Forestillingen om fylkesmannen som en maktglad småkonge som regjerer etter eget forgodtbefinnende, har lite for seg.

Det mener Yngve Flo. Historikeren ved Uni Research Rokkansenteret har skrevet en murstein av en bok om amtmanns- og fylkesmennenes historie. 

Det er en historie som går helt tilbake til 1662, da embetet var nytt og ble lagt på en enkelt person. Han skulle representere kongen og staten i distriktene, men var også et bindeledd den andre vegen – fra distriktene til sentralmakten.

I dag er embetet en stor organisasjon, hvor de største fylkene har opp til 200 ansatte. Fylkesmannen er i dag like gjerne en kvinne som en mann.

Til tross for at embetet har vokst, er det likevel ikke mange forskere som har interessert seg for det tidligere. Flo har studert embetet fra 1814, ved etableringen av den norske statsmakten, og frem til i dag.

En komplisert rolle

Fylkesmennene har gjennom alle disse 200 årene vært mennesker som også har gjort seg bemerket i det politiske liv.

På 1800-tallet og langt inn på 1900-tallet satt de gjerne på Stortinget og var fylkesmann samtidig. Frem til 1884 var statsråd noe man avanserte til fra et amtmannsembete.

I dag fylles embetet nesten utelukkende av mennesker som har forlatt et liv i Storting og regjering. Det har blitt oppfattet som en belønning og takk for lang og tro tjeneste i rikspolitikken. Noen politikere blir oppfordret til å søke etter et endt liv på Stortinget, og det har vært sterkt kritisert.

– Men begrepet retrettstilling gir feil assosiasjoner, mener Flo.

– De lener seg ikke akkurat tilbake, men har tvert imot arbeid oppover ørene. Og de har ofte en ytterst komplisert jobb.

Dramatisk endret

Selv om embetet er dramatisk endret siden det ble etablert, er fylkesmannsrollen mye den samme i dag som den gang, mener historikeren.

Fylkesmennene lever hele tiden i spenningsfeltet mellom sentralmakten og det kommunale selvstyret. De skal fortsatt være statens representant i fylket, men de skal også representere fylket i staten. I dette ligger det en krysskonflikt.

Fylkesmennene har et overordnet ansvar for størst mulig samordning av den statlige virksomheten. De har dessuten sektoroppgaver for en lang rekke departementer og direktorater.

– Mye av arbeidet de gjør ligner i og for seg på jobben som politiker. Det dreier seg mye om å mekle der sektorinteresser står mot hverandre. Det typiske er motsetninger mellom landsbruks- og miljøverninteresser.

Fylkesfanden

Vi har stadig vekk sett eksempler på konflikt med hensyn til arealforvaltning.

I Bergen gikk striden mellom det lokale og det nasjonale plan så langt for noen år siden at fylkesmann Lars Sponheim ble kalt for ”fylkesfanden” av Bergens Tidende. Hele byutviklingsplanen ble lagt på is som følge av en konflikt mellom fylkesmannen og byrådet.

– Fylkesmannen har et regelverk å forvalte, selv om det også er rom for skjønn der. Lokalt ønsker man gjerne andre prioriteringer. I den grad det er strid mellom nasjonale og det lokale interesser, kommer fylkesmannen i skuddlinjen.

I det norske politiske systemet er staten den sterkeste part, som har det siste ordet. For kommunen kan det være frustrerende å møte denne overmakten. Da blir fylkesmannen ofte skyteskiven.

– En av de mest givende lederposisjoner

Når skuddene kommer, er den politiske ballasten et viktig hjelpemiddel i embetet, mener Flo.

Det mener også tidligere fylkesmann i Rogaland, Tora Aasland. Hun mener at erfaring fra rikspolitikken har vært en stor fordel som fylkesmann.

– Politisk erfaring, gjerne fra flere nivåer i forvaltningen, er gull verdt i rolleutøvelsen. Det er en stor fordel for staten at fylkesmennene har denne erfaringen, mener hun.

Hun bekrefter at det er mange innebygde motsetninger i rollen, når fylkesmannen skal forholde seg til så mange direktorater og departementer.

– Det er viktig å være bevisst på hvordan rollene utøves. Men nettopp dette spenningsforholdet gjør fylkesmannsrollen til en av de mest givende og meningsfulle lederposisjonene i samfunnet i dag, sier hun.

Kommunereformen en utfordring

Jobben med å være i spenningsfeltet mellom lokale og nasjonale interesser blir ikke enklere når Stortinget i sommer har vedtatt en kommunereform, mener Flo.

Selv det er polisk uenighet om reformen, starter nå alle kommuner diskusjoner om sammenslåing. Regjeringen er klar på at de vil ha færre kommuner i Norge. Enkelte steder vil dette gå greit. Men andre steder i landet kan det blåse opp til storm.

– Fylkesmennene er regjeringens viktigste redskap for å få gjennomført reformen. Dette vil uten unntak bli en krevende oppgave for dem, og de risikerer selv å havne i stormens øye.

– Likevel virker det som om fylkesmennene setter pris på oppdraget, og går til innsats med en – riktignok noe nøktern – optimisme, sier Flo.