Denne artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo - les mer.

Norges første bistandsminister, Reidun Brusletten (KrF) på en av sine reiser til Sidamoprovinsen i Sør-Etiopia i 1985.
Norges første bistandsminister, Reidun Brusletten (KrF) på en av sine reiser til Sidamoprovinsen i Sør-Etiopia i 1985.

Det finnes ikke en særegen nordisk form for bistand

Historiker Sunniva Engh har undersøkt om de nordiske landene har en egen måte å hjelpe utviklingsland på.

Det er vanlig å tro at det finnes en egen nordisk måte å hjelpe andre land på. I politiske debatter og i akademisk litteratur er det skapt et bilde av de nordiske landene som sjenerøse givere.

Sunniva Engh er historieforsker ved Universitetet i Oslo og har gravd i litteraturen om nordisk utviklingshjelp. Hun har observert en slitesterk idé om at de nordiske landene har en særegen måte å gi hjelp på.

– Den nordiske modellen er brukt i en rekke ulike sammenhenger og betydninger, på en mer eller mindre presis måte for bistand. Men hvor godt stemmer begrepsbruken for vi faktisk vet om historien? spør Engh.

Historiker Sunniva Engh har observert en slitesterk idé om at de nordiske landene har en særegen måte å gi hjelp på.
Historiker Sunniva Engh har observert en slitesterk idé om at de nordiske landene har en særegen måte å gi hjelp på.

En egen nordisk vei

Bildet som er skapt av de nordiske landene, kan spores tilbake til etterkrigstiden. Det var starten på ideen om at de nordiske landene hadde en helt spesiell historisk utvikling.

Denne ideen fikk feste også i akademisk diskusjon og litteratur.

Ideen gikk ut på at de nordiske landene hadde felles historiske erfaringer, lignende institusjoner og nordiske verdier som skapte en relativt lik og tydelig samfunnsmodell.

– Den nordiske samfunnsmodellen ble oppfattet som moderne, progressiv og rasjonell. Velferdsstaten og den nordiske modellen ble dermed knyttet både til modernitet og moral ute i verden, forteller historikeren.

Ideen om en særegen, nordisk vei er funnet igjen i samtaler om bistand, i forskning og internasjonalt. Det er en tanke om at de nordiske landene har en spesiell rolle å spille internasjonalt. At de både kan og bør innta en spesiell og annerledes rolle.

Denne ideen har ikke bare formet bilder av Norden ute i verden, men har også forplantet seg i nordiske selvbilder.

Likheter og forskjeller i nordisk innsats

Ifølge Engh har de nordiske landene enkelte felles kjennetegn. De etterlever FNs og OECDs hjelpenormer og mål og ofte også overoppfyller disse.

I tillegg er en høy prosentandel av hjelpen gitt på såkalte myke vilkår og dekker stadig nye områder som fattigdom, kvinner, reproduktiv helse, miljø og menneskerettigheter.

Med myke vilkår menes bistand gitt som gave i motsetning til lån, eventuelt lån med bedre rente og lang tidshorisont.

Samtidig finnes det en del forskjeller i bistanden fra de nordiske landene.

For eksempel startet ikke alle landene i Norden å gi bistand på samme tidspunkt. Mens de skandinaviske landene var først ute med å gi u-hjelp, kom Finland og Island på banen på et senere tidspunkt. Bare dette sår tvil om en egen nordisk vei i utviklingshjelp, mener Engh.

Den varierte innsatsen i hjelpearbeid blant de nordiske landene slår også sprekker i oppfatningen om at de har en egen, felles måte å hjelpe andre land på. Ser man på hjelpeutgiftene deres, har Finland og Islands utgifter vært tydelig mindre enn de skandinaviske.

Sverige og Norge har gitt politisk støtte for énprosentmålet av bruttonasjonalinntekt siden 1960-tallet, men omfanget av bistand var i utgangspunktet lavt, og på den tiden var de nordiske landene blant de minst sjenerøse av OECD- landene, ifølge Engh.

Realpolitikk, sikkerhet og økonomi i skyggen

Innsatsen de nordiske landene legger i bistand, forklares ofte med sosialdemokratiske normer og et ønske om å spre velferdsstatens idealer, ifølge Enghs forskning.

Det er imidlertid flere ulike grunner til innsatsen som er lagt ned i bistand, mener Engh.

