– Det er mye arbeid og slit det handler om når vi snakker om søvnens kulturhistorie.

Det sier Bjørn Sverre Hol Haugen på en boklansering på Nasjonalbiblioteket 15. november.

Han er førstekonservator ved Norsk Folkemuseum og førsteamanuensis i kulturhistorie og museologi på Universitetet i Oslo. Nå er han aktuell med boken «Søvn – ei kulturhistorie».

Søvnhistorie fra 1700- og 1800-tallet

For enkelte av oss er søvn en nødvendighet som det kan være vanskelig å finne tid til i en stressende hverdag.

I boken «Søvn – ei kulturhistorie» skriver forfatter Bjørn Sverre Hol Haugen om hvor og hvordan nordmenn gjennom tidene har sovet.

Gjennom mange år som konservator og museumsbestyrer har han sett utallige gamle senger, men lite skrevet om dem. Så han fikk lyst til å undersøke temaet nærmere. Koronapandemien skulle gi han tid til å ferdigstille bokprosjektet.

Mest opptatt er han av 1700- og 1800-tallet. Og spesielt interessert er han i hvordan vi rent materielt har lagt til rette for søvn. Senger, sengeklær og husene vi har sovet i, for eksempel.

Haugen skriver dessuten om hvordan søvn var et knapt gode og at nettopp det var med på å lage et skille mellom fattig og rik, kvinne og mann.

Alltid i arbeid

Haugen syns Christian Krohgs maleri «Sovende mor med barn» fra 1883 beskriver datidens virkelighet godt. Kvinnen i bildet har strikketøyet i hånden.

- Moralen tilsa at man aldri skulle være uten noe arbeid, sier han.

Det var heller ikke rom for så mye annet enn arbeid og hvile. Haugen skriver at arbeidsfolk antagelig sov mellom fem og syv timer frem til andre halvdel av 1800-tallet. Kanskje noe mer etter det, da bonden fikk flere hjelpemidler på gården.

16-timersdag fra klokken 4 om morgenen (eller natten …) til klokken 20 var trolig normalen på denne tiden.

Men kanskje kunne arbeidsfolkene kompensere litt mellom slagene. Haugen forklarer at arbeidsdagen var nøye organisert. Det var faste måltider og lagt inn tid til hvile etter måltidene. Ettermiddagshvilen kunne være lang – halvannen til to timer. Da var det mange som fikk litt tiltrengt søvn.

Menn, i alle fall. For kvinner hadde ofte ikke den samme inndelingen av arbeidsdagen som menn. Når mennene var ferdige med å spise, måtte kvinnene ta oppvasken.

Var de på menns arena og drev med utearbeid, hadde de samme hviletider som menn. Haugen skriver også at en del kvinner hadde små pauser gjennom dagen ettersom det var rom og behov for det. Kvinnenes tid var mindre regulert. Moralen tilsa at de helst skulle helst gjøre noe. Da kom strikketøyet godt med.

Mørke søvn-tips

I kontrast til det helt nære og hverdagslige, skriver Haugen også om såkalt søvnmagi i boken.

I svartebøkene fantes det tips om hvordan man kunne få andre til å sove tyngre enn de ellers gjorde. Det kunne komme godt med.

«Rådene sorterer nok under svart magi, ettersom det ligger under at det ikke er for å gi medmennesker bedre søvn at de kan brukes. Det var nok heller snakk om at den påførte søvnen skulle gi spillerom for andre av mørkets gjerninger», skriver Haugen i boka.

På 1830-tallet ble det funnet en slik svartebok under reparasjoner av Kviteseid kirke i Telemark.

Der stod oppskriften på hvordan man skulle få alle til å sove i et hus: Man skulle ta øynene ut av et uglehode og legge dem i vann.

Det ene øyet kom til å flyte, det andre ville synke. Det som fløt, skulle man legge sammen med en død manns tann over stuedøra i huset der man ville ha alle til å sove. Da sov de til ugleøyet og tannen ble fjernet igjen.

