Mennesket har alltid sett med undring på stjernene. Og det å tenke seg at stjernene der oppe skal ha innflytelse på våre egne liv ser ut til å være en ganske vanlig konklusjon å trekke av denne stjernetittingen.

Fra Midt-Østen

Mayaene og aztekerne var ivrige astrologer. Astrologien hatt mye å si for inderne og særlig kineserne, som drev med astrologi for 4000 år siden. Østlig astrologi har da også fått en viss popularitet i Vesten, men den astrologien vi europeere kjenner best er den som har sine røtter i Midt-Østen.

Assyrerne brukte astrologi til å forutsi fremtiden for 3 000 år siden. Den tolvdelte dyrekretsen ble utarbeidet av babylonerne innen 450 før Kristus. Men det var grekerne som la mesteparten av grunnlaget for den astrologien vi kjenner igjen fra horoskopsiden i Det Nye.

Astrologene fikk problemer da kristendommen skviset andre religioner ut på sidelinja. Den kristne tenkningen la vekt på menneskets frie vilje, dog med en viss mulighet for påvirkning fra overetasjen. Dette var vanskelig å forsone med astrologiens påstand om at vår fremtid var forutbestemt fra fødselsøyeblikket.

Dessuten advarer Skriften ettertrykkelig mot spådomskunst av forskjellige valører.

Gjenoppdaget i renessansen

Men da den antikke kulturen ble gjenoppdaget i renessansen, ble astrologien med på lasset. På denne tiden var astronomi og astrologi på mange måter det samme, på samme måte som alkymi og kjemi var det. Men på samme måte som kjemien etterlot alkymiens påstander om at de kunne lage gull på historiens skraphaug, gjorde arbeidet til astronomer at vitenskapen snart distanserte seg fra astrologien - selv om for eksempel den berømte astronomen Kepler ikke ville benekte astrologien. Han mente bare at så godt som alle astrologer bortsett fra han selv var bløffmakere…

Astrologiens renessanse ble også angrepet av kristne teologer, og astrologien ble fordømt av Pave Sixtus V i 1585.

Et vendepunkt kom på 1900-tallet. Da sveivet en stor okkult vekkelse over Vesten, noe som ga seg utslag i en oppblomstring av spiritisme, hemmelige selskaper og ymse mirakelkurer. Astrologi passet tidsånden som hånd i hanske. Og selv om spiritismen og mange av dens samtidige følgesvenner har gått av moten, er astrologien nå så populær at du knapt finner et ukeblad uten horoskoper. Og USAs førstedame Nancy Reagan ble på 1980-tallet berømt for sine konsultasjoner hos astrolog.

Healing og selvutvikling

Selv om astrologien begynte som en måte å forutsi fremtiden på, er det påfallende mange moderne astrologer unngår å komme med påstander om at de kan - eller vil - gjøre slikt. Dagens astrologi er på mange måter heller et redskap i den store verktøykassa av nyåndelig healing og selvutvikling.

Som mange andre moderne mystikere har astrologene funnet ammunisjon hos den sveitsiske psykoanalytikeren Carl G. Jung. Jung var en av Freuds elever, men brøt med Freud og var inspirert av forskjellige okkulte strøminger. Jung var igjen inspirator for en viktig retning innen dagens astrologi, astroterapi.

Astroterapiens far, Dane Rudhyar, tok på 1930-tallet til seg jungiansk psykologi og ideer om at psyken søker psykisk helhet eller “individuasjon”. Rudhyar mente å se det samme i horoskopet.

Kjenne seg selv

I Rudhyars tenkning har astrologien gitt opp å fortelle oss hva som skjer i morgen, og blir mer et redskap for at vi skal kunne kjenne oss selv.

“Jeg er bare interessert i astrologi som et middel til å hjelpe mennesker til å gi livet en mer helhetlig og rikere mening … Jeg ser ingen verdi i forutsigelsen av nøyaktige hendelser eller for den saks skyld i presise karakteranalyser.”

Anslag tyder på at vel to tredjedeler av alle astrologer i Vesten er opptatt med karakteranalyse.

Dette er problemet med mye kritikk av astrologi: Astrologene kritiseres for hva de drev med før i tiden, ikke hva astrologien faktisk står for i dag. Men likevel er det interessant å ha i mente astrologiens historie. For det spørs jo om man ville ha lyst til å få sine problemer løst av en terapeut som tror at problemene i ekteskapet ditt bunner i at Venus står i en uheldig posisjon.