Hva i helvete? Skilt ved Helvete Naturpark i Gausdal. (Foto: Soulkeeper, Wikimedia Commons)
Hva i helvete? Skilt ved Helvete Naturpark i Gausdal. (Foto: Soulkeeper, Wikimedia Commons)

Gammelt navn vondt å vende

Mang en desperat gårdeier har prøvd å bli kvitt et obskønt og skjemmende gårdsnavn, uten en snøballs sjanse i helvete.

Publisert

På øya Kirkøy på Hvaler lå gården Rovehølet før i tiden. Rove er et vanlig navn på Østlandet, og det er funnet helt tilbake til 1300-tallet.

- Rove betyr jo hale, og gården lå borti dumpa, eller hølet. Og naturligvis ble den hetende Rovehølet, selv om det er litt på kanten, sier navneprofessor Tom Schmidt, som for tiden forsker på betydningen av nettopp navn i denne øykommunen i Østfold.

Hadde eierne selv døpt gården, hadde de nok ikke gitt den dette navnet.

Men i et samfunn der de færreste kunne skrive, hadde ikke eierne mulighet til å korrigere eller kontrollere bygdas frydefulle, men noen ganger skjemmende omtale av gården deres.

- Man kunne ikke sette opp et skilt der det sto: Her heter det Solskinnshaugen, sier Schmidt som jobber ved Universitetet i Oslo.

Harde kår ga navn til gård

Mange steder i landet vårt har hatt liknende navn som gården Rovehølet. Stedsnavn sitter hardt i bevisstheten og dagligtalen, og ofte skal det flere år med tilvenning til før et nytt navn etablerer seg.

I eldre tider var det enda vanskeligere enn nå, og det var ikke morsomt å bli sittende maktesløs mens folk omtalte gården din med navn fra kroppsdeler både foran og bak.

Noen ganger var det enda verre: Når gården din fikk navn fra det dypeste, heiteste og hesligste.

- Nå synes folk bare at det er morsomt at et sted heter Helvete, men tenk deg den som hadde husmannsplassen eller gården som ble kalt Helvete!

- Opprinnelsen til navnet er jo et sted der noe er vanskelig. For eksempel et sted der det var vanskelig å få seg et utkomme eller vanskelig å slå, noe som var viktig. De fikk stygge navn, sier Schmidt.

Tom Schmidt viser fram den norske navneforskeren og arkeologen Oluf Ryghs nedtegnelser som han gjorde da han skulle fornorske norske gårdsnavn på 1800-tallet. For å skjønne betydningen, måtte han finne både uttalen, beliggenheten og den gamle skriftformen av navnet. (Foto: Marianne Nordahl)
Tom Schmidt viser fram den norske navneforskeren og arkeologen Oluf Ryghs nedtegnelser som han gjorde da han skulle fornorske norske gårdsnavn på 1800-tallet. For å skjønne betydningen, måtte han finne både uttalen, beliggenheten og den gamle skriftformen av navnet. (Foto: Marianne Nordahl)

Helvete, for et navn

Schmidt har flere eksempler på steder med det diabolske navnet.

Han trekker ut biskop Eysteins jordebok, også kalt Den røde bok, fra bokhylla. Boka er et eiendomsregister fra Oslo bispedømme, fra sent på 1300-tallet.

- ..Helvete…her er det, helviti!

Av en eller annen grunn hadde denne ganske store gården fått helvetesnavnet hengende ved seg, selv om eierne tydeligvis tydeligvis hadde forsøkt å døpe den om:

- ”Sollid, av sume kalla helviti,” er oppført med så og så mye land, leser Schmidt.

- Gårdsnavnet Sollid er satt inn, og det er et rosende navn, men noen kalte det altså fortsatt for Helvete.

Stedsnavn

I denne artikkelserien tar vi for oss hvordan Norge har fått sine stedsnavn og de som jobber med å finne ut hvorfor steder heter det de gjør.

Har du et spørsmål om stedsnavn, stort eller lite, send til [email protected] og vi videreformidler til navnegranskere.

Artiklene i denne serien er:

Lang Tarm-historie

I samme navnegate som Rovehølet, finner vi gården Tarm som lå i Askim.

Tarm er et av gårdsnavnene som Schmidts kollega, førsteamanuensis Margit Harsson ved samme avdeling, har inkludert i et bind i serien, og forskningsprosjektet, Bustadnavn i Østfold.

- ”Tarm, her uttalt tærm, brukt om gård, vel etter jordveiens form”, leser Schmidt.

Gården er kjent fra middelalderen, og den hadde antakeligvis fått navnet sitt fordi den var en lang og smal tarm av en eiendom.

Men denne logiske forklaringen gjorde ikke saken noe bedre for eieren som flyttet til Tarm på slutten av 1800-tallet.

Han erstattet da navnet med Ulfsby - sitt eget slektsnavn.

Gammelt navn er vondt å vende

En litt eldre historie viser at det kunne være vanskelig å få naboene til å snu i navnevaner.

Fra bygdeboka for Vestre Slidre refererer Schmidt historien om husmannsplassen Kunta i Lome.

Til tross for at ordet kan ha kommet fra neverkonte, en slags ryggsekk av never, syntes ikke husmannsparet som bodde der noe særlig om navnet. De opplevde det som fælt og obskønt i sin likhet med det berømte c-ordet fra engelsk språk.

Paret mente at ”Plassen” var et bedre alternativ. Kanskje lengtet de etter en usynlig navnetilværelse hvis de i årevis hadde slitt med uønsket og vitsete oppmerksomhet rundt gården.

Ikke helt uvanlig, stelte de i stand en fest for å døpe om hjemmet sitt. Festen gikk sin gang, men utfallet ble ikke helt som paret hadde håpet.

- Utpå morgenen skal en ha sagt: ”Tunna er tom, tappen er turr og plassen skal hete Kunta no som før.”, forteller Schmidt.

Hvordan oppstår navnet?

Et stedsnavn oppstår fordi det er behov for å skille ett sted fra et annet. Behovet kan oppstå på grunn av noe så enkelt som at dyra alltid går på beite der, for eksempel ved ei myr.

Myra kan få navnet Hestmyra, fordi en hest gikk i myra og druknet, og historien har blitt sittende i folks bevissthet.

Et navn kan beskrive hvordan terrenget ser ut, eller være en henvisning til en historie som er festet til det.

I moderne tid kan navnet ha oppstått ved at en eller annen kommunal navnekomité bestemmer at et bestemt sted jo trenger et navn, eller eventuelt må skifte navn.

- Før, da man ikke hadde navnekomiteer, kom navnet av seg selv. Folk sa kanskje: ”Der hvor han Ola bor, der er det så langt og smalt. Rart han får noe ut av den lange tarmen av en gård.” Dermed: Tarm.

- Eller det bodde et bemerkelsesverdig menneske der: ”Det der var et grepa kvinnfolk!” Dermed: Ranisete, etter Rangdid, som vi nå kjenner i navnet Randi.

Men hvorfor hadde naboene så stor makt over gårdsnavnet? Et av svarene er ganske innlysende.

- Når jeg snakker om stedet der jeg bor, så er det jo bare hjemme, eller hjemme på gården. Det er det jeg kaller det, sier Schmidt.

Oppkalt etter skjønne steder i bøker

Etter hvert som samfunnet ble mer skriftbårent og moderne, fikk folk også en større mulighet til å slette uheldige navn, i hvert fall fra registrene.

De kunne også erstatte dem med nye, ofte fint klingende navn. Endel ble inspirert av navn fra tidens kunstverden.

I Bjørnstjerne Bjørnsons Synnøve Solbakken, bor Synnøve på Solbakken gård, som ligger høyt i åssiden der sola skinner. Torbjørn bor på gården Granlien, skyggefullt plassert nede mellom trærne.

- Etter at Bjørnson utga Synnøve Solbakken i 1857 poppet det opp med Solbakker, sier Schmidt.

Huset han selv bor i heter Solhaug.

- Huset ligger i en dump, og navnet passer svært dårlig, men det ble døpt i 1915, da alle hus i Gamle Aker skulle ha et navn i tillegg til et nummer. Også hadde alle vært i teater og sett Ibsens Gildet på Solhaug.