– For det kunne jeg faktisk gjøre, i Mumbai, hvis jeg ikke var forsiktig, fortsetter Kristin Engh Førde.

Hun har intervjuet surrogatmødre i India som en del av doktorgraden sin ved universitetet i Oslo. Det brakte med seg daglige etiske dilemmaer.

– Jeg måtte reflektere fortløpende og flytte meg mellom posisjonen som forsker og medmenneske. Det fantes ingen fasit eller oppskrift for hvordan jeg skulle løse utfordringene jeg møtte.

I 2015 ble det forbudt for utlendinger å bruke surrogati i India. Men da sosialantropologen gjorde feltarbeid i 2012 og 2013 var kommersiell surrogati fremdeles en stor industri, med mange skandinaviske kunder.

Indiske surrogatmødre er stigmatiserte

– Hva var de største dilemmaene du opplevde?

– Å forske på en stigmatisert gruppe som jeg kunne skape store problemer for. Jeg hadde dekkhistorier jeg fortalte folk når jeg var med surrogatene rundt omkring, forteller Førde. 

– Intervjuene skulle foregå på et privat sted med forsker, assistent, kanskje tolk og intervjuobjekt til stede. Men kvinnene ville verken møte meg i sitt eller mitt hjem, ikke på kafé eller i en park. De var livredde for å bli avslørt. Løsningen ble å møtes hjemme hos en tidligere surrogat som mange kjente.

Førde opplevde at det formelle prosessene hun skulle følge som forsker ikke alltid passet med kvinnenes behov.

– Kvinnene tok gjerne med seg noen: barn, en søster, en venninne. Det føltes tryggere enn å møte meg alene. Så det var folksomt på intervjuene. Det er et eksempel på at de formelle prosessene kan ta feil. Noen ganger er en pragmatisk vurdering av hele situasjonen det forskningsetikk går ut på.

• Les også: Indiske arbeidere kjemper for anstendige arbeidsvilkår

Forskeren ble spurt om å ta vare på barnet

Forskeren intervjuet både surrogatmødre og vestlige par som en del av doktorgraden sin.

– Når dilemmaene var så store med surrogatene, ble det litt mindre vanskelig med de norske parene du intervjuet?

– Ja. Jeg fikk merke veldig hvor mye maktbalansen mellom forsker og de man forsker på har å si. De fleste av surrogatene var fattige analfabeter, og det gjorde dem mye mer sårbare. Både i møtet med meg på feltarbeid og det jeg har skrevet om dem, som de aldri får lese. Men også de såkalte intenderte foreldrene var i en sårbar situasjon. Jeg måtte passe på ikke å trå for nære, selv om folk inviterte meg langt inn i privatlivet sitt.

• Les også: Sædkvaliteten til vestlige menn stuper

Men det var ikke alltid like lett å holde en profosjenell avstand. Førde forteller om én situasjon som var spesielt krevende.

– Et foreldrepar i Norge som jeg kjente, sendte en melding og spurte om jeg kunne ta vare på barnet deres dersom det ble født før tida, og de ikke rakk å komme fram til Mumbai før det ble født. Jeg kjente at det ville jeg helst slippe. Det opplevdes som en sammenblanding av roller som føltes ukomfortabel og uprofesjonell.

Sosialantropologen diskuterte dilemmaet mye med en kollega og bestemte seg for å si ja.

– Det jeg landet på var at når du skal tenke etikk, så kan du ikke være nøytral, i hvert fall ikke når du møter sårbarhet og smerte. Du må ta parti med den som er mest sårbar. I dette tilfellet var den mest sårbare et spedbarn som risikerte å bli liggende nyfødt og alene på et sykehus. Hvis jeg kunne hjelpe til med det, så var det riktig å si ja.

– Nå ble ikke dette barnet født for tidlig, så det ble aldri aktuelt. Men det viser hvor kompleks forskningsetikk er. Det er sjelden veldig klare svar på hva man skal gjøre.

 Surrogatmødre følte de ga mer enn de fikk

Surrogati i India aldri kan bli en vinn-vinn-situasjon fordi ordningen er for grunnleggende ulikestilt. Det konkluderer Førde i sin doktorgrad. Kvinnene hun intervjuet ble ikke løftet ut av fattigdom og satt igjen med en følelse av å ha gitt mer enn de fikk.

Likevel mener sosialantropologen at det ikke nytter å moralisere over vestlige par som får sine etterlengtede barn. Intervjuene hennes viser at disse parene er moralsk reflekterte. De baler med alle dilemmaene som oppstår når deres innerste desperate ønsker blir profitt.

Problematisk når arbeidsgiver var tolk

Når Førde ser tilbake på feltarbeidet sitt i India, er det ikke alt hun ville gjort likt hvis hun skulle gjort det igjen.

– Ville du gjort noe annerledes neste gang?

– Jeg fikk innpass på en klinikk i Mumbai under streng monitorering og kontroll. Jeg gjennomførte noen intervjuer som jeg ikke brukte i doktorgraden fordi jeg følte de var innhentet på en uforsvarlig måte. Jeg vet ikke sikkert om kvinnene ønsket å bli intervjuet eller om legen hadde «beordret» dem til det. Legen, som både var behandler og arbeidsgiver, var tolk, og mine spørsmål dreide seg om potensielt veldig sensitive temaer.

– Flere av disse surrogatene brast i gråt under intervjuene. Det skjedde også i de andre intervjuene, men utenfor klinikken opplevde jeg ikke tårene som uttrykk for at intervjuene var smertefulle eller plagsomme. Snarere tvert imot, mange av surrogatene fortalte at de satte pris på å snakke med noen om sine erfaringer. I ettertid tenker jeg at jeg ikke burde intervjuet kvinnene på klinikken. Kanskje jeg gjorde noe litt verre for dem.

Stor avstand mellom formaliteter og virkelighet

Norske forskere har strenger formelle krav til etiske godkjenninger før de kan forske på mennesker. Men de formelle forberedelsene forberedte ikke Førde på den virkeligheten hun skulle møte.

– Jeg hadde gått gjennom formelle godkjenningsprosesser som man må og fått spørsmål knyttet til det tekniske ved å innhente samtykke, oppbevaring av data og sånt. Men det er påfallende hvor lite de formelle prosessene, som blir stadig viktigere også i mitt fagfelt, ligna noe på det de liksom skal forberede deg på. De virkelige dilemmaene ligger langt bortenfor sånne ting.

• Les også: Ny etikklov skal gjøre forskningen mer redelig

– Hvilke råd vil du gi til andre?

– Man skal holde sin sti rein med alle mulige formelle prosesser. Men de aller fleste feltarbeid som involverer interaksjon med mennesker, krever uendelig mye mer av deg enn det. Det er et kjempeansvar som man egentlig står litt alene i.

– Og husk at de fleste feil ikke er uopprettelige. Man må regne med å trå feil av og til, men det er mye man kan gjøre for å ordne opp i ting også.

Førde er ansatt ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) og er nå i gang med forskning på radikalisering og voldelig ekstremisme.

Referanse

Kristin Engh Førde: Intimate Distance: Transnational Commercial Surrogacy in India, doktorgrad ved Universitetet i Oslo 2017.

• Les også: Flere fødsler med mor over 45 år