Miljøterapi er en mangfoldig praksis og terapiform som går tilbake til etableringen av de første asylene for over 200 år siden.

Forenklet innebærer miljøterapi å tilrettelegge for deltakelse i dagliglivet med formålet å lære pasienter praktiske og sosiale ferdigheter. Det kan være håndverk, huslige- eller sportslige aktiviteter.

Tema for studien ble valgt av flere grunner. For det første arbeidet vi begge med utdanning av ansatte som hadde sitt daglige virke i psykiatrihelsetjenestene.
 
For det andre ble det iverksatt en psykiatrireform fra slutten av 1990-tallet og frem til i dag, der det skulle vektlegges brukermedvirkning, normalisering, deinstitusjonalisering og økt kvalitet i behandlingen.

Det gjorde at vi ble nysgjerrige på hvordan sykehusets dagliglivsorganisering og behandling fremstod for pasienter og personalet.

For det tredje kom det kritiske røster både fra studenter, tidligere pasienter og pårørende om at de ønsket forskning på innholdet i de psykiatriske sykehusene etter etableringen av psykiatrireformen.

Spenninger og paradokser

Studien er et kritisk innlegg i debatten om norsk institusjonspsykiatri, der vi har hatt særlig fokus på miljøterapi.
 
Den daglige organiseringen og miljøterapi er analysert i lys av sentrale føringer som brukermedvirkning, normalisering, sikkerhet og behandling.

Disse ulike sentrale føringer utløser en rekker spenningsfelt og paradokser for så vel pasienter som personalet.

For det første synliggjør vi i studien avdelingenes forsøk på å sosialisere og normalisere pasienter tilbake til livet utenfor sykehuset. Vi argumenterer for at det pasienten lærer når hun er innlagt ofte ikke kan brukes utenfor institusjonen.
 
For det andre påpekes det at det oppstår et spenningsfelt mellom brukermedvirkning og miljøterapiens demokratiske forankring på den ene siden og sykehusets medisinsk-psykiatriske behandlingsregime på den andre siden. 

For eksempel ble pasienten invitert til å bestemme i noen grad over hvilke aktiviteter og gjøremål hun måtte ønske. Men samtidig ble hennes ønsker tilsidesatt dersom de kom i konflikt med hvordan personalet oppfattet pasientens tilstand ut i fra medisinsk-psykiatriske diagnoser.
 
Av den grunn kom ofte pasientens ønsker og stemmer i bakgrunnen og spilte en underordnet rolle i avdelingenes daglig medisinsk-psykiatriske behandlingsvirksomhet.

Mistillit kommuniseres

For det tredje fremhever vi at det blir vanskelig å få til normalisering og brukermedvirkning når sykehusene pålegges et sikkerhetsansvar for ansatte og pasienter innenfor såvel som for borgere utenfor institusjonen.
 
De psykiatriske institusjonene skal ivareta samfunnets sikkerhet, og av den grunn overvåkes pasientene både gjennom dagliglivsrutiner, lukkete dører, fotfølging, og de fratas farlige gjenstander for å ikke skade seg selv eller andre.
 
På den måten kommuniseres potensielt mistillit til pasientene rundt deres egne selvstendige vurderinger og valg, og som bidrar til at brukermedvirkning blir vanskelig å få til.

Når pasientene fratas mulighet til å ta selvstendige valg inne på institusjon i frykt for hva de kan finne på, vanskeliggjøres oppgavene om resosialiseing og normalisering til livet utenfor institusjon der det forventes at pasienten tar ansvar for eget liv.

Studien viser en miljøterapi som fremstår som usystematisk og til dels uklar i sin ideologi og begrunnelser, og må betraktes som en støttefunksjon til det medisinske behandlingsregime.

Andre måter?

Avslutningsvis er vi kritiske til om dagens miljøterapeutiske virksomhet kan betegnes som et optimalt terapeutisk tilbud til dagens innlagte psykiatriske pasienter sett i lys av statlige krav om kvalitativt bedre behandling og brukermedvirkning.
 
Miljøterapien fremstår som en praktisk organisering for å få dagliglivet på institusjonen til å fungere uten for mange åpne konflikter og for mye støy.
 
Vi konkluderer med at det er nødvendig å utforske andre alternative måter å tilrettelegge pasientens daglige liv på, og som må være mer i tråd med psykisk lidendes erfaringer og perspektiver og personalets faglighet og humanistiske idealer.

Studien har også påpekt hvordan medisinsk forskningsetiske retningslinjer som definerer innlagte psykiatriske pasienter som en sårbar gruppe ble en utfordring for etnografisk forskning i psykiatriske sykehus.

Observasjon og samtaler

Studien er basert på et ni måneders etnografisk feltarbeid på et norsk psykiatrisk sykehus på to ulike allmenn psykiatriske avdelinger i 2004, der både personalet og innlagte pasienter er informanter.

Etnografisk metode er en metode som benytter deltagende observasjon i kombinasjon med uformelle samtaler og intervju.

Vi ble godt mottatt av både personalet og pasientene og deltok i og observerte dagliglivets gjøremål og hendelser på avdelingenes ulike rom som vaktrom, dagligstue, gang og røykerom.

Publikasjoner:

Oeye, Bjelland & Skorpen (2007) Doing participant observation in a psychiatric hospital – Research ethics resumed, Social Science & Medicine, 65(11), 2296-2306.

Skorpen, Anderssen, Oeye & Bjelland (2008) Brukerperspektiv i norsk forskning om innlagte psykiatriske pasienter. En litteraturgjennomgang, Vård i Norden, 28(4), 19-23.
Skorpen & Øye (2009) Den mangfoldige miljøterapien i psykiatriske sykehus – En oppsummering av miljøterapiens røtter, retninger og modeller, antatt med endringer til Norsk tidsskrift for sykepleieforskning.

Skorpen, Anderssen, Oeye & Bjelland (2008) The smoking room as psychiatric patients` sanctuary: A place for resistance. Journal of Psychiatric and mental health nursing,15(9), 728-736.

Oeye, Bjelland, Skorpen & Anderssen (2009) Raising adults as children? A report on milieu therapy in a psychiatric ward in Norway. Issues in Mental Health Nursing, 30(3), 151-158.

Øye, Bjelland, Skorpen & Anderssen (2009) User participation when using milieu therapy in a psychiatric hospital in Norway – a mission impossible? Nursing Inquiry, 16(4), 1-10.

Skorpen, Anderssen, Oeye & Bjelland (2009) Treatment regimes in a psychiatric hospital apparent contradictions? Report from field work in a locked-up ward illustrated with a constructed case, International Journal of Mental Health Nursing, 18(6), 409-416.

Øye & Skorpen (2009) Kjennskapens ritus - Fra Tukes te-selskap til fredagskos i et psykiatrisk sykehus. Tidsskrift for samfunnsforskning, 50(3), 267-292.