Ett eksempel er Norges første erfaring med å gi u-hjelp, Keralaprosjektet fra 1952 til 1972, der motivasjonen var mer enn moral og solidaritet.

Den gang fantes nemlig et behov for en positiv utenrikspolitikk som motvekt til den negative publisiteten rundt Norges NATO-medlemskap og rustningsarbeid.

Prosjektet gikk ut på å modernisere og bygge opp fiskerinæringen i den indiske delstaten Kerala. For å øke lønnsomheten i næringen satset man på en hel rekke saker: innføring av motoriserte fiskebåter og bruk av fryseteknologi samt bygging av kjølelagre, i tillegg til helseprosjekter som skulle bedre helsestandarden og hygienen i området.

For Sverige kan en aktiv utenrikspolitikk ha fungert som en motvekt til landets nøytralitet under den kalde krigen.

– Man setter altruistiske og humanitære motiver først, uten å gi nok oppmerksomhet til realpolitikk, sikkerhetshensyn og økonomiske motiver, sier Engh.

Gjenskape den nordiske samfunnsmodellen

Det er også relativt vanlig å tro at de nordiske landene har ønsket å overføre eller gjenskape deler av den nordiske samfunnsmodellen, eller velferdsstaten, der de hjelper til.

Det er spesielt to prosjekter i Tanzania som er relevante i denne sammenhengen: det nordiske Tanganyikaprosjektet, Kibaha-senteret, som varte fra 1962 til 1970 og det nordiske kooperasjonsprosjektet fra 1968 til 1988.

– Begge disse prosjektene ser ut til å ha vært påvirket av nordisk tankegods og erfaringer og kan ha bidratt til oppfatninger om den nordiske samfunnsmodellen som en eksportvare, forteller Engh.

Kibaha-prosjektet stod for både etablering og videre drift av skoler, landsbrukssenter og et helsesenter og skulle inspirere, påvirke og være et eksempel til etterfølgelse. Det ble overdratt til Tanzania i 1970 – men nordiske eksperter støttet likevel utover denne perioden.

Det nordiske kooperasjonsprosjektet arbeidet for å etablere en fri og uavhengig kooperativ bevegelse i Tanzania. Det var inspirert av giverlandenes egne tradisjoner og erfaringer hvor ulike bevegelser dannet samvirkelag på 1800-tallet.

– Deltagerne i samarbeidet kan ha følt at en del av hjelpen gikk ut på å gjenskape en nordisk samfunnsmodell i landene som fikk hjelp. Men det finnes ingen bevis i historiske kilder for at dette var en tydelig idé i nordisk hjelpearbeid, slår Engh fast.

– Disse eksemplene viser heller at lokal politikk var avgjørende for utviklingen av prosjektene. Resultatene, spesielt i prosjektet om den kooperative bevegelsen, er veldig ulikt fra en nordisk samfunnsmodell.

Én-prosentmålet og de nordiske landene

  • Målet om én prosent av bruttonasjonalinntekt i bistand ble lansert av FN i 1960 og fastsatt av OECDs utviklingshjelp-komité (DAC).
  • ODA er navnet på offisiell bistand som er gitt til utviklingsland, eller multilaterale institusjoner for å bekjempe fattigdom og fremme utvikling.
  • DAC har en liste over ODA-mottakere som oppdateres hvert tredje år, neste gang i 2023, og viser alle land og territorier som er kvalifisert til å motta offisiell utviklingshjelp. Listen er basert på inntekt per innbygger.
  • Norge er bistandsleverandør og kom seg over én- prosentmålet i 1982 og har holdt seg over 0, 8 prosent siden den gang med unntak av ett år.
  • Danmark nådde én- prosentmålet i 1993. Sverige har holdt bistandsutgiftene på 0,7 prosent av bruttonasjonalinntekt siden 1975 og har siden den gang holdt utgiftene på over 0,85 prosent.
  • Finland ga 0,8 prosent av bruttonasjonalinntekt i 1991 og har siden 2010 ligget stabilt på 0,5 prosent.
  • Island var selv mottakere av bistand frem til 1976 og nådde en givertopp på 0,47 prosent i 2008.

Kilde: Sunniva Engh, Norgeshistorie.no og OECD

Referanser:

Sunniva Engh: The «Nordic model» in international development aid. Explanation, experience and export. (1st ed.). Routledge, 2021.

Haldor Byrkjeflot mfl.: Making and Circulation of Nordic Models, Ideas and Images. Routledge, 2021.

Powered by Labrador CMS