Nå kan du sende inn ditt DNA og finne mors- eller farslinjen din bakover i tid. Dette fotografiet er tatt på St. Hansaften i 1887 i Kristiansund. (Foto: Stiftelsen Nordmøre Museum)
Slik kan du granske slekten din med DNA
Nå kan du sende inn DNA-prøve av deg selv og få vite mer om hvor du kommer fra. Visste du at morslinjen er mer robust og lettere å følge langt bakover i tid?
Det er enorme mengder informasjon i vårt arvemateriale. Bare en liten brøkdel analyseres av firmaene i slektshistorisk sammenheng.
Mest kjent er at vi har DNA i kromosomene våre. Vi har 46 kromosomer i hver celle, som består av 22 par autosomer, pluss ett par kjønnskromosomer. Kvinner har to X-kromosomer og menn har XY-kromosomer.
Y-kromosomet arves fra far til sønner. Bare det lille Y-kromosomet inneholder 60 millioner basepar eller informasjonsbiter. Du får ikke hele dette analysert.
Her granskes kjennetegn og markører på Y-kromosomet, hvor man ser på sett av repeterte enheter. I tillegg undersøkes det et stigende antall enkelt-bokstaver, hvor det finnes variasjoner på DNA-et på y-kromosomet.
Vi har også DNA i mitokondriene, som er energifabrikker utenfor cellekjernen. Det er disse man ser på når man vil finne morslinjen. Både jenter og gutter arver dette fra sin mor. Men bare døtre fører det videre til sine barn.
Det kan være flere tusen mitokondrier i hver enkelt celle. Hvert mitokondrie-kromosom inneholder normalt 16 000 basepar. Firmaene som vi sender inn prøven til, undersøker rekkefølgen av baseparene.
Dette gjør de ved å undersøke såkalte snip-er på autosomalt DNA.
DNA-prøver har de siste årene blitt stadig mer populært som et supplement til andre kilder for å finne ut mer om folks slektsforhold. Interessen for slektsgranskning har økt betydelig i Norge de siste årene, inspirert av TV-programmet «Hvem tror du at du er?», som sporer opp kjendisers forfedre.
Men kan du sende inn en DNA-prøve av deg selv og få hele familietreet servert på et fat?
– Nei, så enkelt er det ikke, var konklusjonen til foredragsholderne da Bioteknologirådet nylig arrangerte et frokostmøte om bruk av DNA i slektsgransking. Men du kan få mange svar, og det både på godt og vondt.
Prøve fra munnhulen
- Du bør vite hva i slekten du er interessert i å finne ut av, før du sender inn DNA-test for analyse, sier professor emeritus Carl Birger van der Hagen ved UiO. (Foto: Anne Lise Stranden/forskning.no
Carl Birger van der Hagen, pensjonert medisinsk genetiker ved Universitetet i Oslo, forklarer hva vi kan få svar på ved å sende inn en celleprøve fra munnhulen vår til amerikanske genanalyseselskaper på nett.
Han var en av de første til å ta i bruk kromosomer for å avdekke genetisk sykdom. Men i denne sammenheng dreier det seg altså om slektskap:
– I korte trekk kan du få påvist biologisk slektskap mellom foreldre og barn og mellom søsken, gjennom en såkalt autosomal test.
– Det vil si en test av kromosomer som ikke er kjønnskromosomer. I tillegg kan du få vite litt om sannsynlig geografisk avstamming, forklarer han.
Noen genetiske kjennetegn er nemlig særegne i visse deler av verden.
Får vite mer om slektninger har sendt inn
Din genprøve sammenlignes så med andre som har sendt inn DNA-prøver til samme genbank. Du er dermed i stor grad avhengig av at andre i slekten din har sendt inn sitt arvemateriale. Men når det gjelder geografisk opprinnelse, holder det med de andre innsendte prøvene i basen.
– Når du sender inn en prøve, får du svar på om det er funnet grader av likhet med andre innsendte prøver. Du får bare svar på din egen prøve.
Du blir oppfordret til å laste opp slektstreet ditt, men her må man følge personvernregler. Hvis andre også laster opp sitt slektstre, så kan du finne slektninger.
– Hva likhetene består i, oppgis ikke av laboratoriet. Da må du ta kontakt med vedkommende som du har lignende gener med, direkte, forteller van der Hagen.
