Sankthans har navn etter den store kirkefesten som var viet minnet om døperen Johannes’ fødsel. Han var en forløper for Kristus, og på 400-tallet ble denne feiringen derfor lagt til 24. juni, nøyaktig et halvt år før Kristi fødselsdag.

Men ifølge kirkefaderen Augustin ble tidspunktet fastsatt også av en annen grunn. Dermed kunne den fordrive og erstatte en gammel hedensk feiring av midtsommer og sommersolhverv. De norske navnene på festen er Jonsmesse, Jons vake og Jonsok.  
                   
Her i landet er det de folkereligiøse skikker og ritualer som har satt sitt preg på sankthansfeiringen.

• Les også: Forskere studerer oss når vi feirer

Folkefesten og bålet

«Denne Dag er fremdeles i almindelig Anseelse saavel i Bygderne som i Byerne, saa at man med Rette kan kalde den en almindelig Folkefest, hvilket den vistnok ogsaa fra ældgammel Tid har været i dette Land,» skrev Ivar Aasen i 1858.

«Det er imidlertid ikke selve Dagen, men netop den foregaaende Aften, Jonsvoko-Aften, som almindeligst anvendes til Leg og Lystighed.»

Samlingspunktet for våkenattsfesten var en såkalt brising, blussende bål på nes og fjellknatter langs fjorder og daler. Vanligvis hadde flere gårder eller ei grend felles bålplass, og det ble konkurrert om å ha det største og varigste bålet.

Også setrene hadde faste bålplasser, en liten haug med en danseslette like ved. Her moret folk seg med å hoppe over varmen, springe gjennom røyken, leke og danse til tonene fra en felespiller, til bålet døde ut og bare glørne lå igjen, som et minne om årets lyseste natt, og et varsel om kortere og mørkere dager.

Pietistisk bål-motstand

Motstanden mot bålskikken forsterket seg kraftig under statspietismen på 1700-tallet, og fortsatte i opplysningstiden. Men sankthansbålet er fremdeles en levende skikk og «brugelig over alt i Norge», selv om de fleste magiske forestillingene som var knyttet til det for lengst er borte. 

Vi tror ikke lenger at bålilden «jaga trollkjettor og utyske som var ute den natti», og var et kraftsentrum for økt fruktbarhet.

• Les også: Ikke brenn alt mulig på bålet

Pynting i by og bygd

Akkurat som bålet var huspynting med løv og villblomster en landsomfattende jonsokskikk. «Jonsokblomar» var tiriltunge, skogstorkenebb, rødkløver, blåklokker, prestekrager, tjæreblomst og akeleier.

To oppsatte bjørketrær eller en løvportal rammet inn gangdøra til mange by- og bondehjem.

Flere steder hører vi at ungdom tilbrakte en del av midtsommernatta i selvbygde løvhytter. I 1964 levde fortsatt mennesker på Oslo østkant som husker at de kjøpte løvbusker til 10 øre stykket, og laget løvsal på gårdsplassen hvor de satt og spiste sankthanskvelden før leken og dansen begynte. Mange feiret – og feirer – festen på fjorden i båter pyntet med bjørkeløv.

Tryllevers og magi

Troen på at trær og blomster var ekstra kraftfulle midtsommers, motiverte til innsamling av medisinske urter og magiske helsekurer.

«Jonsoknatta skulle ein plokke ni blommer tel å bruke mot sjukdom. De var mer kraft i dessa enn andre blommer.» (Elverum)

Slike blomster ble også brukt flittig i spådomsmagien. «Legg du eit firkløverbla’ unner hueputa di den natta, så sker du drømme om den du blir jift me.»

Fra Valldalen på Sunnmøre er bevart minnet om en magisk seremoni for å «vekke opp åkeren». På denne måten ville de bruke kraften i naturen til å fremskynde vekstlivet på egne jorder.

Alene eller i følge med barna gikk husmora ut på markene, og ved hver åkerlapp plukket hun et par strå og noen av de vakreste villblomstene og bandt dem sammen til en krans. Så gikk hun med rolige skritt og alvorlig ansikt rundt åkeren mens hun nynnet et tryllevers.

Skikken holdt seg lenge i Møre, Trøndelag og Nordland, og må være en sen utløper av de katolske gangdagene i april-mai, da gårdsfolket med presten i spissen gikk i prosesjon rundt åkrene med kors og klokkeringing, og bad om velsignelse av avlingen.

Sunnhetskilder

Den overnaturlige kraften i midtsommernaturen var også virksom i vannet fra en mengde kilder landet rundt, og var lenge gjenstand for religiøs kultus. Dyrkingen av disse «sunnhetsbrønnene» var et førkristent fenomen. Men den katolske kirken ga dem rituell sanksjon, og mange fortsatte å være folkelige valfartssteder århundrer inn i «det lutherske tidsrom», slik som kilden ved Trømborg kirke i Eidsberg (Marikjella) og Olavskildene ved Vatnås i Sigdal, Hegland i Fyresdal og i Solør.

Ved flere av kildene lå det små kirker og kapeller, som mottok gaver av de helsebotsøkende. Da den gamle Heglandskirken i Fyresdal ble revet i 1845, skal det på loftet være funnet en mengde stokker og krykker som de syke hadde etterlatt seg, etter å ha badet seg i elven der på sankthansnatten.

Det mest berømte av de gamle valfartmålene denne natten var krusifikset i Røldal stavkirke. Strøk man seg med svetten som det utsondret, ville man bli frisk. «Avguderiet» ble kraftig motarbeidet av kirken, men pilegrimsferdene dit fortsatte likevel noen tiår inn på 1800-tallet.

• Les også: Færre feirer sankthans

Barnebryllup

Til midtsommerfeiringen hørte også det såkalte jonsokbryllupet. Det er et bryllup der barn kler seg ut og imiterer en voksen bryllupsseremoni. Den eldste kilden til denne skikken er en omtale av bergensbispen Jacob Neumann fra Sogndal prestegård i 1823.

«Det var just St. Hans Dag. Vi hørte Larmen af en Tromme fra Veien af, og da vi langt borte saae en festlig Færd nærme sig, saa troede vi, at det var et Brudefølge, som Præsten nætop til den Tid ventede skulde gaae til Kirken, hvor en Vielse skulde finde Sted. Men nei, det var altsammen smaa Mennesker, Børn, som efter gammel Skik hver St. Hans Dag gaae saaledes omkring, og agere Bryllupsfærd.»

Denne tradisjonen lever også i dag flere steder på Vestlandet, og feiringen er svært lik den man hadde på 1800-tallet.

For ungene selv fungerer jonsokbryllupet både som lek og opplæring. Helt på egen hånd imiterer de et voksenbryllup så realistisk som mulig, med pynteritualer og opptog, vielse, festmat og danseleker i skogen eller på «jonsokløa».

Sankthans er fremdeles en av årets viktigste festdager for oss nordmenn, selv om det kirkelige innslaget gradvis har blitt svekket. Det bidro til å styrke folkefesten at dagen ble avskaffet som helligdag i 1770. Det ga folk friere tøyler til å feire den etter eget tykke, mente Ivar Aasen i 1858. Men bålbrenning, blomsterpynt og festmåltider i friluft er fortsatt hovedinnslag i dagens midtsommerfeiring.