Aggressivitet, mistillit, destruktiv atferd og grenseoverskridelser, konfrontasjon og isolasjon kan være tegn på traumatisering.

– Mange relasjonstraumatiserte strever i senere relasjoner, både privat og i forhold til behandlere eller andre offentlige yrkesutøvere.

– Mens selve vanskene er synlige, kan de oppleves som uforståelige og svært utfordrende fordi forbindelsen til de traumatiske hendelsene forblir ubevisst og usynlig.

Dette sier Åse Wegerif, som har skrevet en masteroppgave om hvordan traumatisering i barndommen kan virke inn på traumatisertes nære relasjoner som voksne.

Tilpasningsproblemer kan skyldes traumer

Wegerifs veileder, Sverre Varvin, forsker ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress, NKVTS, bekrefter sammenhengen mellom tidlig traumatiske opplevelser og senere problematferd.

– Ofte er det slik at de plager hjelpesøkeren har, ikke blir satt i forbindelse med traumatiske hendelser i fortiden, nettopp fordi hjelpesøkeren selv ikke er klar over det. Det gjelder ved kontakt med helse- og sosialvesenet, men også ved kontakt med andre hjelpeinstanser, sier Varvin.

– Vi har dessverre ingen gode undersøkelser om omfanget av dette, men det er en økende erkjennelse nå at mange psykiske lidelser og sosiale tilpasningsproblemer kan ha sin bakgrunn i traumatiseringen tidligere i livet.

Mange skulte lidelser

Varvin forteller at undersøkelser i normalbefolkningen i USA har vist at så mange som 60 prosent har opplevd potensielt traumatiserende hendelser i sitt liv, og hele 20 prosent har opplevd det det siste året.

– Vi antar at tallene er lavere for Norge, men det er all grunn til å hevde at mange har ikke-erkjente traumerelaterte lidelser som i verste fall kan bli behandlet som om det dreier seg om noe annet, sier Varvin.

Trenger opplæring

Wegerif peker på hvor viktig det er at behandlere i hjelpeapparatet kjenner til og har forståelse for komplekst traumatisertes relasjonelle vansker. Mange i hjelpeapparatet har ikke denne kompetansen, ifølge Wegerif.

– Dersom behandleren  ikke er kjent med mekanismene bak vanskene og bevisst unngår å delta i en destruktiv samspillsituasjon, risikerer den traumatiserte å miste kontakten med hjelpeapparatet, på tross av omfattende hjelpebehov, sier hun.

Forskning har vist at sosial støtte er avgjørende for forløpet i den posttraumatiske fasen. Gode relasjoner kan virke beskyttende mens dårlige relasjoner kan være en risiko for den posttraumatiske utviklingen.

– Problemet er at den traumatiserte kan være rammet på en slik måte at han projiserer ut vanskelige følelser og/eller uakseptable deler av selvet, som for eksempel en identifikasjon med offer eller overgriper.

– Dermed har han vansker med å inngå i nære relasjoner. Traumatiserte trenger positive relasjoner og hjelp med sine vanskelige følelser, men skaper ofte ubevisst situasjoner som gjør at de ikke får denne hjelpen, sier Wegerif.

Indre relasjonsskader

Wegerif forklarer at barn står overfor et psykologisk dilemma når de forsøker å bevare tilknytningen til en omsorgsgiver som traumatiserer dem.

Barna utvikler indre relasjonsskader, og en indre sårbarhet, samtidig som de er i en konstant beredskap overfor en potensielt farlig verden. 

– Når den traumatiserte inngår i en nær relasjon som voksen, kan de indre relasjonsskadene gjøre det vanskelig å stole på andre og den traumatiserte blir utrygg.

– Dermed iverksettes de selvbeskyttelsesstrategiene som var nødvendige under de opprinnelige traumatiske forholdene, men som senere utgjør hindre for å skape en nær, trygg relasjon, forklarer Wegerif.

Skjulte traumer

I mange sammenhenger kommer personer fra ulike yrkesgrupper i kontakt med traumatiserte, uten at traumet er kjent. Ubearbeidede traumer er ikke som vanlige minner det kan settes ord på.

Traumatiserte forstår ofte heller ikke at vanskelige samspill de til stadig havner i, har noen sammenheng med det vonde de har opplevd. Som behandler er det derfor problematisk utelukkende å forholde seg til et atferdsnivå.

– Arbeid med traumatiserte krever mye på et følelsesmessig plan og det er derfor nødvendig å ta utgangspunkt i en dypere forståelse for det som skjer. Forståelsen gjør det mulig å unngå å klandre klienten, noe som er helt avgjørende for å skape en helende relasjon.

– En behandler som forstår overførings-motoverføringsprosessene kan romme klienten, unngå å reagere på hans eller hennes ubevisste krav eller tvingende strategier, og i stedet tilby korrektive emosjonelle erfaringer.

– Slik kan relasjonen  virke helende og klienten gis mulighet for å erfare nye, byggende relasjoner, sier Wegerif.

Nye redskaper

Sverre Varvin sier at fokuset på relasjonen mellom klienten og behandleren eller sosialarbeideren i denne studien gir en forståelsesramme for den kompliserte og til tider meget vanskelige dynamikken som kan oppstå.

– Dette vil potensielt være til stor hjelp for behandlere og dem som arbeider arbeider sosialfaglig ved at de får nye redskaper både til å forstå og til å forholde seg behandlingsmessig og sosialfaglig til disse klientene, sier Varvin.

Referanse:

Wegerif: Ubevisst traumatisk samspill: En teoretisk undersøkelse av relasjoner etter relasjonstraumatisering, masteroppgave ved Universitetet i Oslo, 2012.