Norske stedsnavn - fra grav til Graff, fra tale til skrift

Bakgrunn:

Vikingtidens stedsnavn lever fortsatt, men både dansketid og språkstrid har satt permanente spor på hva Norge og nordmenn heter.

24.10 2012 05:00


Dansketida hadde stor innflytelse på stedsnavnene våre.

Da veiskiltet Vatle ble satt opp i bygda Votlo på Osterøy i sommer, tok det ikke lang tid før skiltet ble sagd ned.

Lokalbefolkningen, med etternavn både Vatle og Votlo, har kranglet om bygdenavnet i generasjoner. Andre skrivemåter har vært Wotle, Wathle, Votle og Vasle.

På Hvaler ligger Rev, som ble skrevet Reff i dansketida. Den gang ble begge skrivemåter uttalt som rev. Nå har skriftmåten blitt til uttalen: navnet uttales med to ff-er.

Ofte er det forskjell mellom stavemåten på stedsnavn og slektsnavn.

Gårdsnavnet Verkland, som på gammelnorsk betyr et godt opparbeidet stykke land, ble til familienavnet Wergeland på 1700-tallet.

- Vi skriver navn på naturen rundt oss på norsk, slik vi snakker, men vi skriver etternavnet vårt som på oldemors tid eller fra en skatteliste nedskrevet på 1800-tallet, sier Ulf Hansen.

Han er nettopp pensjonert fra Statens kartverk etter femti år i jobben, men er fortsatt på arkivet noen dager i uka.

Hvordan kan det ha seg at vi skriver og snakker norsk, men at enkelte stedsnavn og mange etternavn er skrevet på et gammelt, stivt dansk?

Utenlandske karttegnere som ikke helt forsto norske dialekter er et av svarene. En stadig økende tillit i befolkningen til det skrevne ord er et annet svar.

Utgangspunktet er noen tusen år gammelt, og et Norge i stadig endring.

Muntlige navn i gammel tid


Henrik Verkland - eller Wergeland som en eldre slektning av Henrik forandret navnet til på 1700-tallet. (Malt av Carl Peter Lehmann)

Navn var et muntlig fenomen gjennom hele vår tidlige historie. Mange har forsvunnet, men noen svært gamle navn lever fortsatt.

Elva Nid og øya Hitra kan være så mye som to tusen år gamle. Også de enkle naturnavnene som Dal, Vik, Nes og Berg kommer fra svært gammel tid.

Fra år 400 og utover vikingtiden kom de sammensatte navnene. Landskapet fikk navn etter hvordan det så ut. Løten er satt sammen av laut som betyr søkk i landskapet og –vin som betydde eng. Heggen er navnsatt etter det som vokste der: treslaget hegg og – vin.

Da bygninger kom opp, gikk navnet på beitelandet over til å bli gårdsnavnet.

Også de som bodde på gårdene preget navnet. Ramstad kommer fra mannsnavnet Rafn og stad, som i bustad. Endingen –stad er typisk vikingtid.

Fra norsk til utenlandsk

Først da navn ble skrevet ned, kom den utenlandske innflytelsen inn. For skriverne hadde lært kunsten i utlandet.

Og med skriverne startet det lange løpet fra norske navn til stadig mer dansk.

Norsk skrift fikk et hardt slag av Svartedauen, og vi var uten skrivekyndige, mens den europeiske dokumenthaugen vokste.

I andre land var det kommet kart i spredning fra 1500-tallet, men Norge var uten.

Hollandske spor

Det var et problem for hollandske sjøfarere som skulle seile langs norskekysten.

De måtte lage egne kart, og tegnet det de så på kystseilasen. Disse kartene hadde stor verdi, for de ga eierne en konkurransefordel i handelen langs kysten. 

I 1585 kom første utgave av et slikt kart, det ble aldri trykt i Norge, men kom ut i Holland. 

De hollandske sjømennene satte også sine egne navn på norske plasser, og noen av dem består i dag: stranda Huk i Oslo kommer fra det nederlandske hoek, som betyr nes.

Norge blir kartlagt

Da danskene overtar Norge fra 1450 og utover, var landet fortsatt ikke tegnet opp. Og slik var det lenge.

Men så bestemte danskekongen seg for å kartlegge Norge.  Det kunne være greit å ha oversikt over eiendommen.

Dessuten var forholdet til Sverige spent. Danske offiserer ble derfor sendt til områdene langs svenskegrensa og en systematisk kartlegging av Norge var  i gang.

Norsk muntlig, dansk skriftlig

Danskene dro ut i landet og spurte lokalbefolkningen om hva stedet het, hva de kalte elva, vannet og enga. Og de skrev det ned. Formålet var militært, og ennå fantes det ingen instrukser når det gjaldt skrivemåte.

Noen av offiserene var interesserte i språk og navn, og skrev ned norsk uttale, mens andre skrev det de trodde de hørte – på dansk.

Bøndene som oppga sine navn til mennene i uniform, kunne ikke lese. Det var derfor ingen kvalitetssikring av at navnene kom ned på kart og registre i den formen det ble uttalt lokalt.

De muntlige norske formene levde godt side om side med de danske i lang, lang tid. På kartene sto det Hoff, men folk sa Hov. Grav ble skrevet Graff, krok ble til Krogh.

Kart var ikke i bruk blant vanlige folk, så innflytelsen av det skriftlige over det muntlige var liten.

Hedmark, Østfold og Akershus ble satt på kartet av danskene. Så dro de hjem.


De danske offiserene håndtegnet vakre kart med mange detaljer i målestokken var 1:10 000. Dette kartet over Haldensområdet er fra 1775.

Svenskene tok over

Norge var blitt underlagt Sverige i 1814, og denne kongen ville også ha systematiske oversikt over sin nye eiendom. Men det omfattende arbeidet fra siste del av dansketida tok slutt. Det var rett og slett ikke mer penger.

Da måtte målestokkene bli mindre og færre stedsnavn kom med på kartene. 

- Navn på boplassene til småkårsfolk detter ut når målestokkene blir mindre, og navnene blir derfor heller ikke registrert i offentlige dokumenter, forteller Johnny Andersen, oppmålingsingeniør gjennom femti år ved Statens kartverk.

Norge ble tegnet opp i grovere trekk, færre stedsnavn ble registrert, men den danske innflytelsen besto.

- Det danske språket styrket seg faktisk etter 1814, forteller Tom Schmidt, professor i navnegransking ved Universitetet i Oslo.

Offiserer og embedsfolk hadde sin utdanning fra danske universiteter, og holdt fast på det skriftspråket de kunne – når de skrev stedsnavnene inn i offisielle dokumenter.

Den første normeringen

Kartarbeidet hadde gitt mange varianter av norske stedsnavn. De som registrerte hadde skrevet navnene på både norsk, gammelnorsk, moderne dansk og et stivere dansktysk.

Gårdsnavnet Øtne kunne derfor være skrevet Øttne, Ottne, Wttne, Vdttne, Ythne, Utne og Øthne.

De første forsøkene på å få orden kom i 1838. Det handlet mindre om stedsnavn, og mer om å få til en ajourført liste over faste eiendommer. Det gjaldt å få oversikt over hvem som skylde skatt. Men Stortinget bestemte også å normalisere gårdsnavnene i samme slengen.

Resultatet var ikke bra nok, og arkeologen og historikeren Oluf Rygh fikk i 1878 jobben med å lage en ny og sterkere normering av stedsnavnene. Han lette opp navn i historiske kilder, som sagaer, manntall, diplomer og eiendomspapirer. Som de danske offiserene før han, samlet han inn lokal uttale av stedsnavn, i alt 70 000 navn på gårder og bruk.

Rygh regnes som grunnleggeren av faget stedsnavnsgransking i Norge, og hans innflytelse og arv er fortsatt sterk.