Mange som sender inn prøver, må ha hjelp med å tyde resultatene. Foreningen Slekt og Data Oslo/Akershus har en brukergruppe for DNA med regelmessige møter.
Ukjent far
Det er særlig tre slektskapsforhold som er populært å prøve å finne ut av, ved bruk av DNA.
Annonse
Bibliotekar Tone Moseid er leder i foreningen Slekt og Data og har oppsporet sin egen morslinje helt fra Afrika via Russland, Finland, Sverige og frem til Finnskogen i Norge. (Foto: Anne Lise Stranden/forskning.no
Slektskap mellom mulige søsken langt tilbake i tid, ved at dere kan finne felles morslinje og/eller felles farslinje
Finne far ved ukjent far-problematikk
Finne foreldre ved skjult adopsjon eller donorfar/surrogatmor
– Mange med ukjent far, er interessert i å finne svar på hvem som er far eller ikke kan være faren, sier genetikeren.
Mange adoptivbarn som ikke vet sitt biologiske opphav, gjør forsøk på å finne sine biologiske foreldre. Det samme gjelder barn av donorfedre med kjent mor.
I gamle dager var den egentlige barnefaren ikke så rent sjelden en annen enn den som sto oppført i kirkebøkene. Det fins eksempler på at man nå kan få bekreftet at det var en annen far, sier van der Hagen.
Vær forberedt på overraskelser
Tone Moseid er bibliotekar og leder for Slekt og Data, som er den største foreningen for slektsforskning i Norge. Foreningen har 10 000 medlemmer.
– Jeg har funnet morslinjen min helt fra Afrika, via Russland, Finland og Sverige til Finnskogen, forteller Moseid.
Hun påpeker at man kan finne både slektskap og mangel på slektskap på denne måten. Hun illustrerer ved å fortelle om en DNA-prøve som niesen hennes sendte inn:
– Vi hadde veldig mange likheter i vårt arvemateriale. Men tenk hvis det ikke hadde vært noen likheter i kromosomene? Da hadde enten moren hennes ikke vært hennes biologiske mor, eller så hadde ikke moren hennes vært søsteren min.
Slike resultater er det lurt å være forberedt på, før man sender inn, sier Moseid.
Det var ofte en skam for seksti-sytti år siden å være barn av foreldre som ikke var gift, og der faren kanskje var ukjent.
Annonse
– Dette er ikke på langt nær så tabubelagt lenger, sier van der Hagen.
Vi kan velge om vi vil følge familietreet vårt bakover via morslinjen eller farslinjen, eller begge. Kvinner kan bare finne ut av sin morslinje fra egen DNA-prøve. Men hvis en kvinne har en bror eller annen mannlig slektning som vil sende prøve, kan kvinner få svar om farslinjen også.
Du kan også velge om du vil finne ut hvor i verden du stammer fra, mange hundre, eller tusen år tilbake i tid.
Van der Hagen forklarer mer utdypende om de tre metodene, og svakheter og styrker ved disse ulike testene.
Både menn og kvinner kan følge morslinjen sin generasjoner tilbake i tid. (Foto: (Illustrasjon: Igenea.com))
Morslinje-DNA granskes først og fremst gjennom DNA fra mitokondriene utenfor cellekjernen. Både døtre og sønner arver dette fra sin mor. Men bare døtre fører det videre til sine barn.
– Det vil si at menn vil ha et brudd på denne linjen hvis en kvinne bare får sønner, forklarer van der Hagen.
Er du mann og vil finne linjen bakover fra din farmor, for eksempel, er du derfor avhengig av å ha andre kvinnelige etterkommere av din farmor som kan sende inn prøver.
Annonse
Du må ha en tante på farssiden, eller en niese av din farmor på hennes søsters side.
Mitokondriene er dessuten mer robuste for mutasjoner enn y-kromosomet.
Det gjør at det er enklere å følge slekten langt bakover i tid via morslinjen.
Farslinjen er mer usikker
Farslinje-DNA gjøres ved å granske Y-kromosomet. Dette overføres fra far til sønner.
Her gransker analytikerne kjennetegn og markører på Y-kromosomet.
– Det lille Y-kromosomet er det flere varianter av, fordi det er mer utsatt for mutasjoner over tid. Men mutasjoner er kjente, slik at det allikevel er mulig å finne hvem du kan ha slektskap med, sier van der Hagen.
Hans undersøkelse av eget Y-kromosom ser ut til å bekrefte en farslinje tilbake til Holland på 1500-tallet.
