. I noen tilfeller er dette “noe” oss selv, understreker Brekke.

- Det er helt grunnleggende for mennesker at de føler seg utsatt for en farlig natur og verden. Denne følelsen får oss fort til å forestille oss at vi står i gjeld til gudeverdenen, som lar oss leve. Og gudene krever betaling. Gjennom offerhandlingen kan vi komme oss unna å betale med oss selv, forteller Brekke.

Ofret på korset

Dette motivet høres kanskje barbarisk ut for oss moderne mennesker, som har vokst opp med forestillingen om en nådig og god, ja direkte snill gud. Men her er vi faktisk inne på det som er selve grunntanken i kristendommen: At Kristus døde på korset for vår skyld.

- Kristus er det store menneskeofferet i vår kultur, det store offeret som skal frikjøpe oss for all tid.

Den jødisk-kristne tradisjonen er slett ikke fremmed for menneskeofre. Det mest kjente eksemplet er nok historien om hvordan Gud krevde Abrahams sønn Isak som offer. Og selv om Gud ombestemte seg i siste øyeblikk, var det slett ikke alltid at han viste slik nåde.

Mange teorier

Menneskeofringer er gudsdyrkelse i sin aller ytterste konsekvens. Derfor er det kanskje ikke så rart at mange religionsvitere og religionsvitenskapelige fagtradisjoner har interessert seg for fenomenet.

- Religionsteoretikeren Maurice Bloch påpeker at menneskeofringer ofte utføres på måter som får det til å se ut som om det er rovdyr som angriper offeret. For eksempel kan presten som utfører ritualet kle seg i dyreskinn eller fjær fra rovfugler.

Lignende tankegods finnes hos William Burkert, som mente at all religion begynte i drapet ved jakten. Burkert skrev like godt en bok med tittelen Homo necans, som betyr “det drepende menneske.”

Mennesket blir rovdyr

En vanlig måte å forstå menneskeofferet på er at de som ofrer oppfatter verden som et lukket system hvor det bare finnes en viss mengde livskraft. Offeret blir derved en måte å tilegne seg livskraften til andre mennesker.

Sigmund Freud, psykoanalysens far, er en viktig parentes i vestens intellektuelle historie. Han mente at all religion begynner med at stammens unge menn dreper stammens farsfigur. Selv om Freuds teorier ikke tas særlig alvorlig lenger, har hans påstand om at alle nyere ofre er gjenlevninger og gjenskapninger av dette ur-drapet vært viktig, historisk sett.

Tilbakelagt stadium?

Vi kan jo håpe at selve menneskeofringene også er noe vi mennesker har lagt bak oss. Torkel Brekke er ikke ubetinget optimistisk.

- Vår idé om at verden blir mer og mer rasjonell og mindre og mindre overtro, en arv vi har fra samfunnsvitenskapens grunnlegger Max Weber, er i hvert fall til dels feil, sier Brekke.