Før var vi nordmenn flinke til donasjon og organtransplantasjon.

Mange ønsket å være organdonorer, og de som trengte det, fikk nye nyrer, lunger eller nytt hjerte.

‒ Vi var nesten best i klassen, sier Morten Skauby, forsker og transplantasjonskirurg ved Rikshospitalet på et møte på Arendalsuka om organdonasjon.

Men de siste ti årene har det skjedd noe.

Mangel på donorer

‒ Vi har blitt stående på stedet hvil, sier Skauby.

‒ Vi har hatt et system med mange entusiaster. Men verden har gått videre, og vi må profesjonalisere systemet vårt, sier han.

Hovedproblemet er mangel på donorer.

Men det er ikke bare her det ligger. Det er også rutiner på sykehuset, dårlig oversikt over mulige donorer og behandlingen av pårørende som spiller inn, ifølge Skauby.

Det er den avdøde som bestemmer

Loven om organdonasjon trådte i kraft i 2016. Der står det at hvis den avdøde ønsker å donere bort organene sine, kan pårørende ikke nekte når tiden er inne.

Men dersom den avdødes ønske er ukjent, er det opp til de pårørende å ta vurderingen. Da kan de enten tillate eller nekte donasjon.

Hvorfor sier pårørende i noen tilfeller nei?

Det spørsmålet fikk sykepleier og donoransvarlig ved Ullevål sykehus Lena Landgaard under samtalen på Arendalsuka.

‒ Det kan hende familien ikke har snakket sammen om organdonasjon før, svarer hun.

‒ De kan derfor være usikre på hva den avdøde mente om det. Dermed tør de ikke si ja.

Døden må være sikker

Ofte er dette en avgjørelse som blir tatt i full fart, og det kan være uenigheter innad i familien om hva som bør gjøres.

‒ Det kan også hende de ikke har nok tillit til helsepersonell, at vi som sykepleiere og leger ikke har satt av nok tid til å dem, sier Landgaard.

Det er nemlig viktig at pårørende får tid til å ta inn over seg at personen faktisk skal dø, og at dette er legene helt sikre på. Det må også bli sagt på riktig måte.

Danmark og Sverige mye flinkere

Det som har skjedd i Norge med organdonasjon, har ikke skjedd i nabolandene våre. Sverige og Danmark har i stedet økt antall donasjoner.

De som i tillegg er best i verden, er Spania. De har dobbelt så mange donasjoner som oss.

‒ Vi er nødt til å se til de andre landene for å heve oss, sier Skauby.

Han forteller at de andre landene har gjort det til en nasjonal oppgave å øke antall donasjoner. De har et lovverk som fungerer, og de bruker et register der helsepersonell registrerer alle som dør på intensivavdelinger og som er aktuelle for donasjon.

Dette er svært nyttig, ifølge Skauby.

‒ Da har man oversikt over hvem som ble vurdert for organdonasjon, og hvem som ikke ble det, sier Skauby.

‒ Vi trenger en oversikt over det som skjer.

Tidligere regjeringer har hatt som mål med 30 donasjoner per million innbyggere. De siste ti årene har tallet ligget på omtrent 20. For 2021 er det nede på 17,4.

Om dette er blitt påvirket av pandemien, er forskerne fortsatt usikre på.

For mye ansvar på sykehusene

I dag står hvert enkelt sykehus ansvarlig for å ta imot og vurdere mulige donororer som kommer inn på intensivavdelingene.

Det er sykepleiere og leger som tar avgjørelsen om pasienten kvalifiserer til donor, og det er de som tar praten med de pårørende – om den avdøde skal gi bort organer eller ikke.

Dette er for stort ansvar for hvert enkelt sykehus å ha, særlig på de små sykehusene, mener Skauby.

Derfor bør organdonasjon bli et nasjonalt ansvar, mener han.

‒ Sykehusene kan ikke stå i dette aleine, sier han.

Dette har skjedd i Norge

Det ER gjort flere tiltak i Norge for å øke antall organdonorer. Vi har blant fått en nasjonal handlingsplan om organdonasjon, som er veldig god, ifølge Skauby.

Her har mange av anbefalingene allerede blitt gjennomført. Den har blant annet sørget for at det nå finnes egne donorsykepleiere og donoransvarlige leger på sykehusene.

I tillegg kom den nye donasjonsloven i 2016.

Det har også vært flere informasjonskampanjer fra statens side. Og vi har muligheten til å få donorkortet vårt inn i kjernejournalen vår, forteller Skauby.

‒ Likevel har donasjonsraten hele tiden ligget flatt, sier han.

‒ Det har tilsynelatende ikke hatt noen effekt det vi har gjort, og det er litt bedrøvelig.

Mye penger å spare

Et liv er mye verdt – uansett. Men det er også mye verdt i penger.

Selv om donasjon er veldig dyrt, er det er mye mer kostbart å IKKE transplantere, sier Skauby.

‒ Samfunnet og politikere kunne spart mye om vi hadde klart å øke antall organdonasjoner, sier han.

Dette gjelder spesielt personer som har nyresvikt. De trenger dialysebehandling, noe som koster samfunnet mye: 800.000 kroner i året per person på dialyse.

Til sammenlikning koster én nyretransplantasjon cirka 400.000 kroner.

‒ Hvis flere av disse pasientene får et nytt organ, ville vi kunne spart milliarder av kroner i året, sier Skauby.

Vi vil gjerne høre fra deg!

TA KONTAKT HER
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? Eller tips om noe vi bør skrive om?

les også

38 nordmenn døde på venteliste til nytt organ i fjor. Er hjerter, nyrer og lunger fra dyr svaret?