Der det ikke er fjell, vann eller kulturlandskap, er Norge dekket av skog. Og skogen har vært menneskers arbeidsplass i uminnelige tider. Det er sannsynlig at du har forfedre som har livnært seg av den.

Likevel vet de færreste av oss mye om hvordan det var å være skogsarbeider før skogsmaskinenes tid.

En som har forsket på dette i flere tiår, er Ingar Kaldal. Han er professor i historie ved NTNU, og forfatter.

Gjennom mer enn 400 sider i boken hans «Skogens menn: Minner og myter om hoggere og fløtere» blir vi bedre kjent med kulturen. I boken er Kaldal opptatt av de gamle skogsarbeidernes minner og av mytene som de både har fortalt seg imellom og til Kaldal.

Myter har vært viktige i kulturen

– Når jeg sier myte, tenker folk usannhet og løgn, sier Kaldal til forskning.no.

Men for ham har mytene en annen betydning.

– Hvis du hadde bare ett intervju med en trell fra vikingtiden, ville du ikke ha lagt det vekk og sagt at det ikke var representativt nok, poengterte Kaldal i foredraget da boka ble lansert 27. september.

– Mytene uttrykker noe om kulturen sin gjennom å fortelle. De speiler en aktiv og frodig fortellerkultur.

Kaldals forskergrep er å ta mytene på alvor – ikke som en sannhet, men som et uttrykk for kulturen i skogen.

En moderne figur

Et gjengs bilde på en skogsarbeider er trolig at de har et yrke som er urgammelt, uforandret og opprinnelig – helt til skogsmaskinene kom for noen tiår siden og avskaffet kroppsarbeidet. Men yrket er mer moderne enn som så.

Yrkesgruppen skogsarbeidere og fløtere vokste seg virkelig stor fra 1870-årene og fremover, forteller Kaldal. Tømmerfløting, eller bare fløting, er kort fortalt å transportere tømmer nedover vassdrag.

Dette skjedde samtidig med den store fremveksten av industri i Norge. Behovet for råstoff, og transport av det, var stort.

Kaldal argumenterer for at skogsarbeideren var en moderne figur.

– Selv om de var fattige og arbeidet var slitsomt, har arbeidet og livet i koia trekk som vi forbinder med modernitet. Man kan være fattig og samtidig moderne, sier han.

– De tjente penger i form av lønn, kjøpte matvarer til koia og til skogen.

Om vi sammenligner med tjenestefolk på gårdene, arbeidet de først og fremst mot kost og losji.

Konkurranse i skogen

Skogsarbeiderne hadde dessuten et konkurranseaspekt ved seg, sier Kaldal. Det var om å gjøre å arbeide mest mulig og få mest mulig lønn.

– Det skulle telles og måles.

Øksa og saga var enkle, umoderne redskaper.

– På den andre siden er lønna, konkurransen og det at arbeidet var markedsavhengig, moderne.

Appell for moderne byfolk

I dag er de romantiske følelsene folk har for skogsarbeidere, kanskje sterkest i byene, tror Kaldal. Han tror og håper at boka vil appellere til byfolk med hytte i skogen.

– Det er en appell i det å være skogsarbeider. Man skal ikke ha hugget så veldig mye ved på hytta for å kjenne seg litt som en.

Går vi noen år tilbake, var appellen godt synlig i urbane strøk. Kanskje ikke aller mest her hjemme, men i USA er begrepet «lumbersexuals» godt kjent.

Unge menn gikk med boots, brede bukseseler, rutete flanellskjorter og hadde et fyldig og veltrimmet skjegg. Samtidig var ikke gjenskapningen særlig autentisk.

«Denne moteretningen er blitt tolket som en søken etter noe maskulint i en tid hvor det å fylle mannsrollen ble oppfattet som vanskeligere enn før», skriver Kaldal i boken.

«Menn drikker ikke kakao»

Det var viktig å passe inn og å fylle mannsrollen også for skogsarbeiderne. Ett eksempel finner vi i kapittel åtte: «Ekte skogskarer - og -kvinner».

«En ung gutt som begynte som tømmerfløter i finsk Lappland, opplevde at de eldre arbeiderne, når de oppdaget at han hadde med seg en termos med varm kakao, tømte den ut. Menn drikker ikke kakao, fikk han beskjed om. Selv det å ha med seg frukt som en del av nistematen i skogen var de gamle karene skeptiske til.»

Kaldal forteller også om hvordan sigaretter i stedet for pipe var uakseptabelt i amerikansk skogsarbeiderkultur. Det var stemplet som feminint - i noen tilfeller også homofilt. Den som fyrte opp en sigarett, kunne bli sendt hjem.

Måtte passe inn

Lyriker Hans Børli opplevde at en i koia satte stekepanna på lappen han skrev dikt på.

Hvordan kunne små ting som feil drikke, feil tobakk og gleden av å skrive dikt bli tatt så ille opp?

– Du måtte passe inn - takle de grove vitsene, takle humoren.

Kanskje var de drøyeste historiene og anekdotene en del av et slags ritual når nye gutter og menn kom til koia, tenker Kaldal. En test på om du passet inn.

– Det å være en av gutta, ikke være prippen og ikke skille seg ut på matpreferanser, var nok en kultur. De bodde som sild i tønne, og det var nok ikke bare å være opposisjonell, begynne å diskutere eller være uenig. Samtidig var toleranse også viktig for å bevare freden i et så tett miljø.

Ingen sikre tall på hvor mange som jobbet i skogen

Kaldal kan fortelle at det i dag er 5.000 sysselsatt i skognæringen. Et stort antall av dem jobber i administrasjonen.