- Fram til 1880-tallet var det aksept for at topografen satte stedsnavnet når kartet ble laget, men fra dette tidspunktet begynte kartverket å bruke Oluf Rygh som navnekonsulent, forteller Andersen.

Forskerne inn i bildet

Ordningen med navnekonsulenter ble fast, og da kom også vitenskapen inn i nedtegnelsene av navn på kartene.

- Topografene skrev ned det de trodde de hørte, men det kom ikke rett inn på kartet lenger. I stedet ble det sendt til universitetet til vurdering hos konsulentene, sier Hansen.

Navnekonsulentene hadde stor innflytelse på vurderingen av skrivemåtene, selv om det fortsatt var Statens kartverk som tilslutt bestemte hvordan stedet skulle skrives.

Men de gamle kartene fortsatte også å ha innflytelse på stedsnavnene. For de var fortsatt  i bruk.

- Ta Møre som et eksempel. Det første amtskartet kom i 1885, det ble revidert litt i marka og med veier i 1933 og 1949, men navnene sto skrevet som da det først kom ut. Og dette kartet var i salg fram til 1970, forteller Andersen.

Og når folk leste på kartet hva stedet het, ja, så var vel det navnet. Den skriftlige formen påvirket det folk sa til daglig.

Språkstriden setter sitt preg

Striden om språket i Norge skulle være et modernisert dansk, bokmål, eller bygget på dialekter, nynorsk, raste lenge. Den satte også preg på både kartarbeidet og vurderingen av hva som var riktig skrivemåte.

Etter andre verdenskrig begynner Per Hovda, en ihuga nynorskmann, som språkkonsulent for Kartverket. Han ville ha nynorske skrivemåter på kartene – med i- og a-endinger og høgnorskformer.

Han var en bestemt mann, og vant ofte fram med sine forslag. 

- En av de få gangene han ikke fikk viljen sin, var da han kom med forslag om at Ekeberg i Oslo skulle hette Eikaberget, forteller Andersen.


Johnny Andersen (til venstre) og Ulf Hansen jobber på Statens kartverk. Begge har jobbet med kartoppmåling og feltarbeid, på samme måte som de danske offiserene noen hundreår før. Her i arkivet foran gamle kart fra hele Kartverkets historie - som startet i 1773,

Det skriftlige vant

Befokningen ble mer lesekyndig, og sakte men sikkert fikk det skriftlige navnet innflytelse over det muntlige, særlig der navnene ikke var i utstrakt bruk.

- Der det er få brukere av navnet, som på små, isolerte gårder og i marka, tar kartnavnet raskere over, forteller Hansen.

– Turistene kommer med kart, og bruker navnet de finner der, og så blir det hetende det etter hvert.

Stedsnavn ble skrevet ned i en stadig voksende offentlig dokumentasjon: kart, kirkebøker, skjøter og brev. Den skriftlige versjonen av navnene festet seg – enten det var skrevet på norsk eller dansk.

- Folk fikk stadig mer tillit til det skriftlige, sier Schmidt.

Stedsnavn og etternavn skiller lag

Opprydningen i stedsnavnene og innføring av norsk skrivemåte ble etterhvert vedtatt politikk. Nå er det vanlig rettskriving og uttale og ordets opprinnelse som blir avgjørende.

Men om stedsnavnene ble stadig norskere, gikk det andre veien med etternavnene.

Fra 1923 var det lovpålagt med faste etternavn. Før det tok folk navnet fra plassen eller gården de bodde på – og byttet gjerne når de flyttet.

- Når folk måtte bestemme seg, vant den skriftlige formen av navnet, sier Schmidt.

Og den var ofte på gammel dansk.

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Annonse

Stedsnavn


(Illustrasjon: Per Byhring)

I denne artikkelserien tar vi for oss hvordan Norge har fått sine stedsnavn og de som jobber med å finne ut hvorfor steder heter det de gjør.

Har du et spørsmål om stedsnavn, stort eller lite, send til epost@forskning.no og vi videreformidler til navnegranskere.

Artiklene i denne serien er: