De kartla og navnga landet

Det er strid om mange norske stedsnavn. Danske offiserers valg av skrivemåte på 1700-tallet lever fortsatt, til tross for en nesten like gammel innsats med å få norske navn inn på kart og skilt.

24.10 2012 05:00


På Hedmarken står det både Vensvangen og Weensvangen på veiskilt. Her er de montert sammen.

Oftest er det lokalbefolkningen som vil bruke gammel dansk skrivemåte på en vei eller et sted, mens norske myndigheter vil skrive norsk.

I Stange vil kommunen skrive Vensvangen med W og to e-er. De mener den unorske skrivemåten er den tradisjonelle.

Temperaturen kan bli høy og begge parter påberoper seg tradisjon. Men hvor kommer de ønskede h-ene, w-ene og doble e-ene egentlig fra?

Den tidligste og mest systematiske innsamlingen av norske stedsnavn sto offiserer fra den dansk-norske hæren fra 1700-tallet for. De gikk opp landet, tegnet kart og skrev ned stedsnavnene.

Dette arbeidet fortsatte på ulikt vis fram til 1980. Johnny Andersen og Ulf Hansen, som jobber på Statens kartverk i dag, har gått i de danske offiserenes fotspor.

Valgene den enkelte karttegner gjorde, har hatt stor innflytelse på hva det heter der du bor og hva du heter til etternavn. Så hvem var de og hvordan jobbet de med å sette navn på Norge?

Et Norge uten kart

Da danskene overtok Norge, fantes det knapt kart over landet vårt. Stedsnavn og veibeskrivelser levde sitt eget liv på folkemunne.

Først på slutten av 1600-tallet befalte danskekongen at landet skal kartlegges. Han var særlig interessert i områdene mot Sverige, for stemningen mellom nabolandene var spent.

Melchior Ramus, en norsk teolog og kartograf, fikk rundt 1690 det første oppdraget av kongen. Ramus hadde ikke store ressurser til rådighet. Han skrev til norske og danske embetsmenn rundt i landet, og ba om stedsnavn og beskrivelser av elver, store vann, fjellområder, kirker og bebyggelser.

Embetsmennene hadde lokalkunnskap, og noen av prestene og sorenskriverne gjorde også egne undersøkelser. De skrev ned det de hørte, men oftest på dansk, som var det offisielle norske skriftspråket på den tiden.

Ramus er beskrevet som en “unique og kostelig lærd Mand i alle Fakulteter”, men å tegne kart på bakgrunn av innsendte opplysninger som ofte hadde gått gjennom flere ledd, ga mange feilkilder og kartene ble aldri utgitt.

Spent mot Sverige

Behovet for kart økte, særlig på grunn av det problematiske forholdet til Sverige. Danske offiserer ble derfor sendt til områdene langs svenskegrensa og en systematisk kartlegging av Norge var i gang.

Kartleggingen hadde først og fremst militære formål.

Johann Theodor Wegener var soldat hele livet. Allerede som trettenåring ble han kadett i den danske hæren, og som nittenåring var han blitt personlig adjutant hos prins Carl av Hessen.

Når prinsen året etter reiste til Norge, fulgte Johann Theodor med. Her deltok han i kartleggingen av landet. Signaturen til Wegener finnes i mange av loggbøkene i arkivet på Statens kartverk.


Johann Theodor Wegener, dansk offiser, var med på å måle opp navne og nedtegne stedsnavn. Hans signatur går igjen i arkivet på Statens kartverk.

Johann Theodor gikk opp Norge, sammen med sine offiserkollegaer. Om han ba om akkurat denne jobben, eller om han fikk den tildelt og like gjerne kunne ha gjort noe helt annet, vet vi ikke.

- Det er stor forskjell i kvaliteten på arbeidet til de danske offiserene, sier Jonny Andersen, oppmålingsingeniør på Statens kartverk og arvtaker etter Wegener.

