Barbara Bostrøm (1875–1943) og Kristine Gyldenhammer (1864–1942) var henholdsvis fotograf og pressekvinne, i det tidlige 1900-tallets Mo i Rana. De var svært aktive i det lokale foreningslivet, og mellom seg engasjerte de seg i både partipolitikk, målsak, misjonsarbeid og folkekultur – og ikke minst Norske Kvinners Sanitetsforening.

– De var del av et borgerlig miljø, hvor de fleste kvinnene hadde tid og penger. De trengte ikke ta lønnsarbeid, men hadde samtidig tilgang på økonomiske ressurser og sosialt nettverk. Dette tillot dem å engasjere seg, for eksempel i veldedige foreninger, forklarer Hilde Gunn Slottemo.

Slottemo er professor i historie ved Nord Universitet og har skrevet artikkelen «Maiblomster og julemerker – Borgerskapskvinners bidrag til velferdsutviklinga i Mo i Rana» i tidsskriftet Heimen. Her skriver hun om hvordan borgerlige kvinner spilte en sentral rolle i å bygge opp forløperne til dagens velferdssystem – i det minste enkelte steder i landet.

– Hva var grunnen til at du falt for akkurat Barbara Bostrøm og Kristine Gyldenhammer?

– Man må gjerne lete litt etter kvinner fra denne tida i kildene, fordi det ofte er taust om dem. Bostrøm og Gyldenhammer har andre skrevet om før, så de egner seg godt som en veiviser inn i miljøet de var en del av. Det er lettere å skrive historie når du har enkeltpersoner du kan bruke til å formidle mer allmenngyldige mønstre, sier hun.

Borgerkvinner i Mo i Rana

Hilde Gunn Slottemo har interessert seg for samhandlingen mellom klasse og kjønn i lang tid, og industrisamfunnet Mo i Rana har egnet seg godt som bakteppe for å utforske dette samspillet.

I 2003 disputerte hun med en doktorgradsavhandling om menn og mannlighet blant arbeiderne ved koksverket i Mo i Rana. Nå har hun rettet lupen mot det andre lokale ytterpunktet – borgerkvinnene som kunne nippe forskånet til teen sin, langt unna møkka, svetten og fylla som preget gruvearbeiderlivet. Men hvor borgerlige og skjermet var egentlig disse kvinnene?

– Ta Barbara Bostrøm som eksempel. Hun kom fra et staselig hjem i Bergen, og i en periode vanket hun blant adelige i Sverige. Men i Mo var det perioder med økonomisk nedgang, hvor hun og familien faktisk var avhengig av støtte fra fattigkassa. Hva slags klassetilhørighet gir man henne da? spør Slottemo.

– Skal man ta utgangspunkt i posisjonen til far og ektemann? Det blir jo feil, samtidig som man ikke slipper unna at kvinner på den tida i stor grad fikk posisjonen sin ut fra hvem de var gift med, eller datter av.

• Les også i Kildens nyhetsmagasin: Fra kjønnsforskjell til likestilling

Drømmen om en dannet slusk

I første halvdel av 1900-tallet var det store geografiske forskjeller i Norge. Hva slags skolegang, arbeidsmuligheter og støtteordninger man hadde tilgang på, varierte fra sted til sted. 

Ifølge Slottemo er det særlig to forhold ved Mo i Rana og området rundt som forklarer rollen de lokale borgerkvinnene kom til å spille: den kommunale fattigdommen, og at både borgerskapet og arbeiderklassen bodde i lokalsamfunnet.

Mo i Rana var preget av en rask industrialisering som følge av gruvedriften. Store mengder arbeidsfolk – eller «slusk», «rallar» eller «bus», som slike løsarbeidere ble kalt – kom til i håp om arbeid og inntekt. Disse hadde før vandret fra gård til gård for losji og arbeid, men ble nå en framtredende del av bybildet. Siden de manglet hjem de kunne samles i, ble det til at de drakk offentlig. Arbeidernes alkohol- og omgangsvaner harmonerte dårlig med den moralske sansen til borgerskapets kvinner, forteller Slottemo.

