Staten tar en del av regningen når du drar til legen med influensa. Er det hull i tennene som plager deg, må du derimot betale selv – med mindre du er i en spesielt utsatt gruppe.

Mange har nok ønsket seg en fasttannlegeordning med subsidierte priser, på lik linje med resten av helse-Norge. Så hvorfor er ikke munnens helse det samme som hodets eller magens helse?

– Hvis man lager en generell trygdeordning vil de som allerede har mye ta en stor del av pengene, uten at man egentlig har gjort terskelen lavere for de som trenger det, sier Dorthe Holst, professor i samfunnsodontologi ved Universitetet i Oslo.

– Om man skal lage spesialdesignede trygdeytelser blir det byråkratisk og tungrodd, men gjør man det generelt, lager det uønskede bivirkninger.

Arv fra 1914

I en artikkel om tannhelse og trygd fra 2004 skriver Holst at historiske grunner har blitt trukket frem som en årsak til skillet mellom helse og munnhelse.

På starten av 1900-tallet var tannlegeprofesjonen i sin spede begynnelse, og en del tannbehandling ble utført av leger. I et forslag til revisjon av Lov om syketrygd i 1914 ble det foreslått å ta med tannbehandling inn som en del av sykekassen, datidens navn på Folketrygden.

Det var flertall for forslaget i Stortingets Sosialkomité.

Tannbehandling havnet likevel utenfor loven til slutt. Delvis fordi politikerne etter hvert mente det ble for dyrt, og dels fordi ledelsen i Den norske Tannlegeforening motarbeidet forslaget, skriver Holst i artikkelen.

De var redd for at å organisere tannleger gjennom sykekassen ville ødelegge for prinsippene om fritt tannlegevalg og fri pris. Pasientene ville blitt tvunget til å forholde seg til én tannlege, og prisene ville bli bestemt etter faste satser.

Forskerne som har studert tidsperioden strides om Tannlegeforeningen tok dette standpunktet til det beste for samfunnet som helhet, eller til det beste for tannlegene.

Ikke utredet siden

Rett til gratis skoletannlege for barn ble derimot med i loven – og det offentliges tannengasjement har fulgt omtrent de linjer siden. Barn under 18 år har rett til gratis tannlegebehandling, og dessuten har retten til støtte eller refusjon blitt utvidet til å gjelde noen pasienter med spesielt store behov.

– En generell trygdeordning har ikke vært ordentlig utredet siden 1914, forteller Holst til forskning.no.

En utredning (norsk offentlig utredning, NOU) fra 2005 så på noen deler av det offentliges engasjement på feltet. Men den var relativt begrenset, sier professoren.

– Hele systemet ble ikke vurdert seriøst, for politikerne har ikke ønsket å gjøre det. Jeg tror den nåværende regjeringen har ment at en trygdeordning ikke skal være generell. Så har press fra diverse grupper, samt det faktum at staten har god råd, gjort at man gradvis har tatt med noen flere grupper blant de som får en del av utgiftene sine dekket.

Du kan nemlig også få støtte dersom du er i en særlig utsatt gruppe. Det gjelder for eksempel om du av helsemessige årsaker trenger regulering, eller om du har alvorlig tannkjøttbetennelse (se faktaboks).

Ut over det betaler hver person for seg, i gjennomsnitt 3700 kroner per år i 2008.

Uproblematisk å ta vare på egen tannhelse?

I sin artikkel fra 2004 går Holst gjennom en del av de kravene som må oppfylles i dag for at en full trygdeordning, slik som i helsevesenet ellers, skal være attraktiv.

For eksempel er det ikke noe poeng å innføre et system som skal gjøre det billigere å gå til tannlegen dersom ingen synes det er for dyrt i utgangspunktet. I NOUen fra 2005 konkluderer utvalget med at de anser det som ”uproblematisk for friske voksne å ta vare på egen tannhelse”.

Tall fra Den norske tannlegeforeningen forteller en litt annen historie:

Åtte prosent av befolkningen hadde i 2009 utsatt besøk hos tannlegen på grunn av prisen, viste en undersøkelse Synovate gjorde på oppdrag fra foreningen.

Blant de mellom 25 og 39 år hadde 13 prosent utsatt av økonomiske grunner, og blant de med lavest inntekt var tallet 17 prosent – altså nesten én av fem.

Trygd løser problemet for de uten problemer

En annen faktor er kostnadene ved å innføre et slikt system. I Holsts artikkel fra 2004 viste hun at når man legger på administrative kostnader fra å samle inn og omfordele midler til offentlig tannlege, vil en trygderefusjon på 1000 kroner måtte finansieres med 1400 skattekroner.