Det er vanskelig å vite hvor mange skogsarbeidere det har vært gjennom tiden. 36.000 rundt år 1950. Det er godt tenkelig at det har vært flere.

– Slike tall er vanskelige å stole på. De er hentet fra folketellingene og hva folk sa at de levde av.

En mann kunne være både småbruker, veiarbeider, sagbruker - og i skogen om vinteren. Da var det høysesong for skogsarbeidere, fordi snøen gjorde det mulig å transportere tømmeret.

– Det er litt lotteri om han sa han var tømmerhogger, sier Kaldal.

Kvinner i koia

Gjennom boken er Kaldal på ulike måter opptatt av kjønnsroller.

Det stemmer nok at skogsarbeiderne hadde en machokultur. I dag ville noen kanskje ha brukt begrepet «guttastemning».

Kaldal forteller i boken at de skandinaviske koiene ble noe bedre utover 1900-tallet. Da kom kvinnene inn som kokker. Trolig var det ikke alltid enkelt å være én kvinne blant mange menn.

– Men det var et veldig gjennomsiktig miljø. Om noen forgrep seg verbalt eller på andre måter trakasserte henne, ville de andre få vite om det. Det var ikke mye rom å stikke seg bort på, sier Kaldal.

Ofte kunne hun også være i slekt med mange av karene.

– Ei sier at hun ble beskyttet. Det lå nok i det at hun trengte det av og til.

Feminine innslag i en røff mannsrolle?

Samtidig som det å passe inn hadde alt å si, var mannsrollen i koia kanskje noe annerledes enn man intuitivt skulle tro.

– Det skjedde ting i koia som ellers ville blitt sett på som feminint, sier han.

– De var matlagere, og de måtte sy og lappe klær. Men syskrinet til en tømmerhogger var nok annerledes enn konas hjemme, sier Kaldal.

Det var altså ikke sånn at når de stekte flesk, så ble det sett på som noe feminint.

På samme måte gjorde kona hjemme på gården forefallende arbeid som ellers mannen ville gjort. Som å fikse på et gjerde eller å få en okse som hadde slitt seg løs fra fjøset, på plass igjen.

Det var i det hele tatt et miljø der de stereotype forestillingene om hva som er feminint og maskulint, ikke stemmer helt.

Han sammenligner det med at menn ofte tar seg av grillen og at det å lage gourmetmat ikke går ut over kjønnsidentiteten. Tvert imot.

Kunne være kar uten å være bjørnesterk

Selv om det var tydelige normer for oppførsel i skogen, var det ikke slik at man måtte være en muskuløs mann for å finne sin plass.

– Selv i skogen kunne du bli anerkjent som kar uten at det handlet om fysisk styrke.

Man kunne kompensere med å takle resten av arbeidet på en fornuftig måte.

– Man kunne være dristig på tømmerhaugen på elva. Og den som taklet det, kunne bli en helt.

Så lenge det ikke vippet over til at man ble dumdristig. Da ble man fort sett på som en som ikke kunne ta vare på seg selv og kameratene.

Mot slutten fra midten av 1900-tallet

Fra 1950- og 60-tallet dabbet skogsarbeiderlivet av.

– Den gamle kulturen møter den nye tida fra 1960-tallet, da sønner og døtre reiser til byen for å lære seg et yrke med bok, sier Kaldal.

For menn som skulle ha sønnene sine med i skogen for å lære dem samme yrke, var lesing og skriving stemplet som litt unyttig. Lærdommen fra skolen ble sett på som virkelighetsfjern.

Holdningene det førte med seg, kan man fortsatt finne igjen i bygdene i dag, sier Kaldal. Som når noen spør hva vi skal med så mange folk med mastergrad.

Samtidig som det ble færre arbeidsplasser i skogen, fikk mange kvinner lønnet arbeid i helsesektoren. Mannsidentiteten var utfordret.

Det er ikke utenkelig at mange ble fristet til å gå en annen vei selv om det var å gå imot forventningene hjemme. Skogsarbeiderne hadde lav status. Kaldal er opptatt av å formidle det – men også hva som ligger bak den lave statusen.

– Et viktig formål med hele boka er å synliggjøre en samfunnsgruppe som ellers ikke blir så mye løftet frem, sier forfatteren.

– En enorm utvikling

Arne Fjeld har selv vært skogsarbeider. Han og kona, Gyda Lømo Fjeld, har tatt turen til boklanseringen.

Arne Fjeld jobbet tidligere på Norsk skogmuseum. Fortsatt underviser han skoleklasser på Naturskolen på museet. Der får barn blant annet lære mer om gamle tregjenstander og hva de ble brukt til. Han fyller 80 i år og begynte i skogen da han var rundt 15.

– Det har vært en enorm utvikling. Før min tid var det jo bare øks. Og så har jeg opplevd utviklingen fra øks til de største skogsmaskinene innenfor de åra.

Bestefaren hans var skogeier.

– Bestefar hadde manuelle skogsarbeidere den gangen av den skikkelig gammeldagse typen, husker han.

Arbeidet med øksa var tungt, kan Arne Fjeld bekrefte.

– Klart jeg ble sterk! Jeg flyter på det ennå.

Det var ikke helt uten anstrengelse da den første motorsaga kom heller. Den veide langt mer enn dagens motorsager, bråkte noe fryktelig – og hørselvern tenkte ingen på.

—————

Denne saken kan du også lese på engelsk på sciencenorway.no

Vi vil gjerne høre fra deg!

TA KONTAKT HER
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? Eller tips om noe vi bør skrive om?