Norsk historieskriving om andre verdenskrig har vært selektiv. Det er gutta på skauen, kongens nei til Hitler og Milorg som har fått brorparten av oppmerksomheten.

Bedriftene som hjalp tyskerne, av ideologiske eller mer pragmatiske årsaker, vet vi langt mindre om. Da hjalp det ikke at arbeidet de gjorde la grunnlaget for oppbyggingen etter krigen.

• Les også: 140.000 tvangsarbeidere i Norge under krigen

Mye av det Marshallhjelpen gjorde var en direkte videreføring av prosjekter tyskerne startet opp her til lands. Flyplassene, kaianleggene i de store byene, Nordlandsbanen og E6 er bare noen eksempler på slike.

Fortellingen om krigen er altså mer, og mer nyansert, enn bare standhaftig motstand fra et lite folk. Noen historier handler faktisk om det stikk motsatte. En av dem er historien om lettmetallindustrien, som professor i historie ved NTNU Hans Otto Frøland har studert.

– Det handler om norske selskap som jobbet for tyskerne, som var kollaboratører, uten at noen av dem var ideologiske nazister, forteller Frøland til forskning.no.

– Selskapene arbeidet etter rene kommersielle konkurransehensyn, men gjennom det la de forholdene aktivt til rette for at Tyskland skulle vinne krigen.

”Å holde hjulene i gang”

Den 9. april 1940 står altså tyskerne på døra. Kong Haakon og regjeringen flykter til England, og det opprettes et midlertidig styringsråd, kalt Administrasjonsrådet.

Norge er avhengig av import av både mat og andre råvarer for å fungere. og Administrasjonsrådet har erfaringene med brutte forsyninger fra første verdenskrig frisk i minne.

Rådet arbeider derfor med ett mål for øye: Økonomien skal holdes i gang, på tross av okkupasjonen.

Og dermed oppstår paradokset. Mens nordmenn fortsatt er i kamper mot tyskerne tidlig på sommeren 1940, legges det planer om å øke produksjonen her til lands av det tyskerne trenger mest: Aluminium.

– Det var i lufta at krigen kom til å vinnes. For å vinne i lufta må du ha fly, og til å lage fly trenger du aluminium, forklarer Frøland.

Norge er et godt land for aluminiumsproduksjon, for det er en industri som trenger mye kraft, og vi har billig vannkraft så det rekker. Det vi derimot mangler er råvarene til produksjonen, altså leirarten bauksitt.

Den foredles til aluminiumoksid, som igjen brukes til å lage aluminium.

NACO og Hydro konkurrerte seg inn i tyskernes hender

I mellomkrigstiden konkurrerte to selskaper, Norsk Aluminium Compani (NACO) og Norsk Hydro, om tilgang til og styring av norsk aluminiumsindustri.

Gjennom en avtale med utenlandske produsenter hadde NACO skaffet seg monopol på aluminiumsmarkedet i Skandinavia. Hydro på sin side ønsket å bryte opp NACOs monopol, og få et fotfeste i industrien.

Frem til krigens utbrudd hadde NACO, og selskapets direktør Sigurd Kloumann, klart å holde Hydro utenfor. Men situasjonen endrer seg med tyskernes ankomst.

De midlertidige myndighetene i Norge går allerede i mai 1940 inn for at det skal opprettes en ny aluminiumsfabrikk for å sikre den viktige eksportindustrien. Den skal være et samarbeid mellom NACO og Norsk Hydro. Hydro skal med fordi selskapet har tilgang til energi gjennom sine fossefall og kraftverk.

• Les også: Tungtvannsaksjonen som mislyktes

Det passer Hydro godt, men for NACO er det katastrofe. Monopolet trues, og Kloumann sier nei. Og dermed spiller selskapet ballen rett inn på tyskernes banehalvdel.

For hvem andre enn tyskerne er det som kan hjelpe disse to selskapene skaffe seg den posisjonen de ønsker i et okkupert Norge?

En plan for sjudoblet produksjon

– Dermed ser vi at både NACO og Hydro, omtrent samtidig med okkupasjonen, går inn i et samarbeid med okkupantene om å ekspandere norsk aluminiumproduksjon. NACO gjør det for å beholde monopolet, Hydro for å komme seg inn i industrien, sier Frøland.

