Den gråtende indianeren. En cherokee med fjær, perler og en tåre rennende nedover det høyre kinnet. Han dukket opp på amerikanske reklameboards tidlig på 1970-tallet, med følgende budskap: “Pollution - It’s a crying shame”. Det var en miljøvernorganisasjon som brukte den noble indianerens sorg for å fronte sin kamp mot forsøpling.
Og det var jo ikke så rart, fordi indianerne - som andre urfolk - har jo dette naturlige økologiske over seg, denne omsorgen for skaperverket, denne evnen til alltid å adlyde harmoniens lov.
Eller?
I boka “The Ecological Indian” problematiserer antropologen Shepard Krech III disse forestillingene.
Han gjør det blant annet ved å fortelle om hvordan indianerne drev rovdrift på bøffelen, slaktet flokkene ned, uten tanke på om de trengte kjøttet eller ikke.
Ja, du leste riktig, og dette er godt dokumentert. Ikke bare i denne boka, som må være en av de mest veldokumenterte jeg har lest. Halvparten av boka er kildehenvisninger og fotnoter(!), men også i en rekke andre og eldre verk. Du kan for eksempel lese en øyenvitnebeskrivelse i George Catlins klassiske “The American Indian”, skrevet på 1830-tallet, om hvordan hele flokker ble drept, bare for tungenes skyld. Resten ble liggende igjen og råtne. Og, for ordens skyld, Catlin var en venn og beundrer av indianerne.
Nesten-utryddelsen - nådestøtet, slik vi i vesten idag kjenner det - fikk bøffelen ganske riktig i tidsrommet 1867 til 1884 - primært drevet av den hvite manns vanvittige profittbegjær. Men bestanden var slaktet til grensen av eksistens lenge før den tid - av indianerne selv.
Men hvorfor skulle indianerne gjøre noe annet? Så vidt de kunne se, var bison en uuttømmelig ressurs. Flokkene var endeløse, dyrene talte millioner på millioner, langt mektigere enn noe vi kan observere på Serengeti i dag.
Og som om dette ikke var nok, visste indianerne at bøffelen kom opp av et hull i jorda, et sted ved De store sjøer, stormende ut fra en uendelig underjordisk prærie. Og mekanismen var at jo flere dyr du drepte, jo flere kom til.
Dermed var det jo bare logisk å drepe etter beste evne, men særlig øko-logisk var det vel ikke.
I dag er dette forlengst glemt og benektet, ikke minst av indianerne selv.
Og bøffelen var ikke noe enestående eksempel. Hjort og bever ble nesten utryddet på liknende vis.
Og hva med landskapet, naturen i seg selv?
Før vi fortsetter bør vi imidlertid rette opp en eventuell misforståelse: Det var virkelig mindre forurensning i Amerika før Den hvite mann. Sammenliknet med Europa på 1600-tallet, var Nord-Amerika på 1600-tallet et relativt urørt stykke land.
Grunnen? Dette kan man selvsagt diskutere, men Shepard Krechs bok føyer seg inn i den pragmatiske tradisjon, den som betrakter indianere og andre urfolk ikke som noe nesten guddommelig med en nærmest paranormal sans for hva som er rett og galt, men som det de er: mennesker. Mennesker hvis primære bekymring er å overleve. Har ungene mat? Nei? Da går vi ut og dreper noe.
Sett fra denne tradisjonen, er den viktigste grunnen til at Amerika under Den hvite mann er langt mer arret enn Amerika under Indianeren, den samme som grunnen til at Europas natur er langt mer ødelagt i dag enn for 10 000 år siden: Det bor så mye folk her nå.
Det har altså ikke noe med rase og overlegen økologisk innsikt å gjøre - det har noe å gjøre med å overleve.
Historien om Hohokam-folket sier sitt. Denne mystiske kulturen - den forsvant før Columbus - var jordbrukere og kanalbyggere i Sonoraørkenen i våre dagers Arizona - langs Colorado river.
Det var en blomstrende kultur som overlevde i hundrevis, kanskje 1 000 år. Men som folk har erfart i ørkener over hele kloden, det er ikke lett å dyrke grønnsaker der. Saltet er et problem, og jo mer du vanner, jo mer salt akkumuleres i jordskorpen.
Så, en gang på 1400-tallet forlot Hohokam byene sine.
Kulturer har gått til grunne over hele kloden, til alle tider. Så hvorfor skulle vi vente noe annet av en indiansk ørkenkultur? Selvsagt skulle vi ikke det. Shepard Krech bruker dette og flere andre eksempler, bare for å vise at disse kulturene ikke hadde noen form for økologisk innsikt, eller vilje, som du ikke også finner hos andre folk, til andre tider. De var bare mennesker, i kamp mot elementene.
I et meget interessant avslutningskapittel trekker Kreck trådene opp til i dag. Også i moderne tid har indianerne vist seg som vanlige menn og kvinner: Noen ganger har de gått i bresjen for miljøvern og fredning - andre ganger har de ivret for nedhugging, oljeboring og veier - i skarp konflikt med naturvernorganisasjoner.
Og noe annet hadde det vel vært urimelig å forvente eller kreve av en folkegruppe?
Slik sett er Shepard Krechs bok “The Ecological Indian” først og fremst et oppgjør med en klisjé, klisjeen om Den edle ville.
Fra Rousseaus naturbarn til Sølvpilen og Månestråle, disse edle naturåndene har vært med oss like lenge som halvbroren, Barbaren - dette grusomme, primitive undermennesket som også finnes der ute i villmarken et sted.
Men hvorfor er det så vanskelig for oss i vesten å se urfolk som hele mennesker, og deres kulturer som hele kulturer? Med positive OG negative trekk?
De siste årene kanskje fordi sterke krefter har sett seg tjent med å opprettholde bildet av Den edle. Det har gitt politiske argumenter i kampen om rett til land og vann. Hvem er vel bedre egnet til å ha råderett og ansvar, enn de som har dette i blodet - de som forvaltet dette landet så harmonisk, helt til Den hvite mann kom, med sin naturlige hang til ødsling og ødeleggelse?
I tillegg er klisjeen kanskje grei å ha, som vekker i en miljøpolitisk aksjon? Men uansett, et slikt endimensjonalt syn på hele folkegrupper er grunnleggende rasistisk, både mot den økologiske indianeren og den hvite ødeleggeren.
The Ecological Indian
Av Shepard Krech III
W.W. Norton, 1999
318 sider
