At Norge fikk den revolusjonære grunnloven vi fikk i 1814, skyldtes en god porsjon flaks.

Hadde det drøyd bare noen måneder til, ville det neppe ha blitt noe av.

I 1815 var nemlig Europas revolusjonstid definitivt over. Da hadde Napoleon tapt ved Waterloo og Europas politiske tilstand fra 1700-tallet, med kongemakten i spissen, blir gjenopprettet.

Folkestyrets første tid var over – rett etter 17. mai 1814 på Eidsvoll.

Samfunnsendring

Å lage en grunnlov er å omskape et samfunn.

Grunnlovene som kom i Europa og Amerika rundt år 1800 omskapte datidens samfunn dramatisk. Iallfall politisk.

Både Norges 1814-grunnlov og andre nye grunnlover som ble vedtatt fra slutten av 1700-tallet og fram til 1814 var sånn sett revolusjonære.

Revolusjonene i USA (1776) og Frankrike (1789) viste vei. Det samme gjorde det liberale England.

– Den norske selvstendigheten kom helt på tampen av Napoleonskrigene.

– Alt i juni 1814 var Europas revolusjonære periode over. Da var Napoleon slått i første omgang og i kampen mellom fyrstene og folkene i Europa, havnet makten igjen for noen tiår hos fyrstene, forteller Ola Mestad, professor i juss ved Universitetet i Oslo.

Forskningssatsing på Grunnloven

Sammen med professorkollega Dag Michaelsen fikk Mestad i 2012 og 2013, i spissen for en liten forskergruppe, mulighet til i ett år å fordype seg i nettopp denne spennende perioden under et opphold ved Senter for grunnforskning (CAS) hos Vitenskapsakademiet i Oslo.

Ola Mestad har også ledet Forskningsrådets forskningssatsing i forbindelse med Grunnlovsjubileet nå i 2014. I alt åtte forskningsprosjekter har vært i gang.

Moderat revolusjonær

Paragrafene i Norges grunnlov av 17. mai 1814 var ikke så spesielle.

Sett i forhold til de mange andre grunnlovene som kom i årene 1787 til 1814, kan den norske karakteriseres som ”moderat revolusjonær”, mener Mestad.

– Norges grunnlov er likevel definitivt revolusjonær i forhold til hvordan verden så ut på 1700-tallet.

– Men den er altså ikke spesielt radikal.

– Husk at våren 1814 synger revolusjonstiden etter USAs og Frankrikes revolusjoner helt på siste verset. Eidsvollsmennene så at det var gått over styr i Frankrike. Norge skulle forandres dramatisk, men man ville unngå å gjenta franskmennenes eksesser.

Det som i dag gjør Norges grunnlov av 1814 til noe helt spesielt, er at den aldri ble opphevet.

Alle de om lag 100 andre nye grunnlovene som ble vedtatt i Europa og Amerika i disse revolusjonære årene, ble opphevet. Bare Norges og USAs revolusjonsgrunnlover fra 200 år tilbake har overlevd fram til i dag.

– Eidsvollsmennene kjente godt til og valgte bevisst mellom de løsningene andre tidligere grunnlover hadde brukt. Og det de valgte viste seg å bli enda smartere enn de selv var klar over, mener Ola Mestad.

Kongens veto utfordres

Viktigst var at de 112 eidsvollmennene – og ikke minst de 26 juristene blant dem som ga lyd til lovteksten – valgte en så heldig løsning mellom kongemakten (det som litt etter ble Sveriges og Norges kong Karl Johan) og folkeforsamlingen. Slik åpnet de, uten selv å være klar over det, vei for den demokratiske parlamentarismen i Norge.

Med Norges nye grunnlov kunne Kongen bare nedlegge veto to ganger (i to ulike stortingsperioder.)

Tredje gangen gjaldt ikke kongens veto.

– Det lå nok ikke noe enestående i dette da eidsvollmennene vedtok det. De visste hva de gjorde ved å gi lovgivingsmakten til folket.

– Men at dette ville kunne lede til parlamentarisme og dagens demokrati, var nok mer enn de selv var klar over.

