Denne artikkelen er produsert og finansiert av NIBIO - les mer.

Turisme er en påkjenning for kulturmiljøer. Turister på besøk i det sårbare kulturmiljøet Virgohamna på Svalbard.
Turisme er en påkjenning for kulturmiljøer. Turister på besøk i det sårbare kulturmiljøet Virgohamna på Svalbard.

Skader råtesopp og turister kulturminnene på Svalbard og Hardangervidda?

Gamle fangststasjoner og stølshus er kulturminner i tre som brytes raskere ned enn forventet.

Til daglig tenker vi gjerne på Svalbard som et av Europas siste villmarksområder, men mennesker har satt sine spor her i mer enn 400 år.

Øygruppen er rik på kulturminner som vitner om hvordan hvalfangere, gruvearbeidere, pelsjegere og andre har utnyttet naturressursene i dette golde og karrige landskapet.

– På Svalbard er alle kulturminner fra tiden før 1946 automatisk fredet og definert som kulturarv, forteller treteknolog Lone Ross Gobakken ved NIBIO.

Bevaring av kulturminner gir oss kunnskap om tidligere tiders samfunn og levekår. Sporene etter bruk gir oss forståelse for og tolkning av fortida, og kan hjelpe oss å forme vår egen framtid.

Ettersom klimaendringene i Arktis går raskere enn noe annet sted på kloden, kan effektene på kulturminnene også vise oss hva vi kan ha i vente andre steder.

Turister besøker restene etter den hollandske hvalfangststasjonen i Smeerenburg nordvest på Spitsbergen, Svalbard.
Turister besøker restene etter den hollandske hvalfangststasjonen i Smeerenburg nordvest på Spitsbergen, Svalbard.

Tre forvitrer

Fredningen forhindrer imidlertid ikke at trekonstruksjoner og bygningsmaterialer brytes ned og forvitrer.

Gobakken er leder for et fireårig samarbeidsprosjekt, Arctic Alpine Decay, som skal undersøke hvordan klimaendringer og økende turisme påvirker kulturminner i tre i alpine og arktiske miljøer.

Gry Alfredsen (foran) og Lone Ross Gobakken bestemmer sopp i mikroskop.
Gry Alfredsen (foran) og Lone Ross Gobakken bestemmer sopp i mikroskop.

Forskerne skal studere kulturminner i utvalgte områder på Svalbard, blant annet rundt Longyearbyen og Ny-Ålesund. I tillegg skal de undersøke kulturminner rundt Finse lengst nord på Hardangervidda. Her finnes det gamle fangstinstallasjoner, støler og hytter, samt bygninger og andre konstruksjoner, som snøoverbygg, knyttet til jernbanedrift.

Noen av disse konstruksjonene er fra byggingen av Bergensbanen helt i begynnelsen av 1900-tallet.

Forskerne skal undersøke kombinasjonen av to faktorer for nedbrytning: råtesopper og menneskelig påvirkning.

– NIBIO har unik kunnskap om råtesopper i trebygninger, om nedbrytingsmekanismer knyttet til tre og om treets levetid. I tillegg har vi kunnskap om holdninger og adferd i ulike brukergrupper, slik som turister, forteller Gobakken.

Svært nedbrutt treverk i de fredete restene etter den russiske fangststasjonen i Russekeila på Svalbard. Ikke lett å forstå at dette er et fredet kulturminne.
Svært nedbrutt treverk i de fredete restene etter den russiske fangststasjonen i Russekeila på Svalbard. Ikke lett å forstå at dette er et fredet kulturminne.

Forskning på råtesopp i kulturminner

Hvordan foregår egentlig forskning på kulturminner? Og hvordan kan kunnskap om trevirke bidra til å bevare gamle kulturminner på Svalbard og på Hardangervidda?

Forskerne samler inn informasjon om de kulturhistoriske bygningene, ruinene og infrastrukturene. Dessuten vil de ta prøver av treverket i utvalgte punkter, etter tillatelse fra Sysselmannen.

Biolog og soppekspert Gry Alfredsen ved NIBIO på Ås er en av forskerne i prosjektet. Hennes oppgave er å undersøke hvorvidt kulturminnene er angrepet av råtesopper.

Båtturister utforsker området rundt Kapp Leestasjonen på Edgeøya.
Båtturister utforsker området rundt Kapp Leestasjonen på Edgeøya.

– Prøvene blir tatt fra nøye utvalgte punkter, som fra treverk i jordkontakt, endeved på trekledning og vindusomramning. Deretter blir prøvene analysert på laboratoriet for å finne ut hvilken sopp som forårsaker skaden og hvor langt nedbrytningen har kommet, forklarer hun.

Firmaet Mycoteam AS vil bidra betydelig i laboratoriearbeidet.

– Det er viktig for oss å kartlegge hvilke arter av råtesopp som forekommer i studieområdene og hvor raskt soppene bryter ned treverket, forklarer Alfredsen.

Denne åttekantede hytta ved Dolerittneset på Edgeøya ble reist av norske fangstmenn i 1904.
Denne åttekantede hytta ved Dolerittneset på Edgeøya ble reist av norske fangstmenn i 1904.

De ulike soppartene stiller spesifikke krav – både når det gjelder temperatur og fuktighet. Tidligere antok forskerne at råtesopper ikke vokste så godt i arktiske og alpine miljø, men ny kunnskap viser at mikroklima, både i jordkontakt og over bakken, i for eksempel kledningen på vegger eller takmøner, kan gi gunstige vekstvilkår for råtesoppene.

– Det blir spennende å se hvordan ulike mikroklima påvirker soppveksten i arktiske og alpine miljø, forteller Alfredsen.

Området rundt Mushavna på Svalbard er populært blant besøkende turister.
Området rundt Mushavna på Svalbard er populært blant besøkende turister.