Forslaget om en samarbeidsfabrikk skrinlegges. Både NACO og Hydro har gamle planer om utviding av produksjonen med flere nye fabrikker i sine skrivebordsskuffer, men de har blitt satt på vent på grunn av trange økonomiske tider i mellomkrigsårene.

Nå hentes de frem, og sendes til de tyske styresmaktene.

Og på den måten har tyskerne allerede i 1941 – bare noen få måneder etter okkupasjonen – en strategi klar for å sjudoble norsk aluminiumsproduksjon. Med den skulle Norge bli hovedleverandør i Europa til den tyske flyindustrien.

Det vil være økonomisk jackpot for NACO og Hydro, men ikke minst vil det kunne være avgjørende for å snu den tyske krigslykken.

– NACO og Hydro tilbyr sine planer og sin hjelp til tyskerne uavhengig av hverandre, i to parallelle løp, selv om de hele tiden er klar over hva den andre gjør, sier Frøland.

– Det er ingen nazister i ledelsen av de to selskapene, dette er en ren økonomisk strategi. Begge vil posisjonere seg for fremtiden, de vet ikke hvor lenge krigen vil vare og det er godt mulig man får et helt annet Europa, med Tyskland i førersetet, når krigen er over.

Mislykket, men ikke takket være norske bedriftsledere

Historien ville det annerledes.

Krigslykken snur, og tyskerne, Hydro og NACO får store problemer med å få tak i bauksitt etter hvert som kampene i Europa tilspisser seg. De nye fabrikkene rekker aldri å produsere så mye som et gram lettmetall.

Men det er altså ikke takket være motstand fra lederne i sentral norske bedrifter.

• Les også: Gir ansikt til krigshemmelighet

– Det som skjer i Norge i 1940 er at en okkupasjonsmakt kommer inn i et land og tar det med makt. Du må være ideologisk overbevist for å synes at det er greit, og knapt da. Men likevel velger altså norske forretningsmenn å bruke anledningen til å posisjonere seg kommersielt, påpeker Frøland.

– Det er kanskje ikke fullt ut gjennomtenkt hva det vil si, men de dras inn i en situasjon der de ender opp med å hjelpe fienden.

Frøland understreker at situasjonen gjaldt mange bedrifter i Norge ved starten av krigen: Valget stod mellom å gå konkurs, med de konsekvensene det hadde for selskapet og de ansatte, eller å samarbeide med tyskerne.

– Bekymringen for råvaresituasjonene dominerer, og det var på ingen måte noen nasjonal generalstreik mot okkupasjonen, sier Frøland.

En nyansering av historien

Etter krigen ble NACO og Hydros bedrifter under krigen gransket i landssvikeroppgjøret. Ingen ble dømt, men blant annet Ole Borge, høyesterettsadvokat og nestleder for Hjemmefronten, mente NACO burde tiltales for landssvik.

Norsk Hydro gikk det verre med, sett fra eiernes side. Selskapet ble nasjonalisert, og en del av selskapets pengebeholdning ble beslaglagt.

Frøland understreker at han ikke nødvendigvis mener selskapene burde vært dømt for landssvik. Og han sier historien om heltene fortsatt er viktig.

– Jeg avviser selvsagt ikke at Gunnar Sønsteby og gutta på skauen var helter. Det var de, og den fortellingen har stått sterkt i Norge. Den var kanskje også nødvendig i de første tiårene med gjenoppbygging, sier han.

– Dette er heller et utfyllende perspektiv, som også sier noe om hvorfor det fortsatt kan være lett for en okkupasjonsmakt å finne samarbeidspartnere i et okkupert land. Vi som forsker på dette forsøker å bryte litt opp i den svart/hvitt-fortellingen om andre verdenskrig som har vært rådende.

Kilder:

H.O Frøland og J.T. Kobberrød (2009) The Norwegian Contribution to Göring’s Megalomania. Norway’s Aluminium Industry during World War II. Les Cahiers d’histoire de l’aluminium, nr. 42-43, s. 138-152 (les sammendrag)

H. O. Frøland (2012) “Nazi Planning and the Aluminium Industry”. Kapittel i boken Alan S. Milward and a Century of European Change, av Fernando Guirao m.fl.