Aasta Hansteen var først ute med mange ting. 

Hun startet den første kvinnesaksforeningen. Hun var den første kvinnen med formell kunstutdanning. Hun var første kvinne som ble antatt av Nasjonalgalleriet. Hun tolket om Bibelen og dro som første kvinne på foredragsturné. 

For dette ble hun utskjelt og mobbet. 

Til slutt rømte hun landet. 

Vokste opp i Norges første observatorium

Aasta Hansteen ble født i 1824. Faren var professor i matematikk og astronomi. Moren var husmor, men også interessert i vitenskap. 

Etter hvert flyttet familien inn det nybygde astronomiske observatoriet på Solli i Oslo. Kunstnere og akademikere kom ofte innom. 

– De var utvilsomt mer alternative, kanskje til og med mer frilynte enn i mange andre miljøer, men for Aasta var det kvelende konform borgerlighet. Hun ville mer, fortalte Bjørn Vidar Johansen på et seminar tidligere i desember i anledning Hansteens 200-årsdag, i regi av Kvinnesaksforeningen og Nasjonalmuseet.

Han jobber ved Kulturhistorisk museum på Universitetet i Oslo.

Første kvinne på Nasjonalgalleriet

Da Aasta var ung, kunne ikke kvinner ta akademisk utdanning. 

– Om man kom fra en borgerlig familie, var det likevel en mulighet å bli kunstner, fortalte kunsthistoriker Marit Paasche. 

Kvinner kom ikke inn på kunstakademiene, men kunne ta privat undervisning hos mannlige kunstnere. 

Men de fikk ikke male det de selv ville. 

– Kvinnene fikk beskjed om å holde seg til portretter, blomsterbilder og enkle figurer. De prestisjetunge religiøse og historiske motivene var forbeholdt menn, sa Paasche.

Aasta fant seg ikke i dette. Hun studerte kunst, ble den første kvinnen i landet som levde av å male og var første kvinne som ble kjøpt inn av Nasjonalgalleriet. 

Samtidig var hun opptatt av kvinnesaken. 

Hennes radikale meninger gjorde at hun ble latterliggjort og fikk spydige kritikker.  Hansteen ble visket ut av kunsthistorien, ifølge Marit Paasche.

Kvinnen er også menneske

I 1871 skrev hun første gang om kvinnens underordning i kristendommen. Når både menn og kvinner er skapt av Gud, bør de ha samme rettigheter, mente Hansteen. 

Senere ga hun ut boka Kvinden skabt i Guds billede.  Der skrev hun: 

Det er gjennomgående at mennene, i alle fall teologene, så snart de tar sikte på kvinnene, eller taler om seg selv i forhold til dem, forveksler seg selv så smått med Gud, Herren, skaperen, mens de oppfatter kvinnene som noe jeg vet ikke hva - dyr, ting eller forveksler henne så smått med slangen, djevelen.

– Hun var sikker på at en endret kirke ville bety et endret samfunn og et endret liv for både kvinner og menn, sa professor i teologi Anne Hege Grung ved Universitetet i Oslo på seminaret.

Datidens teologer slaktet boka. 

Grung har forsøkt å finne biskopene, prestene og professorene som latterliggjorde boka til Hansteen. 

– Men jeg fant dem ikke. De har forsvunnet ut av historien. Men i dag er det flere forskere som studerer teologien, tekstene og livet til Hansteen, sa Grung. 

Ut av unionene

Hansteen kastet seg også inn i kampen om nasjonal selvstendighet. 

Norge var i union med Sverige. Den svenske kongen hadde vetorett over det norske Stortinget. 

Hansteen gikk inn i bevegelsen som ville sidestille norsk med dansk. Deres slagord var «Ut av unionene». Det betydde ut av den kulturelle unionen med Danmark og ut av den politiske unionen med Sverige, fortalte Eli Bjørhusdal. Hun er professor i språk ved Høgskulen på Vestlandet.

– Selv snakket hun dansk, så det var vanskelig å lære seg et nytt skriftspråk, sa  Bjørhusdal. 

– Men hun ble den fjerde forfatteren som ga ut bok på nynorsk. 

Måtte gå med pisk

Hansteen var aktiv i avisspaltene og skrev blant annet om kvinners stilling: 

Vår tilværelse var uttrykt ved ikke. Du må ikke tale, ikke skrive, ikke arbeide, ikke spasere, ikke spise, ikke drikke osv osv. Fremfor alt ikke være person.

Hun startet foreningen Nemesis til beskyttelse av kvinners rettigheter. Og hun holdt foredrag om kvinnesak og teologi. Til møtene strømmet det folk, men det ble bråk, latter og buing. 

Hun levde alene på hybel i sentrum av Oslo, noe som var uhørt for en kvinne av borgerskapet. Hun drakk, røyket og gikk på kafé. 

– Hansteens brudd med kjønnsnormene var så truende at det ikke ble tolket som politisk handling, men som et moralsk brudd som sa noe om hennes psyke, sa Gyrid Gunnes ved Vid vitenskapelige høgskole på seminaret. 

Hun måtte gå med pisk for å forsvare seg mot å bli antastet av menn på gata. Hun brukte paraplyen mot guttegjenger som plaget henne. Hun ble latterliggjort av prester og i pressen. 

