Arkeologer og lokalhistorikere har lenge diskutert hvorfor noen tok den tunge jobben med å sette opp disse borgene av stein og jord mange steder i landet.

Så langt er cirka 450 bygdeborger registrert i Norge.

Da norsk arkeologi ble til på 1800-tallet var bygdeborgene noe av det første de nye forskerne kastet seg over. Betegnelsen bygdeborg oppsto fordi man tenkte seg at dette måtte være et slags forsvarsverk hvor bygdefolk kunne søke tilflukt om bygda deres ble angrepet.

Teorien antas fortsatt å være riktig.

Men kanskje var disse borgene også noe mer.

Fra år 200 til år 600

En forsker som har studert nettopp bygdeborgene, er arkeolog Ingrid Ystgaard ved NTNU i Trondheim.

– Mange har forstått bygdeborgene som forsvarsverk.

– Det vi kan slå fast nokså sikkert er at dette er bygg som ble tatt i bruk i spesielle situasjoner, noen av dem sikkert konfliktfylte situasjoner, sier hun til forskning.no.

Ystgaard knytter de fleste norske bygdeborgene til tidsrommet fra det som kalles yngre romertid til ut folkevandringstiden.

Det vil si fra cirka år 200 til cirka år 600.

– Men vi vet om bygdeborger som mest trolig er både eldre enn dette og yngre enn dette.

– Vi vet også om noen eksempler på at bygdeborger som ble brukt under vikingtiden. Men det ble neppe anlagt nye borger i vikingtiden.

Høyt konfliktnivå

Da Romerriket falt fra hverandre rundt år 400, gikk mye av Europa inn i en mer konfliktfylt periode.

Norge var ikke noe unntak.

– Yngre romertid og folkevandringstiden er en tidsperiode der samfunn i Nord-Europa ble dramatisk forandret, forteller Ystgaard.

– Makt var på denne tiden noe folk kunne skaffe seg raskt. Det var også noe folk kunne miste raskt.

Noe nytt i samfunnet var at makt ble sterkere knyttet til enkeltpersoner.

Går vi litt tilbake i tid – til rundt år 0 – så finner forskerne klart mindre spor etter individuell makt hos mennesker i det nordiske samfunnet.

Makt begynner å gå i arv

Når vi kommer over i det som kalles merovingertid (550-800) og begynner å nærme oss vikingtiden (800-1050) skjer det igjen noe med makten i det norske samfunnet.

Den begynner i større grad å gå i arv.

Det gjør ikke samfunnet konfliktfritt, men det bringer konfliktene opp på et høyere nivå samfunnet. Konflikter er ikke lenger like lokale og foregår ikke lenger så ofte mellom naboer.

Dermed forsvinner antakelig behovet for de lokale bygdeborgene, i det Norge nærmer seg vikingtiden.

Var noen av bygdeborgene egentlig gårder?

Bygdeborgene besto av steinmurer eller jordvoller. Noen ganger stakk det ganske sikkert spissede stokker opp langs muren. Dette kalles palisader.

Borgene ble ofte lagt slik at iallfall deler av byggverket hadde en naturlig beskyttelse i form av en bratt skråning. Slik ble det vanskeligere å angripe festningsverket.

Ingrid Ystgaard peker på den svenske arkeologen Michael Olaussen (1948-2019) som en av de mest interessante forskerne når det kommer til nytenkning rundt bygdeborgene i Norden. Et forslag fra Olaussens går på at enkelte større borganlegg kan ha vært mer enn rene bygdeborger.

De kan også ha vært befestede gårder.

– Dette var steder der maktpersoner kunne bo i flere år. Her levde de mer beskyttet i en urolig tid.

– Særlig der hvor vi ser at det var tilgang til vann og dyrkbar mark i nærheten, så kan dette ha vært tilfelle.

En studie i Buskerud

Forskeren ved NTNU tror at vi etter hvert vil kunne komme til at også enkelte av bygdeborgene i Norge kan ha vært slike faste bosettinger.

I en masteroppgave ved Universitetet i Oslo fra 2012, fulgte Trygve Bernt opp nettopp disse tankene da han undersøkte en klynge på fire bygdeborger i utmarka i Øvre Eiker i Buskerud.

Bernt peker i studien sin på hvordan disse fire bygdeborgene neppe bare kan ha handlet om tilflukt og forsvar. Han viser hvordan borgene også kan knyttes til flere andre bruksområder.