– Avholdsbevegelsen i Norge har enkelt sagt bestått av to grupper: Arbeiderklassens mannlige ledere, og borgerskapets kvinner, sier hun. 

– Arbeiderlederne ville at arbeidsfolk skulle slutte å drikke og heller forandre verden. De borgerlige kvinnene ville derimot forandre arbeiderne og lære dem borgerlige idealer. De hadde på sett og vis et oppdragelsesprosjekt.

Dit kommunen ikke når

På tross av det felles målet om å bekjempe skadelig alkoholbruk har ikke Slottemo funnet noe som tyder på aktivt samarbeid på tvers av klassene, utover at de på begge sider argumenterte for avhold.

– Var arbeiderklassekvinner velkomne i de borgerlige kvinneorganisasjonene?

– Det var de nok, men jeg tror ikke de deltok i dem i særlig stor grad. Delvis fordi de ofte hadde mindre tid, som følge av lønnsarbeid, store barneflokker og en mer hektisk hverdag, men også fordi arbeiderkvinnene gjerne hadde sine egne organisasjoner, sier hun. 

I Mo i Rana hadde man imidlertid ikke noe annet valg enn å møtes på tvers av klasser, forteller Slottemo. Den lille byen måtte romme både bedriftslederne, funksjonærer og arbeiderne ved gruvene. Andre steder i landet kunne fabrikkeierne velge å bo i en større by, mens arbeiderne bodde i nærheten av fabrikken.

Den ensidige avhengigheten av gruvedriften gjorde at nøden ble ekstra stor når gruva gikk dårlig. Samtidig som arbeidsledigheten økte, gikk kommunens inntekter ned, og fattigkassa ble slunken.

– Det var ofte dårlige tider for gruvedriften og da strakk ikke kommunens midler til, sier Slottemo. 

– Dette gjorde at veldedige foreninger, som skaffet penger gjennom frivillighet, innsamling og basarer, fikk en viktig rolle for de som falt utafor. Og det var i stor grad borgerlige kvinner som tok initiativ til og holdt liv i disse foreningene.

Velferdstrekanter og -kommuner

Slottemo trekker fram fagtermen «velferdstrekant» fra den norske historikerverktøykassa for å beskrive steder som Mo i Rana: steder hvor kommunen, private organisasjoner og etter hvert staten kom til å utfylle hverandre for å sørge for nødvendige tjenester. Det alternative rammeverket er «velferdskommune», som innebærer at nettopp kommunen stod for det viktigste bidraget til reisingen av velferdssamfunnet.

– Mens velferdstrekant egner seg best til å forstå Mo i Rana, finnes det andre lokalsamfunn som best forstås som velferdskommuner. I denne artikkelen argumenterer jeg for at begge modellene er gode, men beskriver forskjellige typer lokalsamfunn og forskjellige tidsperioder, sier hun.

Et lokalsamfunn som rommer begge rammeverkene, er Odda i Vestland fylke. Her fikk Arbeiderpartiet tidlig kontroll over lokalpolitikken, og med det ble velferdstrekanten vippet over til en velferdskommune. Her spilte imidlertid arbeiderorganisasjonene en betydelig rolle i velferdstrekanten før dette skiftet fant sted.

– Arbeiderne og deres allierte tok initiativ til organisasjoner som senere ble en del av det kommunale tilbudet. Et eksempel kan være folkebibliotek, forteller Hilde Danielsen.

Hun er professor i interkulturelle studier ved NLA Høgskolen i Bergen og begynte sin akademiske karriere med å forske på kjønns- og klasseforholdene i Odda.

– De hadde også idrett, sang- og teaterforeninger for arbeidere og arbeiderklasseungdom, fortsetter hun.