Noen av dem hadde ingeniørutdanning eller opplæring i topografi, andre lærte underveis i jobben.


Johnny Andersen har jobbet i femti år på Kartverket. Somrene gikk i mange år med til feltarbeid.

Ingen instrukser om navn

Johann Theodor fikk ingen instrukser med seg for hvordan han skulle skrive ned navnene hans samlet inn blant folk, og som skulle inn på kartet. 

Offiserene som satte w-er og z-er på kartene, og krydret med stumme h-er, hadde dansk som skriftspråk, enten de var født i Danmark eller var norske med dansk utdanning.

Det fantes heller ikke noe dansk rettskriving på denne tida, innflytelsen fra tysk var sterk, og overflødige bokstaver var vanlig.

Noen av offiserene var opptatt av det norske – både språket og navnene – og skrev lojalt ned det bønder og byfolk sa.

Sa den innfødte at stedet ble kalt Hov, så skrev noen av offiserene ned Hov på kartet. Andre brydde seg ikke om det lokale. De skrev Hoff, som var mer i tråd med den danske skrivemåten: to ff-er som uttales v.

Slik gikk det med mange norske navn: Øya ble til Øen, og Dal til Dahl.

Wegener jobbet med kart fra Hvaler. Det skrev han ned som Walöer – og det var denne skrivemåten som havnet på kartet.


På et kart fra 1776 har Johann Theodor Wegener skrevet Walöer for Hvaler.

Etter åtte år med oppmåling reiste Wegener tilbake til hjemlandet Danmark. Toppen og bunnen av karrieren kom i 1813, da han fikk overkommandoen i en grensekonflikt med Tyskland. Det gikk bra helt til Kongen endret sin politiske linje, og ville være nøytral i konfliktene mellom russere og franskmenn.

Wegener derimot ville fortsette å krige mot franskmenn og trosset kongens ordre. Slik gikk ferden fra oppmåling av det norske landskapet til fengsel i Danmark - selv om han raskt ble tatt til nåde igjen.

Hva sier de egentlig?

Offiserene gikk ikke helt tomhendte ut i det norske landskapet. De støttet seg på kirkebøker, jordbøker, rettsdokumenter og brev – alt skrevet av embetsmenn på dansk.

Det fantes mange skrivemåter av stedsnavn i de gamle dokumentene, for hver gang det kom en ny prest, skrev han navnet inn på ny måte. Gården Kvivaag ble fra 1600-tallet skrevet ned både Quievogh og Quindeuoigh og noen tiår seinere: Qvie-vaag.

Det var kanskje ikke så lett heller, for danskene å forstå de norske dialektene.


Tom Schmidt er professor i stedsnavn på Universitetet i Oslo.

Offiseren som gikk rundt i Aurland og samlet inn navn, kom til Stemberdalen.

- Navnet kommer opprinnelig fra stodmerr, det vil si ei hoppe. Antagelig har dette vært en beiteplass for hester, sier Tom Schmidt, professor i navnegransking på Universitetet i Oslo.

Men dansken skjønte nok ikke dialektordet stember, så han skrev ned et navn som ga mer mening for han: Steinberg. Og dalen heter fortsatt Steinbergdalen.

At navnene ble skrevet på forskjellige måter av ulike karttegnere, var ikke en stor bekymring for noen. Den som var på stedet, skrev ned navnet etter eget forgodtbefinnende – og valget han gjorde finnes på norske veiskilt og navneskilt den dag i dag.

Møtet med folket

Jobben som karttegner ga mange møter med det norske folk. Offiserene var først og fremst på jobb for kongen, og områder av militær-strategisk interesse hadde prioritet. Men så kom turen til resten av Norge.

- Offiserene var som oftest innlosjert på den lokale prestegården, og da ble det vel så som så med kontakten med folk flest, og presten hadde dansk bakgrunn og lang trening i å skrive de lokale navnene i dansk form, sier Schmidt.