Det er ikke et godt regnestykke for den enkelte. Men enda viktigere, ifølge Holst: Den vil ikke treffe dem som trenger ordningen.

– I en generell ordning der hele befolkningen får behandling gjennom Folketrygden vil folk med middels eller høy inntekt ta ut en stor del av kaka. De er vant til å betale for tannhelse, og i et slikt system kan de få gjort mer uten å betale mer for det. Det er jo ingen som sier nei til å få rettet på tennene sine om det ikke koster noe ekstra, sier Holst.

– Det er klart at noen har sosiale problemer som gjør at de ikke går ofte nok til tannlegen, men kan det løses med trygd?

Det kommer an på to ting, sier forskeren: Har noen større problemer fordi de lever på mer risikofylt måte, som gjør at de får mer tannproblemer? Eller er problemet at det er dyrt å gå til tannlege?

Holst mener begge deler er en del av svaret, men en trygdeordning ordner bare det siste.

– Trygd fikser bare prisen. Om man ønsker å gjøre noe mer radikalt, om man vil hjelpe folk til å ha en bedre livsstil for tannhelsa, da er ikke Folketrygden løsningen, sier hun.

Utvalg ønsket fastpriser

Årsaken til at det med jevne mellomrom ropes om å få tannhelsetjenester inn i Folketrygden er at tannlegebehandling er dyrt. En rotfylling kan fort koste mange tusen kroner.

At staten betaler er imidlertid ikke den eneste mulige løsningen på prisproblemet.

En av anbefalingene fra 2005-utredningen var å innføre nasjonale takster for tannhelsetjenester. I dag kan tannleger ta så mye betalt som kundene er villige til å punge ut med. 

Selv for dem som havner innenfor trygdeordningens begrensede refusjoner kan kostnadene løpe oppover. For når staten betaler for kostnader over en egenandel, men bare opp til et gitt tak – og tannlegen tar seg mer betalt enn det taket – da ender pasienten med å betale både egenandel og mellomlegget mellom de offentlige takstene og den faktiske prisen.

Det var noe av det utvalget ville til livs.

Prisportal og eldre nye tiltak

– Regjeringen har sagt at det offentlige gradvis skal ta mer ansvar på tannhelsefeltet, nettopp for at de med størst behov for hjelp skal få det, uavhengig av økonomi, skriver statssekretær Kjell Erik Øie (Ap) fra Helse- og omsorgsdepartementet i en e-post til forskning.no.

– I 2013 bruker regjeringen 70 millioner kroner på nye stønadsordninger, skriver han.

Den skal blant annet dekke en ny ordning for eldre over 75 år. De får en støtte på 800 kroner, slik at de får dekket en tannhelseundersøkelse annethvert år. Ordningen trer i kraft 1. juli.

NOU-utvalgets anbefaling om nasjonale takster kommer derimot ikke til å bli gjennomført.

– Anbefalingen ble grundig vurdert i forbindelse med arbeidet med stortingsmeldingen om framtidas tannhelsetjenester. Da konkluderte regjeringen med at det ikke er hensiktsmessig å innføre nasjonale takster, skriver Øie.

– Regjeringen har derfor jobbet for å finne bedre løsninger på utfordringen med prisvariasjonog uoversiktelige priser.

Et av tiltakene er en portal der forbrukerne kan finne informasjon om priser, behandlinger og rettigheter innen tannpleie. Det skal gjøre det lettere å velge tannlege.

Den er under konstruksjon, ifølge Øie.

– Får grinete tannlegestand med fastpris uten full reform

For Holst er prisregulering enda et eksempel på en delvis løsning, og det vil ikke være godt nok for å rette opp det grunnleggende problemet.

– Det generelle argumentet mot prisregulering er at om staten ikke betaler, så kan den heller ikke bestemme prisene. Om man skal gjøre det, må man innføre det sammen med andre reformer – man må se på refusjonsbeløpene, omfordeling av godene, hvem som skal inkluderes og så videre, sier hun.

– Med fastpris i dag oppnår vi ikke så mye annet enn en sur og grinete tannlegestand. Man må bake spørsmål om fastpris inn i en større debatt om reform av Folketrygden på dette området. Og den debatten er ikke på trappene, avslutter Holst.

Kilder:

D. Holst (2004) Trygd og tannbehandling. Aktuelt hvert 100. år? Den norske tannlegeforenings Tidende, vol. 114, side 168-176

NOU 2005: 11 Det offentlige engasjement på tannhelsefeltet. Helse- og omsorgsdepartementet, publisert 16. juni 2005

T. Ekornrud og A. Jensen (2010) Tannhelse. Personell og kostnader, tannhelsetilstand og tannlegebesøk. Statistisk sentralbyrå, Rapportar 29/2010