Kommentar: Nasjonalisme og folkemord

Hitlers beskjed til sine generaler før innmarsjen i Polen var "Gå og drep uten barmhjertighet, hvem er det som i dag husker utryddelsen av Armenierne?"

Publisert

Det første store folkemord i forrige århundre fant sted i Tyrkia, og ofrene var de kristne armeniere. I 1915, etter at Tyrkia var blitt revet med i første verdenskrig på tysk side, ble armenierne beskyldt for å ha samarbeidet med russerne, og over en million ble utryddet. Det skjedde delvis gjennom dødsmarsjer, delvis gjennom regulære henrettelser.

En av Adolf Hitlers politiske rådgivere i 1920-årene, den tidligere tyske visekonsul i Erzerum Max Erwin von Scheubner-Richner, observerte folkemordet på sidelinjen, og kan ha hvisket føreren noen ord i øret.

Folkemordet på armenierne dannet uten tvil opptakten til Holocaust. Hitlers beskjed til sine generaler før innmarsjen i Polen var “Gå og drep uten barmhjertighet, hvem er det som i dag husker utryddelsen av Armenierne?”

Bak rystelsene i restene av det osmanske riket sto Europas fremste bidrag til menneskehetens repertoar av ideologier: nasjonalismen. Den blomstret opp i Europa samtidig med napoleonskrigene og var en betydelig kilde til inspirasjon på godt og vondt. Den førte til en voldsom etnisk mobilisering, ikke minst i Norge. Gamle politiske enheter ble revet fra hverandre, blant annet tvillingrikene Danmark-Norge.

Ideologiens bakside kom for alvor til syne gjennom første verdenskrig. Den førte til oppløsningen av tre store multi-etniske statsdannelser: det habsburgske dobbeltmonarki, det osmanske riket og det russiske tsardømmet.

Store rikers oppløsning er det sosiale livs svar på jordskjelv. De store keiserdømmene Russland, Tyskland og Østerrike-Ungarn sammen med det osmanske kalifatets fall utløste et sosialt skjelv av størrelse ti på Richters skala.

Både annen verdenskrig, Holocaust og dagens Balkan-tragedie ble utløst av dette jordskjelvet. Det som fikk den sosiale jordskorpe til å revne var nasjonalismen.

I det osmanske riket hadde jøder, kristne og muslimer levd fredelig sammen i flere hundre år under kalifatet i Konstantinopel før det nasjonalitiske vanvidd satte inn.

I 1453 erobret sultan Mehmet 2 Konstantinopel og satte det endelige punktum for byens kristne historie. En ny imperialistisk stormakt hadde lagt under seg de gamle kulturområdene som hadde vært under romersk og gresk dominans.

Dette riket ble oppkalt etter slektsdynastiets grunnlegger Osman (død 1326). Det var hans sønn Orhan (1326-60) som innledet dette dynasties ekspansjon. I 1529 sto han ved Wiens murer, men ble drevet tilbake av en epidemi.

Som alle store riker gikk også dette sin undergang i møte. Hos oss blir osmannerne omtalt som tyrkere, og ennå har vi i språket et lite minnesmerke over de tyrkiske soldatenes fryktinngydende kampvilje: Sint som en tyrk.

Den osmanske sultan utropte seg selv til kalif, og ble å oppfatte som Muhammeds etterfølger. Dynastiet hersket over et stort multi-etnisk samfunn og kalifen var det farverike fellesskapets høye beskytter. Da riket stod på høyden av sin makt hersket det en ganske enestående toleranse for de ulike trossamfunn. Både kristne og jøder hadde rett til å praktisere sin religion og hadde en grad av indre selvstyre.

Da de meget katolske herskere Ferdinand og Isabella hadde kastet ut de siste maurerne av Spania, kom tiden til jødene. I 1492 var det ingen nåde. De måtte forlate alt de eide, og de var særdeles lite velkomne i den kristne verden. Bare i Nederland slapp noen av dem inn, blant annet foreldrene til den store filosofen Baruch Spinoza.

Den herskende kalif i Konstantinopel så her en sjelden mulighet til nesten gratis å få en intellektuell import av en av de best utdannede folk i samtidens Europa. Han sendte flere krigsskip over til Spania og tok med seg de utviste.

En hær av finansfolk, apotekere, leger, boktrykkere og lærde fikk bosette seg i det osmanske riket. Dette førte til en økonomisk og intellektuell oppblomstring og disse såkalt sefardiske jødene spilte samme rolle i det osmanske riket som de europeiske jødene i USA i forrige århundre. Fremdeles snakker de gammelspansk, ladino.

Det ser ut til at alle store riker er dømt til å miste grepet før eller siden, og hovedgrunnen er at makt korrumperer. Når korrupsjon fører til vanstyre og overgrep mot befolkningen, er det bare et tidsspørsmål før et jordskjelv utløses. Den eldste generasjon har vært vitne til dette mer enn en gang.

Det mest korrupte av dem alle, det tredje riket gikk under etter bare 12 år. Det sovjetiske imperium holdt stand noe lenger. Mikrodespotiene på Balkan falt sammen med det sovjetiske, og her har også den yngste generasjon vært vitne til hvordan nasjonalisme kan utløse folkemord.

For øyeblikket holder verden pusten av frykt for at et nytt jordskjelv skal bryte ut i Midt-Østen. Historiens lærdom er at vi intet lærer av historien. Vanstyret i Midt-Østen kan ikke i det lange løp trosse historiens tyngdelover.