Norsk geriljakrig i jernalderen

Samtidig som øksa ble et vanlig våpen for norske krigere, forfalt samfunnet og alle kriget mot alle.

Publisert
Denne øksa kom i bruk i overgangen mellom eldre og yngre jernalder. Sannsynligvis ble den brukt på geriljaaktige raid mellom småhøvdinger, i en tid da samfunnet var i krise. (Foto: Per Byhring)
Denne øksa kom i bruk i overgangen mellom eldre og yngre jernalder. Sannsynligvis ble den brukt på geriljaaktige raid mellom småhøvdinger, i en tid da samfunnet var i krise. (Foto: Per Byhring)

Det kommer frem i en ny doktorgradsavhandling ved NTNU som forskeren Ingrid Ystgaard skal disputere for i løpet av våren.

Hun har studert våpengraver og stridsteknikkene de vitner om, i overgangen fra eldre til yngre jernalder. Skillet går omtrent 500 år etter at vår tidsregning begynte.

På den tiden kollapser Vest-Romerriket. Krigstradisjonen fra Sør-Europa mister fotfeste, også i det høye nord.

De store alliansene bryter opp, mindre bander begynte å krige mot hverandre – og øksa ble etter hvert et våpen å frykte.

Mysteriet med moteborgene

Ystgaard skrev sin hovedoppgave om bygdeborger, et slags forsvarsverk omringet av steinmurer som ble lagt på toppen av en åskam eller andre steder som var enkle å forsvare.

Forskningen hennes viser at borgene var på moten i en veldig kort periode. Fra omtrent 400 år e.Kr. og i 200 år fremover ble slike festningsverk voldsomt populære.

Så, kanskje bare i løpet av en generasjon, stoppet bruken helt og borgene ble forlatt.

Hvorfor det, undret Ystgaard – hva var årsaken til at folk bare forlot byggverk de hadde brukt i over seks generasjoner?

Svaret fant hun i rundt 100 våpengraver i Midt-Norge – gamle graver der folk har blitt lagt i jorda med våpnene de brukte i livet. I starten av perioden hun studerer, frem til omtrent 500 e.Kr. er nemlig Romerriket fortsatt i sving, og krigstradisjonen derfra preger livet i det høye nord.

– Romerrikets våpenteknologi og krigføring setter standarden ikke bare i Romerriket og de romerske provinsene, men også her, i det frie Germania og helt opp i Skandinavia. Våpenutstyret som vi ser frem til 500-tallet er en germansk tilpasning av romersk legionærutstyr, forklarer Ystgaard.

Kaosvåpenet

Standardvåpnene før år 500 var tveeggede sverd, lanser, kastespyd og skjold. Det idealiserte, romerske slaget foregikk nemlig i ganske ordnede former, til krig å være:

To hærer stod mot hverandre, og i starten kastet de kastespydene sine på hverandre. Det kunne både ta livet av folk, og med litt flaks kunne det også sette motstanderens skjold ut av spill.

Etterpå møttes hærene fysisk med lanser som støtvåpen, og forsøkte å trenge inn mellom fiendens rekker. Målet var nemlig å komme inn på baksiden – og var du først der, tok sverdet over i nærkamp.

I en slik stridstradisjon er det ikke plass til øks. Likevel, rundt år 500, dukker øksa opp i krigergravene.

– Øksa kan brukes som våpen mot en person, men den kan også brukes som innbruddsvåpen. Så om du slutter å møtes i store slag i felt, men i stedet forsøker å ta sjefen der han er, hjemme i raid på huset hans, da trenger du en øks. Det er et helt annet prinsipp i krigføringen, forklarer Ystgaard.

– Øksa blir en kaosfaktor, den kommer inn og forstyrrer hele bildet – hva skal man med den? Den ble starten på en endring, der hele våpensettet blir mer tilpasset geriljakrig – overfall og nærkamp.

Her kan du se en nærmere beskrivelse av en av øksene – et 1500 år gammelt våpen som gikk fra hoggestabben og rett ut i krigen:

Alles øksekamp mot alle

Ystgaards hovedteori er at Romerrikets fall fikk konsekvenser også her i det høye nord. Kontinentet var i krise, og en viktig handelspartner og inspirasjonskilde til kunnskap og verdier forsvant. Det førte til lokale kriser her hos oss.

– Jeg tolker det som at øksenes inntreden og bruken av borger henger sammen. Krigføringen begynner å rette seg mot folk i samme samfunnsklasse. Før var krig gjerne noe som rettet seg mot en annen region, mens nå er det krigsherren i nabobygda som blir fienden, sier Ystgaard.

– Det blir en alles kamp mot alle – du får en rekke krigsherrer som bygger sine borger og har sine krigerfølger, og som går rundt og forsøker å ta hverandre. Det var nok en ganske røff tid, den perioden.

150 år med anarki

Selv om øksa Ystgaard viser frem har ligget ubrukt i halvannet årtusen, bringer den med seg et gufs av uhygge.

– Man har jo en akademisk distanse til materialet. Samtidig kommer man veldig nært på krig og uhygge, på hvor voldelig det var på den tiden og hvor mange som døde en voldelig død, sier Ystgaard.

Men ingenting varer evig – selv ikke det totale anarki. Og plutselig, bare i løpet av noen få år rundt 600-tallet, gikk bygdeborgene helt av moten.

Kostnaden av en alles krig mot alle ble sannsynligvis til slutt for stor, tror Ystgaard.

– Det er et system som er så ustabilt at det ikke kan vare. Rundt år 600 bukker de fleste av småhøvdingene under, og bare noen få av dem står igjen. Da får du en ny maktkonsentrasjon i landet, sier hun.

Kimen til maktkonsentrasjon blant noen storhøvdinger er lagt, og fra da går det bare om lag 200 år til angrepet på Lindisfarne i England – starten på vikingtiden.