Norsk navnesnobberi

I Norge er vi stolte av å ikke være snobbete. Vi kvittet oss tidlig med adel og liker godt at kongebarna går på vanlig skole, at statsråder handler sin egen mat, og at Norges rike menn går i topplue og har matpakke med på jobben.

Vi er så stolte av det norske at det kan tippe over når skiløperne går i mål og når fotballlandslaget har en fjern sjanse i et internasjonalt mesterskap. Vi lever godt og rikt utenfor Europa og er fornøyd med vår særegenhet.

Norge blir også stadig enklere. Byråkratiet er blitt smidigere og skjemaene forenklet, vi stoler på hverandre her oppe i dette velstående landet. Og språket forenkles – stivt, oppstyltet byråkratispråk ler vi av.

Men etternavnene våre – de forvansker vi og skriver på utenlandsk og med unødvendige bokstaver i forsøk på å gjøre dem finere. Gammelt og nytt snobberi gjør at utdaterte skrivemåter lever videre.

Antallet etternavn med w og z vokser her i landet. De siste fem årene har det blitt 32 000 flere som har etternavn med w, og 27 000 flere som har z i navnet, ifølge SSB.

Noe av veksten skyldes innvandring. Men den skyldes også systematisk valg vekk fra enkle etternavn når babyer skal navnes, og kvinners fortsatte tradisjon med å ta mannens navn ved giftemål.

Mange skrivemåter, vi valgte den vanskeligste

Hvorfor er det bare 126 som heter Dal til etternavn, mens det er 11 590 som heter Dahl? Det er bare 63 som heter Krok, men 2000 heter Krogh og Krog, ifølge SSB. Norske Vik skrives like gjerne som Wiigh, Wiik og Vigh.

Gårdsnavn ble skrevet på mange måter opp gjennom dansketida og langt inn i vår tid. Våge kunne også ble skrevet som Waage, Wåge og Vaage. 

De forvanskede navnene skyldes at vi ikke hadde et norsk skriftspråk da vi ble koloni under Danmark. De kommer fra manglende rettskrivingsregler i dansk for tre-fire hundre år siden, slik at det var tilfeldighetene som rådde, om det ble v- eller w, enkel eller dobbel vokal og en h eller ikke.

De skyldes også danskutdannede embedsmenn og offiserers manglende interesse for lokalbefolkningens kultur og tale.

Det skyldes at folk stolte mer på øvrigheten enn egen tradisjon, og fulgte etter presten og futen i skrivemåten av eget navn.

Stedsnavn blir til gårdsnavn blir til etternavn

Gjennom fire artikler har forskning.no tatt for seg stedsnavn gjennom historia og gjennom navneforskning.

Når du jobber med stedsnavn, treffer du på etternavn.

For mange har etternavn etter stedet familien engang bodde på. Flyttet de, tok de nytt navn etter den nye gården. Først i 1923 kom loven om etternavn, og familiene måtte velge et fast navn.

Det navnet var ofte på dansk, skrevet med unorske w-er, h-er, doble e-er og to ff-er i stedet for v.

Hvor kommer bokstavene fra?

Det norske skriftspråket ble rammet hardt av at mange skrivekyndige bukket under for svartedauden. Da danskene overtok Norge, ble dansk det offisielle skriftspråket.

Prester og sorenskrivere hadde sin utdanning fra Danmark, enten de var norske eller danske. De skrev ned navn i kirkebøker og tingdokumenter på et dansk som var under sterk innflytelse av tysk. Det haglet med w-er, z-er og overflødige bokstaver.

Noen av bokstavene kom i et forsøk på å forklare uttale: en h i tysk angir at vokalen foran skal være lang. Dahl forteller altså at ordet uttales dal og ikke dall. Det har vi ikke behov for i skandinaviske språk.

Etternavn og stedsnavn kunne bli skrevet ned av samme prest på flere måter – fordi det ikke fantes noe rettskriving på dansk og ikke noe norsk. Kom det en ny prest, fikk navnet ny skrivemåte i kirkeboka.