• Les også i Kildens nyhetsmagasin: Norsk likestillingshistorie ble årets vakreste bok

Klasseløs mødrehygiene

Nettopp teateret til arbeiderbevegelsen ble viktig i en sak Danielsen trekker fram som spesielt interessant. Arbeiderforeningen satt opp det tyske stykket «Paragraf 245: Abortus Provocatus», og det ble startskuddet til en komité for opprettelsen av et lokalt mødrehygienekontor.

 – Stykket handlet om en arbeiderkvinne som ble utslitt av barnefødsler. Etter stykket vedtok publikum ved håndsopprekning at de gikk inn for å oppheve abortloven og å opprette et mødrehygienekontor. Dette kontoret fremmet også prevensjon, hvilket var svært kontroversielt på den tiden, forteller Danielsen.

Det særegne med dette tilfellet var at kvinnene sluttet opp om kravene på tvers av klasse. Danielsen forteller at arbeiderklassekvinnene fikk støtte fra radikale leger og forbindelser til borgerlige kvinneforeninger. 

Resultatet ble at vaskekoner, fiskebutikkmedarbeidere og ingeniørfruer samarbeidet om å få på plass mødrehygienekontoret. Senere ble dette en del av det kommunale helsetilbudet under navnet Odda helsestasjon.

– Et av problemene til arbeiderkvinnene var at selv om mennene i arbeiderbevegelsen var enige i så å si alle kvinnekravene, måtte de i praktisk politikk vike for de mannlige kampsakene, sier Danielsen.

– Når kvinnene lagde samlet front, ble det vanskeligere for de mannlige arbeiderlederne å nedprioritere kvinnesakene.

Å strikke seg til sykehus

I Mo i Rana fikk de veldedige organisasjonene stor betydning som følge av den store tilstrømningen av folk. Trangboddhet, fattigdom og dårlig helsestell førte til at sykdom spredte seg raskt.

Kristine Gyldenhammer tok initiativ til å stifte en lokal gren av Norske Kvinners Sanitetsforening i 1905. Sanitetskvinnene startet sykestue, tuberkulosehjem og ansatte pleiere som kunne dra på hjemmebesøk. Mesteparten ble finansiert med dugnadsarbeid, basarer og salg. 

I sin artikkel framstiller Slottemo den kvinnedrevne veldedigheten som en stor suksess for lokalsamfunnet, og den strakk seg over mange år. Tuberkulosetallene gikk ned, og nye tiltak kom til: Skolebarn fikk legeundersøkelser og daglige måltider med melk, tran og frukt, og det ble opprettet mødrestasjoner for å følge opp spedbarn.

I 1942 kjøper Sanitetskvinnene en villa, som de bygger om til sykehus med røntgenmaskin og operasjonssal. På samme tid dør Bostrøm og Gyldenhammer, og vi går inn i en ny tid, preget av statsstyre og sosial utjevning.

Staten tar over

Sykehuset ble etter hvert for mye for Sanitetskvinnene å drifte på egen hånd, skriver Slottemo i artikkelen. De omkringliggende kommunene, fylkeskommunen og det statlige selskapet Norsk Jernverk måtte trå til for å holde sykehuset i drift. Denne utviklingen kan ses på som begynnelsen på at staten overtok styringen av velferdstilbudene.

 Med sosialdemokratiets inntog ble det viktig å utjevne forskjellene i velferdstilbud, forteller hun. Verken klasse eller geografi skulle være av betydning for hva slags tjenester man hadde tilgang til.

– Dette var vel en fordel for befolkningen sett under ett, men kan man også se på det som et steg tilbake for kvinnekampen? Altså, at disse kvinnene må overlate roret til det jeg antar var mannlige politikere og byråkrater?

– Nei, det synes jeg blir feil å si. Med disse endringene kommer kvinnene inn i de samme sektorene som lønnsmottakere, og likestillingen skyter fart. På 1950-tallet får man en periode med sterke husmorsidealer, men fra 1970-tallet kommer en ny feminisme, og kvinner får bedret økonomisk stilling og rettigheter knyttet til deltakelse i arbeidslivet, sier Slottemo.

Denne artikkelen ble først publisert i Kildens nyhetsmagasin. Les originalen her.