Inspirasjon fra Versailles

Du har sikkert hørt om himmelsenger. Egentlig er det en fellesbetegnelse for senger med overbygg.

– Forbildet for disse prangende sengene finner vi ute i Europa. Da kan vi reise rett til slottet i Versailles, sier Haugen og viser bildet av tronsengen til Marie Antoinette.

– Selv om det finnes noen skriftlige kilder på at også nordmenn har hatt tronsenger, må vi kanskje anta at de var litt ringere utstyrt med gull og silke.

Det hersker heller ingen tvil om at de aller fleste sengene har vært adskillig enklere.

Uansett var det viktig for den velstående bonden å vise sin rikdom, skriver Haugen i boken.

Senger – statussymboler og symboler i livet

Bonden kunne vise sin makt og rikdom på ulike vis. Rikt dekorerte senger hørte med. Mange av dem var inn- eller overbygde, og de kunne være rikt dekorerte.

At senger var statussymboler, skriver også den danske etnologen Mikkel Venborg Pedersen i en artikkel publisert i det vitenskapelige tidsskriftet Ethnologia Europaea i 2005.

Venborg har selv skrevet boken «I søvnens favn» om søvnens kulturhistorie i Danmark. Den ble gitt ut i 2009.

Han sammenligner sengenes status i tidligere tider med bilenes status i dag. Vi viser status ved å kjøpe en stor og dyr en og parkerer den godt synlig i oppkjørselen.

Men det er noe ved sengen som gjør den viktig på flere måter. Venborg Pedersen forteller at han har redd opp mange senger på Frilandsmuseet i Danmark. Noen svært velutstyrte, andre nøkterne.

– Mer enn noe annet møbel er sengen et symbol i livet, skriver Venborg Pedersen.

Sengen er stedet for søvn, elskov, å hvile under sykdom og ofte også der hvor man tar sitt siste pust.

Uttrekkbare senger

Ikke alle hadde prangende himmelsenger. De kunne likevel være praktiske og ha mulighet til å bli trukket ut. Noen i bredden, andre i lengden.

Slik kunne de skyves sammen og ta mindre gulvplass på den tiden av døgnet ingen tilbrakte tid i dem, og de kunne romme mange når noen skulle sove.

Ett av de mest kjente kombinasjonsmøblene er slagbenken. Den får du kjøpt på IKEA i dag, men var kjent i Danmark allerede på 1500-tallet, ifølge Store norske leksikon. Den fungerte som sitteplass om dagen og soveplass om natten for eksempelvis tjenestefolk og gjester.

Det var en slags tidlig versjon av sovesofaen – som for øvrig ikke er et nytt fenomen, kan Haugen fortelle. Den kom på siste halvdel av 1800-tallet.

Tett på andre

De fleste har i dag hver sin seng, bortsett fra kjærester og ektepar, som sover sammen. Og de sover sammen helst i hver sin halvdel av en dobbeltseng.

Tidligere var det helt vanlig at flere sov sammen i langt smalere senger. Og fordelingen var mer tilfeldig. Du kunne være nødt til å sove med en bestemor eller et annet familiemedlem. Sånn var det bare.

To og tre i hver smale seng var vanlig. Oftest var de av samme kjønn om begge var voksne, men tjenestejenter og -gutter på gårdene kunne også bli nødt til å sove sammen.

Ikke minst kunne intime sengeforhold være tilfelle når man sov borte. Plutselig kunne man ligge tett på en fremmed. Ett eksempel er da Riksforsamlingen møttes på Eidsvoll i 1814. Innlosjeringen var både-og, selv for disse viktige mennene.

Representantene måtte sove på gårder rundt om i bygda, forteller Haugen i boken. Mens noen var fornøyde og fikk egen oppredd seng, slet andre med søvnen på gårder langt unna. Fuktige lakener, dårlig stell og trangt om plassen var noen av klagene.