Tilfeldigheter ga norsk eller dansk

Da den systematiske innsamlingen av norske stedsnavn startet på 1700-tallet i forbindelse med kartleggingen av Norge, ble det gjort av offiserer i den danske hæren, både dansk- og norskfødte. Noen var interessert i det norske og våre navn, andre var mer opptatt av kart. Formålet var militært, ikke å lage norsk navnehistorie.

Noen av dem endret navnene de hørte til egen skrivemåte, mens andre var mer lojale mot uttaleformen da de skrev navnet inn på kartet.

Det virker ganske tilfeldig hvem som gjorde hva.

Det kan godt være at prester og offiserer som var norske av fødsel, oftere skrev ned hva folk sa navnet var – på norsk, mens de danske brukte sitt eget skriftspråk oftere.

De som var interessert i språk og navn, brukte sikkert mer tid på å få ned det lokale navnet, men de som var mest opptatt av å kartlegge Norge i tilfelle krig med svenskene, skrev på hærens eget språk: dansk.

I dansketida hadde tysk høy status, mens dansk var lavstatusspråk – for danskene. Ludvig Holberg  skrev: ”Fransk taler man med sin ligemand, tysk med sin tjener og dansk med hunden.” Den tyske innflytelsen førte til en overflod av bokstaver og kronglete skrivemåter i et dansk uten rettskrivingsregler.

Det norske folket var bønder, kanskje ikke helt rene og lusefrie, og kunne verken lese eller skrive, og de var kanskje ikke de kildene man respekterte mest om man var ung, dansk offiser og skulle skrive ned navnet på plassen deres.

Deres eget språk må ha framstått som bedre og enklere enn de knotete norske dialektene de fikk høre rundt omkring.

Norsk politikk var norske navn

Dansketiden er viktig for hva vi heter i dag, for det er de gamle kirkebøkene, kartene og tingdokumentene som er den tradisjonen folk påberoper seg når de ønsker finere etternavn, som Wahl, Graff og Wiig.

Så å si samtidig som norske navn ble nedskrevet på dansk, startet fornorskningen - allerede fra 1811. Danske og norske politikere og språkfolk forsøkte tidlig å gjøre norske navn norske også i skrift.

Stortinget gjorde flere vedtak om fornorskning av stedsnavn, det første i 1838.

Men arbeidet var vanskelig og gikk sakte, for det skulle gjøres vitenskapelig og med dokumentasjon i gamle kilder – og uten et norsk skriftspråk og rettskriving å støtte seg på.

Fornorskingen av navn på gårder og steder har skapt strid helt siden 1700-tallet og fram til i dag. Folk blir sinte når den moderne øvrigheten, som Statens kartverk, forskere og navnekonsulenter, vil skrive navn på norsk, og vil heller ha en av de fire-fem skrivemåtene prester og futer i dansketiden tilfeldigvis valgte.

Flukten fra -sen-navn til dansk

Flukten fra –sen-navnene har pågått lenge. På 1800-tallet har halvparten av befolkningen i de store byene -sen-navn. I 2012 har andelen med -sen-navn sunket til nær 22 prosent.

Det er kanskje forståelig at folk vil hete noe mer unikt enn Hansen og Olsen. Men hva tar de så? Hvorfor ikke velge gamle navn med tradisjon, i stedet for forvanskede skrivemåter av gamle gårdsnavn?

Mange påberoper seg tradisjon når de skriver sine nye etternavn på ubehjelpelig dansk med w og doble a-er. Ikke tradisjonen fra århundrene før, ikke tradisjonen med å skrive norske navn som også startet i dansketiden.

Det kan ikke være noe annet svar enn navnesnobberi.

For tradisjon som svar holder ikke i møte med den faktiske historia og tilfeldighetene i nedtegningen av norske gårdsnavn. 

Det ser rett og slett finere ut med danske navn. En arv fra kolonitida, der vårt eget ikke var bra nok.