– Likevel var det dette (altså kongens manglende veto i grunnlovsspørsmål) som gjorde den norske grunnloven så moderne, og som på sikt ga det norske folket overtaket på kongen i Stockholm, sier Mestad.

Grunnloven av 4. november 1814

Samtidig var grunnloven som ble vedtatt på Eidsvoll nokså løst formulert.

Det var også lurt.

Dermed ble det mulig å omtolke den, slik at den senere passet inn i tiden hvor den ble brukt.

For det var slett ikke Grunnloven slik den ble vedtatt på Eidsvoll 17. mai 1814, som klarte seg gjennom hele 1800-tallet.

Allerede den 4. november 1814 vedtar Stortinget revideringer i 17. mai-grunnloven.

Og det er disse endringene – i tråd med den nye kongeunionen med Sverige – som sikrer at Norges grunnlov overlever.

Samtidig fikk vi 4. november 1814 en egen Norges Bank, vi fikk en egen norsk valuta, og ikke minst fikk vi vedtatt at norsk språk (dansk) skal brukes i grunnloven og i statsforvaltningen.

Det er denne norske grunnloven av 4. november 1814 som klarer seg nesten uendret gjennom mye av 1800-tallet.

Hvordan kunne folket få makten?

Revolusjonsårene i Europa og Amerika rundt år 1800 var en helt spesiell tid.

Men hva var det egentlig som gjorde det mulig å la folket overta retten til å styre, etter at makten i hundrevis av år hadde ligget hos kongen og embedsmennene hans?

– I dag er det opplagt for oss at makten i landet vårt springer ut av folket. Det var overhodet ikke opplagt for 200 år siden, etter at fyrstene så lenge hadde hatt arverett til å styre og satt med makten av Guds nåde, forteller Mestad.

– Da makten i Europa kom i spill på slutten av 1700-tallet, var det inspirert av revolusjonen i USA og ikke minst av filosofer som John Locke, som hevdet at statens legitimitet springer ut av folkets samtykke, og at folket har rett til å gjøre opprør om staten ikke oppfyller sin sosiale kontrakt med dem og beskytter liv, frihet og eiendom.

– Jean-Jacques Rousseau fulgte opp med å slå fast at folket alltid kan trekke tilbake den makten de har delegert til sine ledere.

– Dette var virkelig revolusjonært på 1700-tallet!

– Men i Danmark-Norge hadde de en egen oppfatning om at også enevoldsmakten var gitt av folket.

Og det ble viktig i 1814, da Karl-Johan ble norsk og svensk konge.

En veldig spennende tid

– På slutten av 1700-tallet var Europa veldig komplekst.

– Tenk bare på Tyskland, som besto av et utall småstater. Frankrike hadde gjennom sine siviliserende erobringskriger forsøkt å innføre Code Napoleon i store deler av Europa.

– Overalt var det knyttet allianser på kryss og tvers mellom stater og fyrstedømmer, gjennom såkalte traktater.

Fordi Danmark hadde støttet Frankrike, den tapende parten i Napoleonskrigene, måtte danskene oppgi Norge våren 1814.

Samtidig fantes det en hemmelig traktat som sa at dersom Sverige var med og slo Napoleon, så skulle svenskene til gjengjeld få Norge av stormaktene Storbritannia, Russland og Østerrike, som kompensasjon for at Russland hadde tatt Finland fra svenskene.

– Dette er i det hele tatt en veldig spennende tid. Men det er fortsatt mye vi ikke vet om hva som egentlig hendte.

Spesielt er det forsket lite på juridiske spørsmål i sammenheng med de dramatiske endringene i Europa fra 1776 til 1814, forteller Mestad.

Dette er en tid hvor det gamle brytes med det nye. Fyrstesuvereniteten står mot folkesuvereniteten.

I referater fra det britiske parlamentet den gang, kan vi for eksempel lese om hvordan det raste heftige diskusjoner om det var folkerettslig riktig å la svenskene få overta Norge. Slike spørsmål opptok åpenbart mange på begynnelsen av 1800-tallet, ikke minst jurister.