Sengeregler på Eidsvoll

Prost Frederik Schmidt og fogden Johan Collett måtte dele på en kort seng. De valgte å ligge andføttes, altså den ene med hodet opp og den andre med hodet ned. Haugen har tatt med dette utdraget fra Schmidts dagbok:

«C. og jeg bleve Antipoder og da vore Senge neppe var 2 Alen lange, maatte vi gjøre en Constitution om vor Sengeforfatning, hvori blev vedtaget og gjort til Lov at enhver Parts ejende 2 Been skulde følge de gjensidige Diagonaler dog med Forbeholdenhed ikke at spænde paa de reciproqve Næser, som stode i en ubetydelig Afstand fra den store Taaes-Spidse»

De måtte altså lage sengeregler. Bena skulle ikke over grensen som de satte, og det var forbudt å sparke borti den andres nese - som for øvrig var i «ubetydelig avstand» fra tåspissen.

Skogsarbeiderne sov på sin side svært trangt i små koier til vanlig. Mer om dem kan du lese i en artikkel fra tidligere i år.

Den første natts drøm

Haugen er fascinert av de mystiske drømmene. Kanskje har du irritert deg over virvaret av drømmer som tilsynelatende ikke gjør deg noe klokere? Det har folk gjort før deg i uminnelige tider.

– Kanskje er det verdt å prøve noen av de gamle rådene for sanndrømming, sier Haugen – riktignok med et visst glimt i øyet.

Han har funnet både tradisjonsrike og mer sære triks for å være sikret en sann drøm.

Et eldgammelt råd som går igjen, må du spare til neste gang du sover borte.

Telling av vindusruter

– Første gang du la deg i et rom du ikke hadde sovet i før, skulle du telle alle vindusrutene. Det var ofte mørkt, og det var først da du våknet morgenen etter at du fikk greie på om du hadde telt riktig. Og hvis du hadde telt riktig, da skulle det du hadde drømt, bli sant.

Dette rådet kan man finne i kilder fra langt tilbake i tid, forteller Haugen. Helt tilbake til sagalitteraturen.

Mange vet kanskje hva unge kvinner som er ugifte skal gjøre når sankthansnatta kommer.

De skal plukke syv slag blomster i all hemmelighet, og blomstene skal legges under hodeputa. Man skal så drømme om sin tilkommende.

Dessverre gjelder det bare for ugifte kvinner. Og dessuten er det lenge til sankthans, poengterer Haugen.

Drømmekake: Vann, mel og et eggeglass med salt

Det finnes råd som er tilpasset den kalde tiden av året også.

– La oss bake ei drømmekake til jul!

Drømmekaken skulle knas tre torsdagsnetter før jul. I en oppskrift han fant fra Odalen, skulle den bakes av mel, vann og så mye salt som et eggeglass kunne romme. Alt saltet har en bibelsk forklaring som Haugen går nærmere inn på i boken.

Kaken skulle bakes rund og deles med et kors på oversiden, slik at den fikk fire felter. I de to øverste feltene skulle forbokstavene til et ektepar stå. I ett av de nederste feltene skulle du sette dine egne forbokstaver. Det fjerde skulle stå tomt.

– Da julenatta kom, skulle du spise den biten som dine egne forbokstaver stod i. Resten skulle du legge under hodeputen. Dermed skulle din tilkomne vise seg i drømme – med et glass vann.

Andre gjorde det enklere og spiste tre eller ni salte sild før sengetid.

– Så spørs det, da, om det var slik at drømmene kunne slå til på det viset.

Du får nesten prøve selv, om du tør.

—————

Denne saken kan du også lese på engelsk på sciencenorway.no

Referanse:

Haugen, Bjørn Sverre Hol. (2022). Søvn – ei kulturhistorie. Skald forlag.