Forslaget hans er at dette var multifunksjonelle anlegg, der datidens elite i Buskerud-området kan ha møttes for å drive byttehandel. Folk kan i borgene ha byttehandlet finere varer og gjenstander som brakte med seg prestisje.

Borgene i Buskerud kan også ha blitt brukt til religiøse og kultiske formål, foreslår Bernt.

Mange små bygdeborger

I kontrast til slike større og kanskje permanent bebodde bygdeborger, peker Ystgaard på at vi i Norge også har mange små bygdeborger.

Et fellestrekk hun ser ved disse er at de ofte ligger inntil gamle ferdselsårer der mennesker måtte passere forbi.

– Disse bygdeborgene kan ha vært mer som kontrollposter.

– I en urolig tid kan det ha vært viktig å ha kontroll med folk som var på reise. Kanskje ble det krevd inn toll for å få passere.

Plyndringskrigføring

Ystgaard peker også på at dette var en tid da krigføringen ofte var mobil.

– Vi snakker gjerne om plyndringskrigføring i denne perioden.

I Ingrid Ystgaard sin egen doktorgradsstudie fra 2013 så hun på hvordan øksa kan ha endret mye i norsk krigføring nettopp i denne delen av jernalderen.

Fram til Romerriket forsvant, hadde krigføringen også her i det germanske Nord-Europa foregått i nokså ordnede former. Folk sto mot hverandre med spyd, lanser, sverd og skjold.

Men for rundt 1.500 år siden kan øksa ha brakt mer kaos inn i norsk krigføring.

• Les mer: Norsk geriljakrig i jernalderen

Fungerte bygdeborgene militærtaktisk?

Vegar Marius Thorsen Hyttebakk hadde bakgrunn fra Forsvaret da han for noen år siden begynte å se nærmere på norske bygdeborger ut fra et militærtaktisk perspektiv.

I mastergradsoppgaven «En militærstrategisk landskapsanalyse av borger i Steinkjer» som Hyttebakk leverte i 2017, så gransket han 11 av i alt 14 bygdeborger i kommunen i Trøndelag som har aller flest kjente borger.

Borgene i Steinkjer er forskjellige. Likevel ser Hyttebakk at de to store fordelene med å bruke en slik borg, er at man står høyere oppe enn motstanderen – og at man selv kan søke dekning.

Både kastespyd og piler man sender av gårde rekker lenger enn motstanderens.

Generelt har de 11 bygdeborgene i Steinkjer gode forsvarsegenskaper, konkluderte Hyttebakk i den militærtaktiske studien sin.

Angripere må ha hatt et betydelig antall stridende for å klare å nedkjempe de menneskene som forsvarte disse bygdeborgene i Steinkjer.

Inspirasjon fra Europa

Kanskje bør vi også heve blikket mer i studiet av det vi lenge har tenkt på som nokså særegne norske bygdeborger?

Bare fra Sverige vet vi om rundt tusen lignende fornborgar.

Bygdeborger i Norge kan også ha vært steder hvor folk i årene etter Romerrikets fall bodde mer eller mindre permanent, slik de kan ha gjort i britiske hillforts, i tyske wallburg og i svenske höjdbosättningar/fornborgar.

Kanskje var det norske leiesoldater «på jobb» nedover i Europa som hentet hjem ideen til å reise disse forsvarsverkene?

Registrering av bygdeborger

I Viken har fylkets Avdeling for kulturarv nå vært ute og kontrollregistrert 34 kjente bygdeborger i Akershus, 26 i Buskerud og 65 i Østfold.

Forsvarsverkene i Viken ligger stort sett oppå markante bergknauser med flere skikkelig bratte partier, rapporterer fylkesarkeologene.

Referanser:

Ingrid Ystgaard: «Bygdeborger som kilde til studiet av samfunns- og maktforhold i eldre jernalder», Primitive Tider, 2004

Vegar Marius Thorsen Hyttebakk: «En militærstrategisk landskapsanalyse av borger i Steinkjer», masteroppgave i arkeologi ved NTNU, 2017.

Trygve Bernt: «Bygdeborgene: Tid for revurdering? En analyse basert på fire bygdeborger i Øvre Eiker, Buskerud», masteroppgave i arkeologi ved Universitetet i Oslo, 2012.

---

Denne artikkelen kan også leses på engelsk, på sciencenorway.no