– Hansteen fikk også veldig mye motstand fra borgerskapets kvinner. Dette var før tanken om kvinnesak hadde festet seg i Norge, sier historiker Mona Holm til forskning.no.

Til slutt fikk hun nok av Kristiania.

– Hatet ufriheten

– Hun hatet ufriheten i Kristiania, de konservative, fine borgerne og prestene, sier Holm. 

Hun er i gang med en doktorgrad om blant annet Aasta Hansteens opphold i USA.

I 1880 rømte Hansteen med båt til New York. Hun dro rett til Boston.

Her var det nemlig mange kvinneklubber, der kvinner med utdanning og politisk engasjement møttes for å diskutere.

Kvinnebevegelsen  i USA hadde vært i gang i flere tiår da Hansteen kom. Den oppsto i kampen mot slaveriet.

To kvinner som var sterkt engasjert i kampen mot slaveriet, dro på en internasjonal antislaveri-konferanse i England i 1840.

– Da de kom dit, fikk de ikke lov til å gå inn fordi de var kvinner. Det startet for alvor arbeidet for kvinners rettigheter, sier Holm.

Lite penger 

Hansteen skrev hjem om hvor dyktige de amerikanske kvinnene var til å tale og diskutere, og hvor langt framme de lå i sin politiske bevissthet.

– Hun syntes det var stas. Noe slikt fantes ikke i Norge, sier Holm.

I Boston levde Hansteen av å male portretter og skrive om kvinnesaken til Verdens gang og andre norske aviser og blader. 

Det var dyrt å bo i Boston. På annenhver side i dagboka skriver Hansteen om pengeknipe, forteller Holm.

Prestefruen Oline Muus fra Minnesota foreslo for Hansteen at hun skulle komme på foredragsturné i Midtvesten og slik tjene penger.

Skandale i Midtvesten

Oline Muus lagde skandale da hun saksøkte sin ektemann, som var respektert pastor og kirkeleder i det norsk-amerikanske samfunnet. Oline ville ha tilgang på sin egen farsarv fra Norge og anklaget mannen for vanskjøtsel.

Hansteen hadde skrevet om rettsaken og støttet Oline Muus:

Jeg tenkte det ville interessere leserne å vite om [mine landsmenn], disse antikverte menneskene, som lever som om de var i den mørke middelalderen, men som lever i ... Wisconsin og Minnesota, midt i det frie Amerika. 
The Woman’s Journal, July 30, 1881

– Foredragene ble ikke noen suksess. Hansteen hadde uttalt seg skarpt om norsk-amerikanere i forbindelse med Muus-rettsaken. Få ville betale for å høre på henne, sier Holm.

I mellomtiden i Norge

De neste årene er Hansteen i Chicago, der hun omgås radikale nordmenn som sosialisten Marcus Thrane og fritenkeren dr. Gerhard Paoli, som jobbet for å opprette legestudier for kvinner. Og hun drar tilbake til Boston. 

I mellomtiden har det skjedd mye i Norge.

Kvinnesaksforeningen ble etablert i 1884 og startet opp tidsskriftet Nylænde i 1887.

– Hansteen fikk de første numrene tilsendt og ble veldig begeistret. Hun begynte å engasjere seg fullt og helt i norsk kvinnesak og skrev for Nylænde, sier Holm.

Da den norske Kvinnestemmeretts-foreningen samlet underskrifter for kvinners stemmerett, gikk Hansteen rundt til norskamerikanere i Boston for å få dem til å skrive under.

Hjem igjen

I 1889 vendte hun hjem til Norge. Her kastet hun seg inn i kampen igjen, denne gangen med ni års erfaring fra USA.

– Hun kom hjem og fortalte om hvordan kvinnene organiserte seg i Amerika, men selv var hun ikke noe utpreget organisasjonsmenneske, sier Holm.

Hun ble med i kvinnesaksorganisasjonene og støttet saker hun syntes var bra. Hun skrev i Nylænde og i avisene.

I et intervju i VG i 1901 sier hun blant annet: Når man har vært i Amerika, hvor kvinnen var beskyttet, og så kommer hit og ser at den europeiske dumhet og hører hva mannfolk tør si til en kvinne, så kan man nok ha lyst til å bruke pisken på dem.

Endelig anerkjennelse

 På sin 70-årsdag i 1894 ble Hansteen feiret av norske kvinnesakskvinner. Hun var ikke lenger alene i kampen for likestilling. 

Hun opplevde at stemmerett for kvinner ble nedstemt i Stortinget flere ganger, men også delvis seier i 1907, da Stortinget vedtok en stemmerett for kvinner med inntekt over et visst nivå. 

Aasta Haaland døde i 1908, fem år før kvinner fikk stemmerett på lik linje med menn. 

LES OGSÅ

Menn i Norge tjener i snitt 13 prosent mer enn kvinner

Da fine fruer finansierte sykehus med papirblomster

Opptatt av arkeologi og historie?

Se inn i fortiden og få samtidig siste nytt fra forskning.no om historie, språk, kunst, musikk og religion.

Meld meg på nyhetsbrev