Forvaltning for fremtiden

Det er imidlertid ikke bare råtesoppenes akselererte nedbrytning, eller de voldsomme naturkreftene fra vær og vind, som påvirker kulturminnene. Også menneskelig ferdsel påvirker og bidrar over tid til slitasje og nedbrytning av de verdifulle konstruksjonene.

Et av målene med prosjektet blir derfor å avdekke hva slags forståelse og hvilke holdninger turister og andre brukere har til kulturminner i tre, og hvordan disse holdningene vil kunne påvirke forvaltningen av kulturarven.

Claus Andersen-hytta i Hyttevika ble oppført i 1907 som den første norske fangststasjonen i Hornsund-området.
Claus Andersen-hytta i Hyttevika ble oppført i 1907 som den første norske fangststasjonen i Hornsund-området.

Til dette arbeidet har prosjektet med sosiolog og NIBIO-forsker Atle Wehn Hegnes. Hans rolle blir blant annet å beskrive hvordan turistene, guidene og andre involverte forholder seg til kulturminnene – men også å prøve å forstå hvorfor de gjør som de gjør.

– Kunnskap om den menneskelige påvirkningen og belastningen er viktig for å få en helhetlig forståelse av hvordan sårbare kulturminner slites og brytes ned, påpeker Hegnes.

– Dette blir en studie av turistkulturens påvirkning og samspill med kulturminner, om du vil.

Taubanebukker i Longyearbyen. Vognene, kalt kibber, fraktet kull fra gruva og ut til kaia.
Taubanebukker i Longyearbyen. Vognene, kalt kibber, fraktet kull fra gruva og ut til kaia.

Økt turisme og klimaendringer gir problemer for kulturminner

Sivilarkitekt og forsker Anne-Cathrine Flyen leder NIKUs del av prosjektet. Flyen har forsket mye på kulturminner og effekten av klimaendringer og økt turisme på Svalbard.

– Det er mange likhetstrekk mellom effekten av biologisk nedbrytning og turisme på sårbare kulturminner på Svalbard og i høyfjellet på fastlandet. Derfor er det interessant å se på sammenhengen mellom disse to områdene, forteller hun.

Detalj fra Claus Andersen-hytta i Hyttevika på Svalbard.
Detalj fra Claus Andersen-hytta i Hyttevika på Svalbard.

– Vi vet en del om den biologiske nedbrytningen av kulturminner på Svalbard, men ikke så mye om det som skjer i det norske høyfjellet, forteller Flyen.

På Svalbard er mange kulturminner vanskelige å forstå, og det er fort gjort å skade disse uten å være klar over det. Vegetasjonen rundt kulturminnene er sparsom og sårbar for spor etter mange mennesker. Her fins det også klare paralleller til Hardangervidda.

Råteskadet taubanebukk i Longyearbyen. Denne falt overende i et snøras, men den egentlige årsaken var sterk råteskade i alle fire bena til bukken.
Råteskadet taubanebukk i Longyearbyen. Denne falt overende i et snøras, men den egentlige årsaken var sterk råteskade i alle fire bena til bukken.

– Mange av Svalbards kulturminner er små og unnselige. De fleste turister ønsker jo ikke å skade eller ødelegge, men det er ikke alltid like lett å forstå at den lave steinhaugen du ser er en grav, eller at treverket på bakken er del av en sammenrast, men fredet fangsthytte, forteller Flyen.

– Trår du på steinhaugen, kan du tråkke gjennom og ned i en nedbrutt trekiste der kanskje skjelettet etter en fangstmann hviler. Og treverket på bakken kollapser om du setter deg på det. Dette gjør kulturminnene sårbare også for turismen.

Anne-Cathrine Flyen, NIKU.
Anne-Cathrine Flyen, NIKU.

Gode råd om bevaring av kulturminner av tre i arktiske områder

Forskerne fremhever at en viktig del av prosjektet vil være å gi innspill til myndighetene om hva som kan bli situasjonen for kulturminnene på Svalbard og Hardangervidda i fremtiden. Hva er de sannsynlige fremtidsscenariene, og hvilke risikovurderinger bør gjøres for best å kunne bevare bygninger og andre konstruksjoner av tre?

Prosjektleder Lone Ross Gobakken forklarer at målet for forskerne er å skaffe til veie kunnskap som legger til rette for riktige og gode forvaltningsstrategier. Blant annet blir det viktig å finne ut hvilke kulturminner man skal prioritere å ta vare på.

Etter hvert skal kunnskapen formidles til de som eier og forvalter kulturarven, og ikke minst, til turistene som besøker Svalbard, eller beveger seg i høyfjellet.

ArcticAlpineDecay

Prosjektet har tittelen Deterioration and decay of wooden cultural heritage in Arctic and Alpine environments, med kortformen ArcticAlpineDecay.

Forskningsprosjektet har fått støtte av Norges forskningsråds polarprogram, og skal foregå i perioden 2021–2025.

I tillegg til NIBIO og NIKU er Det Kongelige Akademi for arkitektur, design og konservering i Danmark og det norske konsulentfirmaet Mycoteam AS partnere i prosjektet. På Svalbard er samarbeidspartnerne Store Norske Spitsbergen Kulkompani, Kings Bay AS og Riksantikvaren. På Hardangervidda er samarbeidspartnerne Den Norske Turistforening Oslo og Omegn, Vestland fylkeskommune og Riksantikvaren.

Prosjektet er delt inn i fem såkalte arbeidspakker:

1) The current condition of wooden cultural heritage,

2) Understanding of and adaptation to wooden cultural heritage,

3) Scenarios and risk assessment,

4) Resilience of wooden cultural heritage for the future

5) Coordination, communication and dissemination.

Powered by Labrador CMS