Løynant Fredrik Christian Sejersted  fikk i 1885 oppdraget med å kartlegge indre områder av Vest-Agder og Rogaland for første gang. Han hadde kontakt med lokalbefolkningen, og det norske folks vaner gjorde stort inntrykk på en tjueåring med dansk dannelse og offiservaner.

Skiddenfærdig og svinsk er Siredølen,” konkluderte Frederik Christian. Og verst var det når han besøkte setrene.

”At vadske sig er natuligvis ikke tale om. Luus og lopper leve her ret et herlig Liv i de af Smuds sorte Skindfælder og Bleiler og paa de skidne Kroppe”.

Overgangen fra offisermaten til norsk seterkost kunne være hard. Ifølge Fredrik Christian ble melka som sto framme i boller, askegrå av sengestøv og dekket med alle slags insekter. Når han spurte om å få melk, tok ”en til Væmmelse skidden Kone” bollen ned fra hylla, og fjernet fløtelaget med skitne fingre, som hun slikket, før hun ga bollen til Fredrik.  

Han beskrev også sovevanene. Siredølene lå tett i tett i den ene senga som var på stølen, i ”skidne, fillede, ækle Skindfælder” og ”heri sammenstuve sig da om Natten Mænd, Koner, Gutter, Jenter og Børn Side om Side indtil Tylvten fuld og veld det og ligge som de altid bruge i Siredal – for at spare Linnedet sige de – aldeles nøgne”.

Kultursjokket og vemmelsen stiger opp av den 20 år gamle løytnantens beskrivelser. Avstanden mellom skriveren og det som var kildene hans kunne knapt vært større.

Det er ikke vanskelig å forestille seg at avskyen og fremmedfølelsen overfor det norske bygdefolket fikk konsekvenser for hvor mye respekt offiserene fikk for norsk uttale av stedsnavn?

General starter kartverk


General Heinrich Wilhelm von Huth grunnla Statens kartverk og var sjefen til de unge offiserene som kartla Norge.

En dansk general, Heinrich Wilhelm von Huth, var sjefen til karttegnerne. Under hans ledelse startet arbeidet med å kartlegge økonomiske, og ikke bare militære, ressurser.

Han hadde en omfattende og omskiftende militær karriere bak seg – med deltakelse i syvårskrigen i Europa og tvungen eksil - da han kom til Norge og ble sjef for bygg- og veivesen, og drev store landmålingsprosjekter. I 1773 tok von Huth initiativ til å etablere det norske kartverket.

Tilbake i Danmark fortsatte han med bygge- og planarbeid, og ble til slutt statsminister.

Fornorskning

Bekymringen over danske skrivemåter av norske navn startet tidlig, allerede på 1800-tallet. En av dem som gikk i bresjen for å få norske skrivemåter på norske steder, var Gerhard Munthe.

Han var norsk, utdannet offiser i Christiania og fikk tjeneste i oppmålingsarbeidet i 1811. Munthe var svært interessert i språk, og satt ofte i København og studerte gamle norske kilder. Han hadde vitenskapelig tilnærming til hva stedene skulle hete, og ga ut historiske kart med norske navn.

- Munthe gjorde en god jobb når man tenker på utgangspunktet han hadde. For det fantes ingen tradisjon for å skrive annet enn dansk på den tida. Men han ble rakket ned på av mange i samtida og seinere av målrøkterne i første halvdel av 1900-tallet, fordi han ikke gikk langt nok i norsk lei, forteller Schmidt.

Det tok nærmere hundre år før Munthes arbeid ble normen. Fornorskningen hadde økt gjennom Stortingsvedtak og gjennom det banebrytende arbeidet til Oluf Rygh som samlet inn opplysninger til titusenvis av stedsnavn til den nye skattematrikkelen av 1886.

Det var ikke lenger kartoppmåleren som skrev navnet inn på kartet etter eget forgodtbefinnende, nå ble navnene sendt til navnekonsulenter som sjekker gamle kilder og norsk uttale.

Les bakgrunnssaken: Norske stedsnavn: fra grav til Graff, fra tale til skrift

De moderne Wegenerene


Ulf Hansen er nettopp gått av med pensjon etter å ha jobbet i Kartverket siden 1962. Han jobber fortsatt noen timer i uka på arkivet.

To hundre år etter de første offiserene trasket av gårde, startet Jonny Andersen og Ulf Hansen på Statens kartverk.

Men Andersen og Hansen har ikke militær bakgrunn, for Kartverket var overført til Samferdselsdepartementet rett etter krigen.

De moderne topografene gjorde i prinsippet det samme som Wegener. Hver sommer reiste de rundt i Norge og beskrev terrenget og snakket med folk om stedsnavn.

Med seg hadde de kartene  som Wegener, Stockfleth og andre danske offiserer hadde tegnet opp. Kartene skulle sjekkes opp mot luftfoto og andre moderne teknikker.

- Det var en historisk sus over arbeidet, der vi gikk med de gamle kartene, sier Hansen.

Metoden er den samme som brukes av stedsnavnsforskere: teori kombinert med lokalkunnskap.

- En sein sommerkveld banket jeg på døra til et hus oppe i Lofoten, forteller Andersen.

– Etter en god stund hører jeg det tusler i gangen, og en gammel dame i nattkjole, med utslått hår og uten tenner åpner.

Han forklarte sitt ærend, og damen slapp han inn.

- Vi ble sittende i flere timer gjennom den lyse sommernatta. Hun fortalte om området og ga meg lokale navn. Slike episoder gjorde feltarbeidet ekstra morsomt, sier Andersen.

I 1987 var Norge kartlagt. Feltarbeidet avsluttes. Men arbeidet er ikke helt over. Det er fortsatt rom for forbedringer, og ikke minst skal navnestrid løses. Andersen administrerer en database over 100 000 navnevedtak, en del av disse står det strid om: dansk skrivemåte eller norsk.

Det er Statens kartverk som i siste instans bestemmer skrivemåten for norske naturnavn, og navnesakene er mange.

- Det er flest klagesaker fra Sunnmøre og færrest på Østlandet, forteller Hansen.

Alle parter kan vise til gamle kart og dokumenter, med et utall av skrivemåter.

Vensvangen eller Weensvangen

På Hedmarken har det brutt ut strid om navnet Vensvangen. Formannskapet i Stange vedtok at en vei skulle hete Weensvangvegen, mens Statens veivesen satte opp skilt med Vensvangen.

Navnet Ven kan være mer enn 2000 år gammelt, og betyr eng. Men en dansk offiser har skrevet det ned på sitt språk i sin tid, og da ble det Ween.

Driftsjefen i Stange Almenning, henviser i Hamar Arbeiderblad til 150 års tradisjon med Ween. Bjarne H.  Christiansen fra Arbeiderpartiet viser også til en lang historie, og peker på gården Ween og setra Weensvangen.

Ween-tilhengerne får ikke støtte fra verken Språkrådet, Veivesenet eller Statens kartverk. De offentlige etatene viser til stedsnavnsloven som ble vedtatt i 1990 og revidert i 2006. Her vektlegges navnets opphav, vanlig norsk rettskriving og muntlig uttale.

Men det stopper ikke striden om hvilken tradisjon som skal legges til grunn, den eldste eller den eldste som finnes på skrift.

Referanser:

Dansk biografisk leksikon, 1. utgave. C.F. Bricka, Gyldendal (1887–1905)

Norsk biografisk leksikon (1999-2005)

Stadnamn, NOU 1983:6

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Annonse

Stedsnavn


(Illustrasjon: Per Byhring)

I denne artikkelserien tar vi for oss hvordan Norge har fått sine stedsnavn og de som jobber med å finne ut hvorfor steder heter det de gjør.

Har du et spørsmål om stedsnavn, stort eller lite, send til epost@forskning.no og vi videreformidler til navnegranskere.

Artiklene i denne serien er: