29. mars 1884 forlater Amalie Müller Kristiania, med kurs for København og mannen hun skal gifte seg med, Erik Skram.

Hun gleder seg ikke bare til ekteskapet, men også til å komme ordentlig i gang med sin forfatterkarriere.

Erik og Amalie var begge 35 år da de møttes i 1882. Siden hun bodde i Kristiania og han i København, ble de kjent med hverandre først og fremst gjennom brev – og de fortsatte å skrive lange og mange brev til hverandre også etter at de ble gift.

Disse brevene har Janet Garton tidligere fått utgitt i bokform, og i høst kom hun med biografien Amalie. Et forfatterliv basert på det samme rike materialet, samt en rekke andre tilgjengelige kilder. Garton er professor emeritus i skandinavisk litteratur ved University of East Anglia.

Amalie fridde

Det var Amalie som fridde, og Eriks svar kom straks på telegram: «Jeg siger ja uden et sekunds betænkning.» Han hadde selv kvidd seg for å fri, fordi han ikke tjente nok til å forsørge en kone. Men det spilte ingen rolle for Amalie – hun ville være forfatter og forsørge seg selv.

«Amalie, der er noget mandigt ved Dig, som jeg elsker og beundrer, noget fyndig, klart. Over for Dig får jeg af mig selv stundom et kvindeagtigt indtryk.» skrev Erik i ett av sine brev.

– Erik var sikker nok på sin seksuelle identitet til ikke å være redd for sine feminine sider, og Amalie blåste i kritikk om manglende kvinnelighet. Hun kunne nok av og til vekke også sin manns forferdelse, men mer enn noe annet var han imponert, sier Garton.

Da de to fikk en datter, var Erik en tilstedeværende far som gjorde det mulig for Amalie å fortsette å skrive.

– Han lot henne reise vekk for å skrive, mens han passet på på hjemmefronten.

Vakker og utilnærmelig

Amalie giftet seg første gang allerede som 18-åring, med skipskaptein August Müller, men var dypt ulykkelig i sitt ekteskap.

«Havde han, Müller været annerledes, havde han forstået et glimt, en skygge af hvad det var for noget grufuldt han foretog sig med mig, så vilde han ladet mig i fred, og måske begyndt at studere på hvorledes han skulde lære at vinde og vække min kjærlighed,» skriver Amalie i et brev til sin andre ektemann.

– Det seksuelle samlivet med Müller kom som et sjokk for henne, og hun fikk to barn uten å føle noen glede over seksualiteten. Det var en plage for henne, og den viktigste grunnen til at hun tvang gjennom en skilsmisse i 1878, selv om det kostet henne et sammenbrudd og et opphold på Gaustad, forteller Garton.

Amalie var svært vakker, og mange menn prøvde å sjarmere henne etter at hun ble skilt. Men hun var ikke interessert i noe seksuelt forhold, og var utilnærmelig helt til hun traff Erik Skram.

En kald kvinne?

Allerede fem år etter Amalies død kom den første biografien om henne, skrevet av Antonie Tiberg, som i stor grad baserte seg på intervjuer med mennesker som hadde kjent Amalie.

Biografien omtalte henne som «en kald kvinne», eller en «engel», som var datidens eufemisme for en frigid kvinne, og dette bildet av Amalie har fått feste seg. Garton er imidlertid sterkt uenig i dette:

– Det er ikke mulig å lese brevene mellom Amalie og Erik Skram og opprettholde synet på Amalie som frigid. Erik klarte det hennes første ektemann ikke klarte, nemlig å vekke henne seksuelt. Brevene mellom Erik og Amalie viser at de hadde det godt sammen seksuelt, uansett hva de ellers kunne krangle om i ekteskapet, sier Garton.

Når også dette ekteskapet etter 16 år endte i skilsmisse, skyldtes det til dels at Amalie aldri helt stolte på at Erik var henne trofast.

Amalies venn Bjørnstjerne Bjørnson hadde også gjennomskuet sensualiteten som lå under overflaten hos henne, og skrev et bekymret brev da nyheten om hennes andre ekteskap nådde ham:

«Kænner Skram deg? Vet han, at du er og søger din styrke af at være en frygtelig sanselig natur, i mat, i farver, i drik, i kønslyst og later som du ikke er det!»

Amalies svar på dette er ikke bevart, men Bjørnsons neste brev til henne tyder på at han ble beroliget.

Debatt om dobbeltmoral

– Seksuallivet var ikke bare en privatsak i disse årene, da debatten om seksuell dobbeltmoral gikk høyt i både norsk og dansk offentlighet. Både Amalies og Eriks bøker kan betraktes som innlegg i denne debatten, påpeker Garton.

Mange av Amalies bøker handler om hvordan kvinner lider enten som følge av fortielse, av dobbeltmoralen som ødelegger ekteskapet, eller av fordømmelse av såkalt «urene» kvinner. Forfatterens sympati ligger allikevel ikke udelt hos den kvinnelige parten i romanen. Mannen er like mye et produkt av samfunnets dobbeltmoral, og kan noen ganger lide like mye som kvinnen når det går galt.

– Bøkene hennes forarget og begeistret både i Norge og Danmark, sier forfatteren.

Refusert

Hennes første roman, Constance Ring, ble refusert av danske Gyldendal på grunn av innholdet. Boken hadde allerede gått i trykken da redaktøren Frederik Hegel leste den, og stoppet utgivelsen omgående.

Han hadde godtatt boken ulest fordi han ikke kunne tenke seg at den skulle inneholde «saa stærke realistiske Skildringer, allermindst da Forfatteren er en Dame».

Historien om Gyldendals avslag gjorde det vanskelig for Amalie å finne en annen utgiver, men boken ble til slutt utgitt på et lite norsk forlag. De neste bøkene hennes kom ut på ulike danske forlag, men først mot slutten av forfatterskapet ble hun tatt inn i varmen hos Gyldendal.

Amalie fikk flere henvendelser fra kvinnebevegelsen om å engasjere seg i kampen for kvinners rettigheter, men selv om hun sympatiserte med kampen for kvinners rettigheter, ville hun ikke gå inn i organisert kvinnekamp.

«Der er mange måder at virke for en sag på, og den jeg har forsøgt at gjøre det på, tar al min tid al min evne og også al min kjærlighed,» svarte hun på en henvendelse fra danske Kvindelig Fremskridsforening.

Forarget det pene borgerskapet

Amalie oppførte seg ofte ikke slik man forventet av en kvinne. Som ung jente løp hun gjennom gatene med guttene, som ung frue fungerte hun som matros på sin manns skip. Etter at hun flyttet til København forarget hun ofte det pene borgerskapet.

– Hun snakket for mye, hun drakk for mye, hun røkte for mye, hun lo for mye. Hun viste i det hele tatt en opprørende mangel på selvbeherskelse, og ville ikke underordne seg andres forventninger, forteller Garton.

I likhet med andre biografer mener også Garton at det er sannsynlig at Amalie Skram var manisk-depressiv.

– Amalie var et konfliktfylt menneske med mange motsetninger. Hun kunne være ekstremt sjenerøs, men også hensynsløst brutal. Sinnsstemningene hennes svingte raskt, og hun kunne gå fra å være overlykkelig til fortvilt og deprimert på svært kort varsel, forteller Garton.

«Manns mot om ikke manns kjønn»

«En mands Mesterværk og er skrevet af en Kvinde», «mandig behersket Kunst», «En mærkværdig og mandig bog». Slike ting ble skrevet om Amalie Skrams bøker, og var nok ment som komplimenter.

Men da vennen Arne Garborg hevdet at hun «setter alt for meget inn på å vise at hun har manns mot om ikke manns kjønn», svarte hun irritert: «Hvor kan du, Arne Garborg, komme med slikt høyreskvalder?»

Hva vil det si i denne perioden å skrive som en mann? Gerhard Gran forklarte det i en artikkel om hennes forfatterskap: Stilen hennes er vannklar og uaffektert, hun sier nøyaktig det hun vil uten omsvøp, og forteller den ubarmhjertige sannhet.

- Erik Skrams bøker ble på sin side definert som det motsatte: Eksempelvis beskrev forfatteren Herman Bang Amalies tekster som sterke, dristige og mandige, mens han omtalte Eriks skrivestil som soignert og forfinet, med setninger som slynger seg fram som et kniplingsbroderi, forteller Garton.

Forskjellen mellom Eriks og Amalies forfatterskap økte ettersom årene gikk: Hun skrev flere og lengre bøker, hans bøker kom sjeldnere og var stadig kortere.

– Amalie var samfunnsstormeren, mens Erik var ridderen fra en svunnen tid, sier Garton.