Dette bildet viser et slektstre med portretter av familiemedlemmer. Bildet er tatt mellom 1890 og 1910. (Foto: Severin Worm-Petersen/Norsk Teknisk Museum)
Du kan få «etnisk tilhørighet» oppgitt i prosenter
I tillegg kan firmaene undersøke hvilke verdensdeler vi opprinnelig kommer fra. Afroamerikanere kan i noen tilfeller få hint om hvor i Afrika deres slaveforfedre ble røvet.
– Dette ble spesielt populært i USA, etter filmatiseringen av Alex Haleys bok Roots (Røtter).
Firmaene gir prosentvis andel av etniske opprinnelser en person har, eller rettere sagt hvor forfedrene kom fra rent geografisk. De skraverer områder i verden hvor du har gener fra.
– Men denne metoden er svært usikkert, og ganske spekulativ, sier van der Hagen. Dette er jo avhengig av hvor mange prøver basen har fra de ulike geografiske områdene.
I visse sammenhenger er dette likevel et godt redskap også for nordmenn, for eksempel for å finne ut slektskap med skogfinne-minoriteten.
Det analysefirmaet som er mest brukt av skandinaver er FamilyTreeDNA. Nasjonale sentre kan hjelpe til med analysen av funnene. I Norge kan man bestille DNA-test via Norway DNA.
Ifølge ABC-Nyheter har 5000 nordmenn og 20 000 svensker sendt inn DNA-prøver til amerikanske firmaer for analysering.
Her koster en morslinjetest, såkalt mtDNA-test, 199 amerikanske dollar. Det tilsvarer omtrent 1650 kroner.
En farslinjetest, eller Y-DNA-test, koster 169 dollar. Det er for tiden omtrent 1400 kroner. Og en Family Finder som sjekker geografisk opprinnelse, koster 79 dollar, eller om lag 655 norske kroner.
Hittil er det bare FamilyTreeDNA som gjør alle disse analysene. Dette firmaet har visstnok 500 000 personer i basen sin.
De andre DNA-analyseselskapene er Ancestry og 23andMe, som er de største på verdensbasis. Disse firmaene gir også visse sykdomsrisikoberegninger.
Den amerikanske Food and Drug Administration satte en strek for det på et tidspunkt, fordi de mente at firmaet ikke hadde vitenskapelig belegg for å si at testpersonene hadde en viss prosentvis økt risiko for sykdommer.
– Men nå har de fått tillatelse til å gjøre dette for noen få sykdommer, opplyser van der Hagen.
Slik sykdomsberegning gjør ikke FamilyTreeDNA.
Les også om Stavangerkvinnen som etter en gentest fikk vite at hun er arvelig disponert for bryst- og eggstokkreft i saken Gentest viste livsfarlig arv.
Skepsis er i ferd med å avta
Foreningen Slekt og Data spurte for noen år siden om hvilken holdning medlemmene hadde til gentesting.
En av tre svarte at de var skeptiske til denne metoden.
– Den skepsisen tror jeg bunnet i manglende kunnskap. Mangel på kunnskap gir usikkerhet, sier Moseid. Hun mener dette nå er i ferd med å avta.
Hun understreker at vi må balansere enkeltindividets behov for å vite mer opp mot andres rett til ikke å vite. Slekt og Data bidrar med kunnskap om begrensningene og mulighetene gen-tester gir.
Basert på selvjustis
Disse basene er basert på selvjustis. Det er er ingen som har kontroll med om prøven du sender inn, faktisk er fra deg eller den personen som du sier den er fra.
– Det er derfor fullt mulig å jukse, ved å sende inn en prøve fra en person som ikke har gitt samtykke, sier Moseid.
Det er både juridiske og etiske regler for hvordan privatpersoner kan bruke disse opplysningene. Datatilsynet har regler vi må følge.
– Kort sagt er det forskjell på hva du kan legge ut på en lukket eller åpen nettside. Det skilles også mellom døde og levende personer.
Du kan publisere opplysninger om avdøde personer, med mindre opplysningene også sier noe om levende personer. Da må du ha samtykke fra den levende personen, understreker van der Hagen.
Barn har et sterkere vern og prøver av barn kan bare sendes inn hvis begge foreldrene gir samtykke.
Moseid og van der Hagen mener at man ikke skal sende inn prøver av barn eller andre personer som ikke har samtykkekompetanse.
