Mangt er sagt om kapitalismens stygge konsekvenser, men at man kan dø som en følge av systemet, er lite utforsket.

Nå har tre akademikere funnet ut at antall dødsfall blant arbeidsføre menn var høyere i de kommunistland som ble raskest privatisert på 1990-tallet.

De mener at land som nylig har tilpasset seg markedsøkonomien bør ta lærdom av funnene. Som blant annet Kina, India og Egypt. 

- Radikale økonomiske endringer kan påvirke folkets helse dramatisk, advarer forskerne.

- Forventet levealder har alltid ligget lavt i tidligere østblokkland, forteller Lars Østby ved Statistisk sentralbyrå.

Massiv privatisering etter Sovjets fall

Under hele 1990-tallet økte antall dødsfall i den voksne befolkningen i de fleste post-kommunistiske landene. Men man kunne ikke forklare hvorfor tallene var forskjellige fra land til land.

Nå har forskerne gjort en empirisk undersøkelse av hvor mange arbeidsføre menn som døde i aldersgruppen 15 til 59 år i perioden 1989 til 2002, og sett tallene i sammenheng med landenes respektive økonomiske utvikling.

Etter Sovjetunionens fall i 1991 ble de tidligere østblokklandene privatisert hvor planøkonomien ble fortrengt til fordel for et markedsbasert system.

Arbeidslivet gjennomgikk omfattende endringer da statlige virksomheter ble nedlagt eller solgt til private aktører og utenlandske investorer. Økt arbeidsledighet ble et omfattende problem.

Noen postkommunistiske land ble raskere liberalisert enn andre. Her var også antall mannlige dødsfall høyest, kan de tre forskere påvise i siste nummer av tidsskriftet The Lancet.

Rask liberalisering relateres til dødsfall

Forskerteamet analyserte dødsfallene i en rekke postkommunistiske land i tidligere Øst-Europa og Sovjet.

Dødeligheten blant menn økte gjennomsnittlig med 12, 8 prosent i samtlige land i denne perioden. Totalt økte arbeidsledigheten i snitt med 56 prosent.

Forskerne fant raskt ut at massiv privatisering av eiendom generelt samsvarte med en oppsiktsvekkende høy økning i både arbeidsledighet og dødelighet.

Mellom 1991 og 1994 økte antall dødsfall anslagsvis med hele 42 prosent i Russland, Kasakhstan, Latvia, Litauen og Estland. Her ble også arbeidsledighetene nesten tredoblet i samme periode.

I den andre enden av skalaen ruvet Albania, Kroatia, Tsjekkia, Polen og Slovenia.

Disse landene ble privatisert i et saktere tempo. De tilvennet seg gradvis det private markedet, samtidig som de bygget opp velfungerende finansinstitusjoner. Her gikk dødsfallene opp kun ti prosent, mens arbeidsledigheten økte med skarve to prosent.

En rask liberalisering definerer forskerne som når minst 25 prosent av statens eiendom ble privatisert innen en toårsperiode.

Alkoholisme og tapte velferdsordninger

Årsaksbildet er komplekst. Forskerne mener mye av forklaringen er at  veldfungerende velferdssystem forsvant nærmest over natten med liberaliseringen. Under kommunismen sørget mange av arbeidsgiverne for sosiale ordninger for sine ansatte.

Videre var et høyt alkoholforbruk blant de arbeidsledige en viktig forklaring på at så mange døde i denne perioden, heter det i rapporten.

Forskerne påpeker også at noen av landene som ble hardest rammet, hadde en mindre velfungerende økonomi før privatiseringen tok til. Man kan heller ikke se bort fra at spesifikke historiske og politiske kontekster hadde innvirkning på antall døde.

Ikke entydig

Befolkningen i landene som ble langsommere privatisert, opplevde færre sosiale lidelser på veien mot markedsøkonomien. Men det var også noen viktige unntak, heter det i rapporten.

Selv om noen land gjennomgikk en dramatisk privatisering, var befolkningen likevel i stand til å takle kapitalismens sjokk relativt bra. Forskerne antar at et omfattende nettverk av kirkesamfunn, fagforeninger og andre organisasjoner utgjorde en viktig buffer mot de store sosiale omveltingene.

I land hvor mer enn 45 prosent av befolkningen var aktive i slike organisasjoner, førte ikke masseprivatiseringen til økt dødelighet, konkluderer forskerne.

Enestående studie

- At dødsfallene var høye i tidligere kommunistiske land i denne perioden, er et kjent fenomen. Men jeg har ikke sett noen tidligere studier som viser en sammenheng mellom privatisering og dødsfall, og at disse skulle variere etter privatiseringens tempo, sier forsker Helge Brunborg ved Statistisk sentralbyrå (SSB) til forskning.no. Brunborg sitter også i FNs befolkningskommisjon.

Forsker ved SSB, Lars Østby, kjenner ikke til studien som er publisert i The Lancet. Men han kan si på generelt grunnlag at dødsfall og alkohol henger nøye sammen i østblokkland, og han trekker særlig frem Russland som eksempel.

- I annen halvdel av 80-tallet innførte Russlands president Mikhail Gorbatsjov en restriktiv alkoholpolitikk ut i fra bekymring for russerens helse og levekår. Levealderen steg vesentlig i denne perioden, og det var færre alkoholrelaterte ulykker som endte i dødsfall, sier Østby som på den tiden satt i Europarådets befolkningskomié.

- Dessverre varte ikke denne reformen særlig lenge. Etter kuppforsøket mot Gorbatsjov i august 1991, var det nok viktig for presidenten å komme med mer populære tiltak.

Østby trekker også frem at usikkerhet over for fremtiden kan virke inn på helsa. Ut i fra det synkende antall barnefødsler i de tidligere kommunistlandene fra slutten av 90-tallet, kan man anta at familieplanleggingen var preget av samfunnets omveltning.

- Fruktbarheten i de tidligere østblokklandene sank enormt i løpet av 1990-tallet. I Estland falt den fra 2,2 i 1985 til 1,4 i 2000. I Russland målte tallene 2,1 i 1985 og skarve 1,3 i 2000.

Lav levealder

Østby trekker frem at forventet levealder i tidligere kommunistland alltid har ligget lavere enn i vesten.

- Forventet levealder i Russland ligger nå på 59 år for menn, mens den er på 78 i Norge.

Da overgangen til markedsøkonomien skjedde ved begynnelsen av 1990-tallet i tidligere Øst-Europa, økte dødeligheten spesielt i Russland, skriver SSB.

Fra 1988 til 1994 sank forventet levealder i Russland med hele sju år for menn og tre år for kvinner (Council of Europe 2001). Blant menn var det spesielt voldsomme dødsfall som trafikkulykker og selvmord som økte. Levealderen har etter 1994 økt noe, selv om den fortsatt er lav.

Ifølge SSB har ikke alle land i tidligere Øst-Europa gjennomgått like negativ utvikling. I likhet med russiske menn lå menns levealder i Estland på en bunnivå i 1994. I dag forventes estlandske menn å leve til de er 67 år.

Referanse:

David Stuckler MPH, LawrenceKing PhD, Prof Martin McKee MD Mass privatisation and the post-communist mortality crisis: a cross-national analysis, The Lancet 15.01.09

Forskerne arbeider ved henholdsvis University of Oxford, University of Cambridge og London School of Hygiene & Tropical Medicine.

Helge Brunborg og Aslaug Foss: Norsk dødelighet blant de ti laveste i verden. Statistisk sentralbyrå

Globalis.no: Statistikk over forventet levealder